Sålefjell fra Burmaveien

Det er en bygete mai, og alle anledninger med opphold brukes til nyttearbeid i hjemmet. Goturen har vært nedprioritert. Men i kveld bød anledningen seg, og jeg lurte meg ut på kveldstur alene. Målet var å komme meg til Søre Sålefjell og tilbake. Å starte klokka sju er da kanskje i seneste laget, men både håp og tro var tilstede...

Til Sålefjell fra Burmaveien

I dag fulgte jeg "Karmøymarsjen" i motsatt retning. Det er godt skiltet fra Burmaveien. Jeg gikk inn på svært fuktige stier inn mot Kristians plass. Noen planker ligger der oversvømt av vann, så det var turskoens dag i dag. Eller pinsedag, som noen kaller det.

Det er bare 1 km til den lune plassen ved Stiklevatn. Det er ikke første gang jeg går denne ruta, men plassen i le for berget overrasker alltid i sin lunhet. Dette grunnet jeg på etpar sekunder, før jeg gikk videre.

Stiklevatn

Kristians plass

Etter å ha rundet berget, er det et stidele ned mot Ferkingstad. Denne holder de nå på å skilte, så det får bli en annen gang. Jeg skulle nordover.

Fuktige stier

Den neste kilometeren er like fuktig som den forrige. Plankene som ligger i myrene er forlengst oversvømt, og denne ruta er derfor umulig å komme seg gjennom tørrskodd. Men denne delen av ruta er også en av de mest åpne områdene langs "Karmøymarsjen" Det er slakke og lave høyder som omkranser myrene og man ser så langt øyet rekker. I nord ser jeg tydelig dagens mål. Sålefjellet er ikke akkurat høyreist, men et tydelig landemerke i lavlandet som dominerer Karmøy.

Jeg passerer en idyllisk liten vik, og får følge strandlinja til Stiklevatn 100 meter, før det er over en liten høyde og på de våte myrene igjen. Og slik går dagens 3. kilometer. En vassende tur mot mer kupert landskap...

For nå kommer jeg til Vaulen, som en gang var et eget vann, men etter reguleringen er en del av "Stiklene" Området rundt Vaulen er bratt og bergene stuper ned mot vannkanten. Her er det mer kupert, og utsikten lir mer variert, med vatn som tyter opp mellom bergene.

Jeg må nå gjennom etpar tette skogholt av grantrær, med småbekker sildrende gjennom og noen plankebruer som er alt for glatte gjennom skogsstiene. Det har nettopp regnet....

Små skogholt ved Vaulen (Stiklevatn)

Nysprunget og vårlig i skogen

Jeg kommer meg etterhvert gjennom skogholtene og brattbergene, før en overraskende lysning åpenbarer seg for mine øyne. Her har det vært brann! Jeg var ikke på Karmøy i fjor da brannen truet Karmøyheiene, og hadde glemt hele greien. Men et tydelig merke etter brannen var det fortsatt.

Nå hadde jeg kommet til demningen i nordenden av Stiklevatn, hvor turen endte sammen med et deilig følge, 3 år tilbake. Buadalen og kløfta med bekken ned til Øvre Buadalsvatn ligger like idyllisk som om vinteren, men nå med vårgrønne farger på løvbladene og nysprunget gress langsstikantene. Det lyser i lysegrønt også i åsene mot sørvest, der brannen har herjet, og gresset vinner  førsteplassen om å vokse opp igjen. En kontrast til det ellers golde og grå landskapet.

Vaulen (Stiklevatn)

Øvre Buadalsvatn

Det nærmer seg 4 km når jeg går videre over små høyder og dalfører. Stien er tørrere her, og jeg passerer små skogholt og småbekker. Alt passeres fort og med en herlig variasjone der det er ny utsikt for hvert 5. minutt. Innimellom har jeg også god utsikt mot Sålefjellet, og nærmer meg stadig.

Den siste kilometeren passerer jeg Komledalen og går ned i det siste dalsøkket før stigningen blir endelig. Det er en motbakke på 70 høydemeter, som må være rekord på Karmøy. Andpusten kommer såvidt før jeg når toppunktet, som nå har fått nytt navneskilt....

Og returen går samme vei, bare avbrutt av et utallig utvalg av fuglelyder. De fløy for fort, eller jeg gikk for brutalt, til at noen ble avbildet. Fuglene har jeg ennå ikke kartlagt, men kan nevne denne: krokropirrrevirrevittttt!!!. Vennligst gjengi.

