Goturen: Snorteland - Øvre Buavassdalen

lørdag 14. mai 2016

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir, i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.