Off-piste rundt Lauvåsen

For tredje helg på rad etablerer vi oss på basecamp Gohytta, og er nå innstilt på å ta skituren ut av TV-en. Det er lenge siden vi tok skituren der sola skinner hele ettermiddagen; Maldal. Dalen ligger høyt oppe på andre siden av Saudafjorden, og vi har sett sola skinne der etpar helger. Det er på tide å gå inn i lyset på den andre siden....

Vi kommer oss i gang på formiddagen, med mål om å nå Maldalstølen. Det er nemlig meldt opp til liten kuling, og -10 grader. Vi forventer dermed ingen langtur.

Stiene mot stølene og løene i lia er hjemmetråkkede, så det er vilt og vakkert oppover i krattskogen. Langvarig kulde og tørt fint vær har dannet en god såle i sporene, så det er en nytelse å tråkke opp lia. Etter en kilometer oppoverbakke kommer vi til Nyaløa. Her har vi passert flere ganger før, men det er lenge siden. Det er mange løer rundt Lauvåsen. Disse ble brukt i bratterrenget for å samle opp fòr som skulle være enklere å transportere ned til gardene om vinteren.

Vi fortsetter i tett og snøtynget løvskog oppover en kilometer til og kommer til åpent landskap rundt Maldalsstølen 680 moh. Her er det spor innover flatene, men vi holder oss i "nordveggen" siden vinden skal blåse fra den retningen i dag. 

Det er skispor oppover gjennom skog som blir mer kortvokst for hver høydemeter. Væromslag har laget massive isfosser i bratterrenget. Naturens vinterskulpturer...

Vi finner en solvegg av stein og setter oss ned for en kosekaffe og litt niste. Nå begynner vi å skjønne at værmeldingen er overdrevet. Dette er en perfekt vinterdag, og vi ser ikke en kvist røre på seg..

I godværet bestemmer vi oss for å ta en titt lenger opp i Lauvåsen. Vi har åtte år gamle minner fra en nydelig skitur her oppe, og har en mistanke om at minnene er en blanding av vage eller falske. Dette må vi komme til bunns i, og fortsetter til topps.

Det er eventyrlig oppover med krattete skog og delvis skarete snø. Vind kulde og væromslag har dannet et nydelig vinterlandskap oppover mot 750 moh. 

På toppunktet for turen ser vi hele fjellrekka vest for Saudafjorden. det er et mektig skue, og vi forstår nå at vi er i ferd med å runde Lauvåsen. Dermed bestemmer vi oss for å slutte ringen og fortsette hele veien rundt.

Det er lettere sagt enn gjort. På vestsiden av Lauvåsen er det mange skrenter og stup, så det ser ikke enkelt ut å ta seg nedover. Kartet må frem og vi gjør et forsøk på å komme oss ned til slakkere terreng. Men vi har en tendens til å gå for mye mot vest og ender flere ganger nær stupkanten. Kartet må frem flere ganger før vi skjønner at vi må lenger nord og runde et skar for å komme oss ned. 

Vi ender nært Lauvåsdalen, som groper seg ned mot Tjelmen, før vi kan vende mot Maldalen. Herfra er det fint slakt terreng helt til det bratter seg ned mot Rausibotnen og løene der. Det er bratt nederst i lia, men her er det puddersnø, så vi svinger lett mellom trærne nedover og er er snart nedenfor Nyaløa igjen.

Ringen er sluttet, og der er bare å følge sporene ned til parkeringen, overlykkelige over en perfekt vinterdag ute.

Middels

Tid: 3t rundtur

Distanse: ca. 7 km

Høydeforskjell: 300 meter

Terreng: Delvis skispor, bratt, løv og barskog

Maldalen i høstfarger

Det er ikke bare fint vær i Sauda disse høstdagene, men noen glimt uten regn og skodde er det, så da benytter vi sjansen til tur. I dag går turen til andre siden av fjorden. Vi bestemmer oss for et område hvor vi vanligvis har skiene med oss. Maldalen er nemlig et god utgangspunkt for skiturer i villmarka. I dag skal vi observere dalen i høstfarger og prøve å gå en rundtur. På kartet har vi sett at det går kjerrevei, grusvei og asfaltvei rundt dalen, så det skal være mulig for Jørgens permobil.

Oppstart blir ved den offentlige parkeringen øverst i dalen. Herfra prøver vi oss ned til den øverste garden og skal snike oss forbi til hyttefeltet nedenfor.