Lenke til UT.no

Tid: 3 t tur/retur

Distanse: 10 km tur/retur

Sti / Terreng: Stier i myrlent område, flatt, kupert i siste halvdel

Fottøy: Tursko

Stiklevatn

Stiklevatn

Det var et håpløst lite vinterlig vær i vinterferien, mye regnvær, men likevel gløtt av sol denne dagen, da jeg tok turguttene Tobias og Joachim med på tur, for å legge ut noen geocacher langs "Karmøymarsjen" Turen gikk fra Burmaveien på Karmøy, der hvor veien ligger høyest, ved en veiviser til stiene. Her går det an å parkere med bil. Vår rute gikk nordover herfra. Med to motiverte skolegutter trasket vi over de ny-opptinte stiene mot første stoppested, og gjemmested; Kristians plass. 

Det var svært vått i stiene. Fra turen jeg gikk her, høsten 2010, husket jeg at det var store myrområder her, så jeg var spent på om stiene var for våte for oss i dag. Men guttene var godt skodd, og jeg dreit vel egentlig i det, så når vi fikk bekreftet mistanken, vasset vi oss gjennom stiene likevel. 

Det er 1,5km til demningen, brua og rasteplassen "Kristians plass" ved Stiklevatnet. Her gjemte vi dagens største skatt, kokte oss vann til kakao og kaffe, og nøt solskinn og vindstille, som vi ikke har vært bortskjemt med i år.

Etter en kort rast vandret vi videre nordover langs Stiklevatn. Dette er et flatt parti, med største høydeforskjell på 25 meter, over små slakke høyder, og grunne vide daler, og delvis ned til vannkanten. 

Flatt myrområde ved Stiklevatn

I en av disse vikene gjemte jeg dagens andre cache og fant frem noen motiv.  

Dagens mål var nordenden av vatnet, som kalles Vaulen, og sikkert er det også. Vatnene her oppe er nemlig regulert til drikkevatn, så det forundrer meg ikke om det en gang var flere mindre vatn. Terrenget tyder hvertfall på det. 

I nordenden av vatnet blir terrenget mer kupert, og stien ledet oss gjennom et lite skogholt, før vi klatret opp på et berg ved Vaulen, og rastet der. Her kokte vi oss havregrøt, gjemte dages siste skatt, og dro hjem igjen. Det ble totalt en rute på 7,5 kilometer, og var perfekt for en dag ute, i familiære forhold... 

Vaulen

Tobias og Joachim lagde en reportasje av turen:

Tid: 2t t/r
Distanse: ca.7,5 km t/r

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Flatt, delvis våte stier

Cacher i området: 3 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Buavassdalen

Buvassdalen

Med hodet full av gledelige tanker, solen skinnende i hjerte, sinn og himmel, dro goturlaget ut på tur i et vinterlig og påskelig karmøylandskap, mot Buvassdalen, - på hemmelig oppdrag...

Det var blå himmel, varmegrader, med vinter i nordvesten og et vakkert, men beskjedent snødekke på bakken. Starten gikk fra Stokka, gruveveien, og mot S.Sålefjell. Fra parkeringen på Stokka er det en fin grusvei opp til det vesle gruvefeltet. Men man skulle lenger enn dette. Lenger enn langt, så turen gikk videre opp  til S.Sålefjell, hvor utsikten er fantastisk ut over det ganske Karmøy.

Videre fra S.Sålefjell gikk turen nedatt til Sålefjellsvatna, hvor både sollys og snødekke ga et magisk øyeblikk for øyne, tanker, drømmer, krig og kjærlighet. Isen hadde sprekker, og rennende vann strømmet erotisk fra åpning til åpning.

Smelting kl.1404

Det er hundre meter mellom vatna, og bekken imellom er lett å forsere, før man fortsetter opp i noen små treklynger, og opp til haugene over Komledalen. (Komledalen!???) 

Vestre Sålefjellsvatn

Når man kommer opp i høyden, ser man Komletjørn i øst og Øvre Buadalsvatn i vest. På dette punktet gjemte jeg en geocache under et ensomt tre, som stod der med kjæresten sin; steinen, og ikke var ensom lenger. For de var vakre de to, der de stod der sammen i varmen fra solen, med hele verden foran seg... Karmøy, i det minste...

Treet og kjæresten; steinen

Videre gikk turen over haug, myrer, flere skogholt og opp den trange passasjen til demningen mellom to vatn. Den trange dalen lagde en sklie, som bare slapp frem overflødig vatn fra Stiklevatn. Resten ble tatt vare på omsorgsfult, med alle haugene som favn. Her oppe, på det vakre punktet, plasserte jeg dagens andre geocache. Deretter gikk turen hjemover, denne gang med tracker...

Stiklevatn / Vaulen

Tid: 3 t tur/retur
Distanse: ca.10 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert, delvis bratt

Cacher i området: 5 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser