Plastposen på Hodnafjell

Lystig lag i vårlyset

I dag var det strålende vårvær og helt håpløst å sitte hjemme. Goturlaget ble i dag utvidet med verdensvante Flor og Arne. Inkaen og Tysværingen har reist verden rundt i mange år, og i dag stod nye utfordringer for tur: Hodnafjell ved Grindafjorden i Tysvær.

Fra Tveit, med Våg, Grindafjorden bak

Mot Hodnafjell

Det var parkert mange biler ved grinda, og vi regnet med å treffe en del folk, ja. Hovedruta til toppen er fra beitene ved Tveit, og man må parkere ved E39, ikke langt fra krysset i Våg. Herfra er det gode kjerreveier nesten helt til topps. En lang bratt bakke i nydelig terreng, og en og annen dum sau.

For inkaen fra Andesfjellene ble luften nesten for tykk, der hun spaserte opp bekkene mot toppen på 325 moh. Men hun klarte seg godt og ble stadig motivert på spansk av ektemannen Arne. Min egen gasell er jo vant til bakker, og smilte fra øre til øre, for i dag skinte hun like godt som sola.

Brua over bekken etter vann

Fra sist jeg var her har det nå kommet en bro over bekken. Takknemlig for turistene, som nå kan være sikker på å komme seg tørrskodd til topps. Etter brua fant jeg flere motiv for linsa. Her var det berg som steg opp fra avgrunnen, og mosetroll som flokket seg oppover lia.

"mosetroll"

Vi nærmet oss vllmark og skaulle snart forlate det kultiverte. En hindring lå i stien, som vi klatret over. Nå ble stien mer gjørmete, så lamaen, væren, gasellen og fjellreven måtte hoppe fra sten til sten.

Den siste delen av turen er på berg og flater litt ut mot toppunktet. På  sørsiden er fjellet bratt, og hjelper til å få en fantastisk utsikt.

Hodnafjell 325 moh

Siggjo på Bømlo i horisonten

Ålfjorden (Melderskins vinterkappe til høyre i bildet)

Grindafjorden, med Bokn i horisonten

Fra Hodnafjell er det utsikt  mot nord til Stord og til dronningen Melderskin i Hordaland, Haugesund og Karmøy i vest, og  Nedstrandfjellene i øst. Nedenfor toppen i sør ser man Grindafjorden sniker seg ut i Skjoldafjorden, som lager en Boknafjord av seg selv. Ålfjorden snor seg fra Sundførvågen og slynges seg forbi Bjoa for å søke asyl i Hardangerfjorden. Men fjellene står støtt.

Grindafjorden

Der Grindafjorden sniker seg inn på Skjoldafjorden

Vi satte oss ned og nøt etpar statoilboller. Kaffen var gratis, til info. Gjestene bød på sunn Kesam, og til drikke var det isbrevann fra Isklar-breen. Her satte vi og nøt utsikten og bragden, helt til en kynisk bris kom fra sør, og ødela stemningen.

Kesam Isbre og Statoilbolle

Vi brøt brått opp for å vende bena til nedoverbakken, og i det kroppsdelene forlot bakken, stakk Statoilposen av og fløy til værs! Som en svale roterte den rundt oss, uten at vi fikk tak i den, helt til den bestemte seg og steg høyere og høyere. Trekkfuglposen hadde forlatt moderlandet.

Jeg fikk dog tatt et bilde av posen, som et siste minne....  Fly i fred...

Plastposen på Hodnafjell

Vi måte gi opp forurensingen, og labbet tilbake til bilen, klok av skade, og vis av visningen. En herlig vårtur, med fantastisk utsikt. Andesfjellene neste?

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time t/r

Distanse: ca.3,5 km t/r

Terreng: Kjerrevei, sti, bratt

Vanskelighetsgrad: Enkel

Skjold på halv-tversen

Mot Varden. Ålfjorden bak

Parkering langs E139 ved Hodnafjell

I april gikk jeg meg en runde i Skjold, og traff på en del turentusiaster som hevdet hardnakket og berrføtt(!), at de var med på arrangementet "Skjold på tvers".  Den ruta berørte min egendefinerte "Skjold i ring" med noen topper, men hovedsakelig er ruta lenger vest. Noe jeg ble nysgjerrig på. I dag hadde jeg hele dagen til rådighet, og i forbindelse med en konfirmasjon, stakk jeg til fjells for å prøve ut området i "Skjold på tvers" Er man sprek og har mange soltimer til rådighet, kan man gå like inn til mål, men jeg nøyde meg med halve ruta (sånn rent teknisk: halve ruta tur/ retur er jo hel.... så da...)

Brattveggen på Hodnafjell

Skaret på brattsida, Grindafjorden bak

I tillegg til "Skjold på tvers" hadde jeg fått nyss i en brattere vei opp til Hodnafjellet. Dette fjellet besteg jeg første gang i 2012, men da den enkle (likevel bratte) ruta fra Tveit. Dermed skulle jeg få gjort unna to nye observasjoner, når jeg la ut på tur, sånn utpå formiddagen.

Første del av ruta ble en ren klatreopplevelse. Jeg parkerte ved bomstasjonen ved foten av Hodnafjellet, og krysset den trafikkerte veien med livet som innsats, før jeg begynte stigningen oppover. Det forsvant mange høydemeter under meg, på kort tid, og ikke var det noen sti å finne, når jeg klatret opp ura i skaret øst for toppen. Når man klatrer på denne måten får man raskt utsikt, og den er vakker i Skjoldafjorden (!). Noen partier var mer utfordrende enn andre, men egentlig gikk hele oppstigningen gjennom skaret ganske greit.
           

Opp av skaret lå det en bratt gresskledd bakke øst for meg. På min venstre side var det bratt svaberg, og jeg tok den utfordringen også, og begynte å klatre opp de bratte fjellsidene. Denne delen var mer utfordrende, og klatreren i meg (den lille) fikk brynet seg. Det er nok mer vanlig å runde toppen lenger borti bakken, men dette var skikkelig gøy, så jeg klatret avgårde til jeg kom til toppen av Hodnafjellet (325 moh) og var allerede på turens høyeste punkt... Oppstigningen tok en god halvtime.

Hodnafjellet 325 moh

Nå var det "tversen" som gjaldt. Det var en godt merket løype øst for toppen og neste mål var Varden. Det ble selvsagt en liten nedstigning  mot det kuperte området nord for toppen, og jeg gikk inn i Vindafjord kommune klar for vind fra fjorden... Det var et mektig lavfjellskue med lite vegetasjon langs ruta mi. En huggorm hilset meg i en av småmyrene, og etter å ha sett noen orm i vår, fikk jeg endelig festet en på minnekortet.

Etter en liten halvtime over småknauser og småmyrer, passerte jeg to billedskjønne vatn på omlag 250 moh, det siste lå beskyttet mellom småknauser og den siste lå rett under "Varden".

Før jeg kom til Varden toppet jeg også et koksgrå berg, som lå som en bratt glatt tunge midt i terrenget, der  fjellene hadde en ellers lysere gråfarge. Naturen er alltid full av overraskelser. tenker leserne ble imponert der (!)

Varden 280 moh, Skjold i bakgrunnen

Jeg var kommet til Varden (280 moh), - turens andre, og nesthøyeste topp, og kunne se vidt utover både Skjoldafjorden og toppene i nord, som jeg planla å toppe i dag. Den vide Naustdalen lå foran meg, og det så langt ut til dagens tredje topp: Naustdalsfjellet.

Naustdalen

Det var bare å labbe avgårde. Lett gikk det, nedover dalsida, og vestavinden blåste godt i disse slakke bakkene ned mot dalbunnen. Men så gikk det slakt oppover igjen, og jeg kom i le for vinden mot Naustdalsfjellet.