Veien her er grov og bratt, og nok ikke regnet for mer enn traktor, men med forsiktighet kommer vi oss ned til bekken, og opp til hyttefeltet. Da er verste biten gjort. Nå vandrer vi gjennom høstfarger. Det er mye løvskog her i Maldal, og rett ovenfor ligger Lauvåsen like godt, så det forklarer seg.

Maldalsvatnet

Lauvåsen

Maldalen ser ut til å være under utbygging. Vi ser mange nye hytter, men også byggetomter som kommer opp etterhvert. Her skal de få det fint. Ned i bakken på andre siden får vi se marka fra en nydelig vinkel. Vatnet som ligger foran åkre og løvskog med Reinsnuten høyreist og mektig i bakgrunnen.

Maldalen og Reinsnuten

Vi ender opp nede ved hovedveien, og må gå over brua, før vi kommer inn på Maldalsvegen og tar bakketrim på asfalt opp de 2 kilometerene til parkeringen. Som vanlig er det Jørgen som vinner...

Enkel

Tid: ca. 1 time

Distanse: ca. 4 km

Høydeforskjell: 100 m

Terreng: Kjerrevei, grusvei, asfalt, bakker

Sauene på Reinsnuten

Vi er hyppig på Gohytta for tiden, grunnet utbygning som nettopp har startet. Men vi må ikke glemme fjellet. Fjellet! Derfor tar vi en tur på Reinsnuten, en topp ve flere ganger har vært i nærheten av, men aldri toppet.

Reinsnuten er en av de høyeste toppene som er nær byen. Med sine 1167 moh har den en vid utsikt og med sine bratte fjellsider, får man god høydefølelse. Dette skulle vi erfare i dag.

Himmelen var dekket av skyer, men ikke regnfulle, når vi dro ut på tur fra Maldal, og opp bakkene til de idylliske Maldalsstølen. Stien går gjennom skog og myrlente områder, og man passere flere løer. Disse hadde vi observert både på en selvguidet løetur i Lauvåsen, og en skitur i området rundt Reinsnuten. Vakkert er det, og veldig historisk.

Den frodige dalen gjennomtrenges av Maldalselva, så omtrent alt heter Maldal her. Vet ikke hvorfor, og er i grunnen ikke så interessert i det heller. Men vakkert er det. Stadig vakkert. Snart får vi øye på toppen mellom trærne. Den ser ikke avskrekkende ut her på avstand, men når vi nærmer oss stølene, forstår vi hvor høy den egentlig er.

Maldalsstølen ligger på omlag 600 moh, og da er det nærmere 600 høydemetere til toppen (!) Selv om vi er nær fjellet nå, er det en lang oppoverbakke til målet.

Maldalsstølen 600 moh

Vi fortsetter oppover bakken, med Maldalselva som nabo, og møter en flokk med ungsauer i bakken. Vi har lammefrikassèen godt i minne, men er mette nå. Derfor hjelper det ikke videre at de klynger seg rundt oss. Vi blir bare ikke sultne, og prøver å riste dem av oss.

Det tar en stund før maten lar oss være, og vi kan fortsette i motbakken uten å bli distrahert av kjøtt og flesk. Vi har nemlig en Chili med oss i sekken. Mat for komme senere.

Maldalsskaret

Besynderlig nok: Maldalsskaret er neste punkt på ruta. Den er bratt og steinete, men har en god sti vi følger. Det er lett å skjønne at vi skal oppover. En liten stein holder på å velte, men godama støtter den til den roer seg. Og har den ikke veltet nå, så ligger den nok der den dag i dag (!)

Maldalsskaret

Rett før vi skal til å gå på ryggen til Reinsnuten, får vi to damer i ryggen. De løper forbi med unnskyldningen at det er for kaldt til å holde seg i ro. Pøh!

På ryggen med utsikt mot Svartavatnet og Finnebu

Vi holder derimot standhaftig på goturtempoet: Rolige steg, bilde for bilde, blikk for blikk, sjokolade for sjokolade, og når tempoet, vel vitende om at det faktisk ikke er det jevne som drar. Det er bare mer hyggelig...

1167 moh

På toppen ser vi langt i alle himmelretninger. Vi oppdager flere nye toppturer, og sette nye mål. Det er ikke få av toppene her i Sauda. Heller ikke dalstrøka innafor. Men en topp i sørvest legger vi spesielt merke til. Etter nærmere studer fant jeg ut at den heter Skorvenuten, og er omlag like høy som Reinsnuten. Det får legges til lista!