Toppunktet på 204 moh var en liten avstikker fra stien, men verdt det. På toppen var det nydelig utsikt inn i Hordaland, med Sundførvågen i vest, skinnende blått mot meg. Jeg var klar for en sjokoladebolle, og med vind i ryggen satte jeg meg mot øst og fikk utsikt videre langs leden. Der lå Hovåsen og ved foten av det, Naustdalstjørna og Vassåstjørna. Her oppe ble det tid til presset kaffe, og fotoshoot...

Naustdaltjørna og Hovåsen bak

Videre vandret jeg mot Hovåsen langs Naustdalstjørna, og krysset Hestdalen, før jeg tok stigningen over Hovåsen. På andre siden lå grønne beiter som strakks eg opp mot villmarka. Foran meg stod Kjikafjellet 227 moh, dagens fjerde topp, som en bratt tunge og strakte seg mot Skjoldafjorden. "Opp der!", tenkte jeg, og gjorde nettopp det. Fjellsida var bratt, og det tok ikke lang tid før jeg var på den flate ryggen. Jeg gikk ut på kanten og fikk se utover de grønnkledde innmarkene i Skjold.

Lenger nord lå Torefjellet også grønnkledd, med sauebeiter som strakte seg helt til toppen, og hvitprikket av flokken som fråtses seg i gresset. Det avr ikke mer å tenke på. Så nært målet, måtte jeg bare vandre videre til Torefjellet. Jeg gikk ned fra fjellet, og bratt var det jammen meg på nordsida også. Men ned i bakken fikk jeg øye på enda et yndig lite vatn, og en knaus liggende bak det.

Mot Torefjell og Ålfjorden

Hestfjelltjørna

Det var Hestfjelltjørna som hadde klemt seg fast foran Hestfjellet, og jeg passerte det med stor iver, før jeg kom ned til beitene ved Torefjell go tok den kort turen til topps på 220 moh. På toppen fikk jeg se like ut Ålfjorden. Det var tid for hovedmåltidet...

Torefjellet 220 moh

Jeg slo med ned i delvis le for den stadig kaldere vinden, og med varmtvann på termosen, rakk det akkurat til å fylle opp matposen og en god kopp kaffe. Mat med utsikt...

Mat med utsikt

Man blir fort kald av å sitte i vårtemperaturen, og særlig oppakket var jeg heller ikke i dag. Jeg vendte hjem, og bestemte meg for å strake veien tilbake med bare en pause. Denne tok jeg ved Naustdalsfjellet.

I skaret lengst øst for toppen var det ulendt

Tilbake ved Hodnafjellet, kortet jeg ned minste motstands veg, trodde jeg. Jeg gikk ikke ned bratta jeg gikk opp, men tok istedet ned i gressbakkene. Men de førte meg ikke helt ned. Foran meg var det stupbratte vegger og et fornuftig veivalg måtte taes ved hvert skritt, for ikke å havne på stupkanten.
Det endte opp med et skar som ikke var spesielt lett framkommelig, men det gikk selvfølgelig greit, det også, selv omjeg ikke vil anbefale den ruta. Dersom du ikke ligger klatring "off-pist" er det nok bedre å følge kjerreveien fra Tveit...

Kart fra UT.no

Distanse: 15 km t/r

Tid 2-3 t hver vei

Terreng: Delvis bratt, kupert, svaberg, myr, merkede stier

Skjold i ring

I dag fristet en lang dagstur meg til Skjold. Jeg har de siste årene besøkt Skjold ved flere anledninger, men hovedsaklig i tilknytning til Longåsdalen, der DNT har hatt hytte, -nå overtatt av lokallaget. Planen i dag var å gå fra Skjold til Bjordal, og finne en måte å "runde" tilbake på. Det skulle vise seg at jeg havnet midt opp i et lokalt arrangement...

Det var ikke spesielt bra vær i sikte, men heller ikke uutholdelig. Meldingen viste lett regn, med solgøtt. Ved oppstart fra Skjold var det nærmest regnfritt, de jeg gikk opp de grusete veiene langs Stemmetjørnbekken, og ble ønsket "go tur" av husfliden.

Det er ganske bratt til å begynne med, men opp ved Stemmetjørn flatet det ut, selv om veien fortsatte i noen små høydekurver. Langs veien var det avstikkere til de små toppene rundt veien: Haukaberg, Ravnafjell og Valåsen. Sistnevnte skulle jeg komme ned fra noen timer senere...

Stemmetjørn 163 moh, sett gjennom vanntett filter

Det ble en kort pust og et bilde ved Stemmetjørn, før jeg fortsatte innover dalen, i oppognedterreng, skulle det vise seg, og på vei opp til Trolltjørna traff jeg plutselig på en speideraktig camp, og forhørte meg litt om hav dette var for fanteri!

En utpest turmann kunne fortelle meg at det var drikke og fruktstasjon for arrangementet "Skjold på tvers" som er et 24 km langt løp fra Hodnafjell og over til sammen 9 småtopper på nordsiden  av Skjoldafjorden. Her passerte de tvers over veien, på vei til Valåsen og så videre. Selv om jeg ble tilbudt både drikke og frukt, følte jeg meg verken sliten eller sulten, og fortsatte videre oppover dalen.

Trolltjørna, 171 moh, sett gjennom bjørk..

Jeg kom snart til Trolltjørna, som lå tildekket av en rekke bjørk langs vannkanten, men ellers fint...
Ikke lenge etterpå var jeg ved veiens ende, og hadde kommet til Holmavatnet.

Holmavatnet 183 moh

Herfra fikk jeg velge. Et veldig vanskelig valg, faktisk! Skulle jeg gå på vest eller østsiden videre mot Bjordal? Det var merket begge veier, men jeg følte meg som en god sosialist og gikk til venstre. Denne stien fulgte jeg noen få hundre meter, før jeg kom inn på en kjerrvei

Gårdsveien ledet meg ned til Bjordal, og jeg rundet Rossafjell i lett gange, stadig bratter ned mot vakre Bjordal.

Kjerreveien ned mot Bjordal

Utsikt mot toppene i øst

Ei løe i bakken

Ved ei løe nede i bakken fant jeg ly for regnet, unnet meg en sjokolade, og knipset meg selv, før jeg brøt opp igjen og vandret nedover resten av bakken.

Bjordal (111 moh) er kledd med grønne enger, og i bakgrunnen ser man Ulserhaug, det høyeste fjellet i området. I bunnen renner Bjordalselva ut i det lille Bjordalsvatnet.

Vel nede i gårdsgrenda stod jeg overfor et nytt valg: Skulle jeg runde Bjordalsvatnet og følge veien, eller skulle jeg ta meg en snarvei over åkrene, og spare en kilometer? I forhold til turbeskrivelsen, befant jeg meg mye lengre vest en jeg skulle, så ved å krysse åkrene ville jeg komme meg inn på stien som jeg egentlig skulle vært på.  Dette viste seg å være en god plan. Etter noen få hundre meter var jeg ved stikrysset, der turbeskrivelsen fra UT.no sluttet. herfra var jeg på egenhånd...

Vakre Bjordal, med Ulserhaug i bakgrunnen

Mot Longåsdalen

Kjerreveien fra Longåsdalsvanet

Ved Holmavatnet hadde jeg studert turkartet til det lokale fjellaget, og fant ut at det gikk en sti fra Vassnuten og mot Søljåsen. Tidligere har jeg gått flere turer opp kjerreveiene opp Longåsdalen, og også tatt av veien mot Tveit, som er utgangspunkt for Vassnuten. Derfor var sannsynligheten stor for å finne stien mot Søljåsen også...

Dermed gikk jeg opp de lange bakkene til Longåsdalsvatnet (191 moh), og tok av mot Tveit, der oppe ved vannkanten. videre bratt oppover på mer gjengrodde veier, ved foten av Vassnuten. Etter en halvtime langs denne ruta kom jeg til stidelet mot Vassnuten osv, men her var ikke stien mot Søljåsen. Likevel var det skiltet. Jeg gikk videre bortover.