Skorvenuten, Reinsvatnet til venstre

Vi går ned igjen samme vei, og nede i Maldalskaret nyter vi medbrakt Chili, varmet fra hjertet, med litt hjelp av primusen.

Det er litt kaldt i dag, så vi bryter opp raskt etter middag og går ned igjen et senere lys, der sola endelig titter fram og farger blomstene ekstra gule.

Turbeskrivelse på UT.no

Tid: ca. 4 - 6t goturtempo

Distanse: ca. 9 km t/r

Høydeforskjell: 720 m

Terreng: Delvis merket sti, bratt, myrlendt, fjell

Vanskelighetgrad: Middels

Rundt Reinsnuten og Lauvåsen

Ved Maldalstølen

Jeg og Ingeborg feirer voksenpåske på Bekkestova, og er klar for vår andre skitur...

Det var de svært unøyaktige turbeskrivelsene som fristet oss til Maldal og en rundtur rundt karakteristiske Reinsnuten. Påskeværet var upåklagelig. Perfekt, vil jeg si. Vindstille, sol og verken minus eller plussgrader.

I dag var vi forberedt på å bruke feller, for fra parkeringen i Maldal er det bratt. Det fikk vi erfare da vi tok vårturen i området i mai. Likevel så det ikke alvorlig bratt ut de første meterene i skogen, så vi ventet litt med å montere fellene. Men etter å ha erfart noen bratte oppoverbakker, satte jeg staven ned og slo fast at det var tid for å gjøre bakkene lettere.

Ved Nystølen monterte vi derfor fellene, og labbet opp de siste høydemeterene til Maldalstølen (660 moh). Hefra så vi bakkene skinne i hvitt foran oss. Rutebeskrivelsen hadde fortalt oss at vi skulle gå opp til Reinsvatnet. Noen forbipasserende skigåere mumlet ett og annet og vi bestemte oss derfor for å tråkke opp bakken mot Reinsvatnet.

Det var en god bakke, men med fellene på føltes det litt som juks, og vi gikk med lette steg oppover. Vel, vi kjente vel at vi hadde vært på tur i går, men ingen klager mottatt og arkivert (!) Bak oss kom et følge med pulk. Det kom ikke på tale å slippe de forbi, så vi holdt godt tempo resten av bakken, til vi så Reinsvatnet (861 moh) bortijønå! Vi hadde gått 450 høydemeter på 4 km. Det var tid for matpause..

Reinsnuten

Vi satte oss ned på en sten som Ingeborg forelsket seg i. I det jeg satte meg ned på den samme sten, forelsket vi oss i hverandre. Jeg hadde nemlig varmtvann og kvikkmat i sekken, så det ble et godt varmt, men litt tørt måltid, akkurat passe til at fokuset ble på hverandre i stråleglansen fra sola.

Men en lite romantisk trekk fra nord fikk fatt i gobena. Vi demonterte fellene, for nå regnet vi med flatere terreng. F.eks er jo vatn flatt (!) Det var en bratt nedkjøring til vatnet, og nå var skiene også glatte, så vi kjørte nedover og utpå vatnet. På bølgete isdekke gikk vi nå rett mot lille Reinsnuten (1000 moh) rett østover, før vi fikk en liten stigning og rundet dem lille fine toppen.

Reinsvatnet

Vet litla Reinsnuten

Nedover gikk det nå på skare, mot det lille Skardstølvatnet. Ingeborg hadde gode fjellski og kjørte lett i skaren, og lovpriste føret, mens jeg slet litt med å skjære gjennom, med mine kvasi-fjellski, og tok det hele rolig, selv med GoPro-kamera (!)

Turen rundt heia var lang, og vi var stadig overbevist om at vi kom til Maldalen, rundt neste sving. Det ble mange svinger, men heldigvis gikk det stort sett nedover, til vi endelig gjenkjennende kunne peke på kjent terreng både fra fiksjonell og kognitiv hukommelse. Rundt siste sving lå et skar foran bena, og vi kjørte i kurver, på en litt klossete måte, gjennom bløt skare, med sukkersnø under flakene. Etter en kort stund var vi ved Nystølen og kunne ploge oss nedover mot parkeringsplassen, for her var løypene bredere, hardere, og lettere å kjøre i...

Vi runder Lauvåsheia

I kortversjon:

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 3t rundtur

Distanse: ca.14 km

Vanskelighetsgrad: krevende

Terreng: skiløyper, bratt