Vassnuten i sikte

"Æ kjenne nåkka..:" var tanken som slo meg, etter å ha gått 200m videre langs den øde, og høyst mystiske veien mot Tveit. Og fornemmelsen var riktig. Følte meg nært klasrsynt. Men det var absolutt ikke det jeg var. Heller blind, for jeg hadde nettopp passert et lavt skilt, som viste veien til Søljåsen.

Finner du skiltet?

Lettet over å ha funnet stien, gikk jeg bare litt opp i skogen, og fant en stein til å ta dagens lunsj. Jeg hadde vært på tur i 2,5t. Så da satt jeg der da, mens den varme kroppen min raskt ble kjølt ned, og jeg så tåka senke seg over toppene, rett over hodet mitt. Det var snart på tide å bryte opp igjen, og jeg fortsatte vandringen.

Selfie med kaffekanne

Oppover mot Søljåsen (394 moh) ble merkingen svakere, og stien mer og mer utydelig. I tillegg kom jeg stadig lengre inn i tett tåke, og sikten var dårlig. Det ble mange stopp oppover mot Søljåsen, og et par ganger måtte jeg snu og starte på nytt fra forrige merke. Tåka holdt seg tett, når jeg famlet meg opp mot toppen, men så fikk jeg øye på en varde, som jeg trodde var toppunktet. Derfor var jeg i stuss når stien vente sydover og ikke vestover, som var retningen jeg skulle. Med dårlig sikt var det heller ikke lett å vite.

Tåke på Søljåsen

Etter mye diskusjoner (høylytt) med meg selv, tok jeg sjansen på å følge stien videre mot sør. Dette var en god plan. Det tok ikke mange minuttene før jeg så postkasse og god merking og navneskilt over åsen. I tillegg var det politibånd og laminerte plakater i hytt og pine. Jeg skjønte at jeg nå kom inn på trasèen til "Skjold på tvers"..

Utsikt på Søljåsen, sett gjennom tåke

Nedover bakken gikk jeg, klar for å gå over to topper til, før jeg endelig skulle komme ned til Stemmetjørn og veien hjem. Nedover bakken så jeg klare spor etter stor aktivitet i dag. Stien var "oppgåtte" og gjørmete.

Etter en stund kom jeg ned til Søljeskaret og krysset gårdsveien for så å komme over neste høyde (den uten navn 346 moh). Nå lettet tåka litt, og jeg fikk se glimt av Skjoldafjorden. Jeg lettet litt selv også, og bestemte meg for at denne turen måtte gjentas i klarvær.

Utsikt mot Skjoldafjorden

Ned fra høyden gikk jeg i et bratt heng og på andre siden av skaret der nede, gikk en bratt sti opp mot Valåsen, danes siste topp. Det var ikke langt ned, men fuktige stier gjorde at det tok litt tid å gå forsiktig nedover, med slitne ben. Og rett etter bratt nedover, var det lårene som skulle få gjennomgå, når jeg gikk bratt opp fjellsida til Valåsen (313 moh) Det blir en kjapp tur opp bakken, og etter kort tid er jeg ved et nytt stidele...

Opp mot Valåsen

Om jeg hadde vært kjenningsmann skuller jeg ha gått videre mot toppunktet, men det fristende skiltet til Stemmetjørn gjorde at jeg med slitne ben valgte å gå det jeg trodde var kortesete retur til bilen.

Ned fra Valåsen

Uten å vite det gikk jeg nå nordvest, isted for sørvest, som jeg trodde. Åssiden virket derfor lang, og utsikten forvirrende, helt til jeg kom hjem og leste kartet.. Men ned kom jeg selvsagt, og nede ved stidelet og veien hjem, hadde speiderene forlatt åstedet, ingen drikke eller frukt var å hente, og det var bare å labbe skuffet nedover bakkene til bilen. Heldigvis var det en kvikklunsj igjen i sekken, som ble konsumert i rekordtempo...

Skjold i ring

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.15 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert