Skitur til Løkjesvatnhytta

18. - 19. februar

Løkjelsvatnhytta

Det har vært noen dramatiske uker i fjellene på Vestlandet de siste ukene, med rasofre i Kvamskogen, og værofre i Sirdalen. Vi har derfor lagt om planene for turen denne helgen i flere omganger, men havnet til slutt på å gå en kort tur til Løkjelsvatnet i Indre Etnefjella.  Planen var å ha base på hytta med to overnattinger, og ta en dagstur i området på lørdagen.

Utgangspunktet for turen er Skarstølen. Fra Etne kjører man inn Litledalen, og videre forbi Hardeland (Hårland), opp de smale veiene til stølen. Herfra går det både scooterløyper vinterstid, og brede kjerreveier opp til Grindeimsvatnet sommerstid. Alternativ rute, er fra gården Hardeland, der det er bratt stigning opp mot vatnet.

Mens vi pakket ut av bilen, kom en lokalkjent opp til stølen, og snakket litt om snøforholdene, og ruter inn til hytta. Han tipset oss om partier på løypa vi burde styre unna pga. rasfare, og advarte oss mot å ta toppturer  fra hytta på lørdag. Han mente det var ekstremt mye snø i området. Dermed forespeilet vi oss snøvassing til knærne.

Men vi hørte på hans råd, og gikk opp veien mot Grindheimsvatnet og holdt god avstand til bratthengene på veien. Fra Grindheimsvatnet tok vi en avgjørelse om å få gjort unna mest mulig stigning, og tok en avkorting over Nordfjellet mot Løkjevatnet. Vi hadde forventet dypsnø, men her gikk det på hard skare hele veien. Det ble derfor mye fiskeben, og lite vassing. Da vi kom opp første knausen, var sola gått ned, og skumringen kom fort løpende med mørket i baklomma, rent billedlig..

Solnedgang på Nordfjellet

Nå fikk vi noe stigning, og horisonten ble mindre klar, og dybdesynet gikk tapt i mørket, så vi fomlet oss litt nervøst frem både i oppover og nedoverbakke, med sikte på sørenden av vatnet. Bekkefar så ut som dype kløfter, og neste haug så ut til å ligge flere kilometer unna, mens kursen så helt vanlig ut.

På turkartet vi hadde kjøpt tidligere, i Ølen, var det ikke mulig å lese av hvor det var høydedrag eller dalbunner, så vi gikk litt på følelse, gps og kompass, en times tid. Men over neste bakketopp, så vi endelig antydning til det som måtte være det store Løkjesvatnet. Og etter kort tid fikk vi oppleve noe vi aldri tidligere hadde opplevd i så betydelig grad; måneoppgang. 2 timer tidligere så vi solen gå ned i sørvest, og nå steg månen opp i sørøst. Et nydelig blåskinn lyste over landskapet, så det ble tydelig igjen, og vi kunne peile oss inn mot nordvest, hvor hytta ligger. GPS-målingen viste 1,7 km i luftlinje, men pga det regulerte vatnet, var det ikke mulig å krysse over til hytta.

Dermed måtte vi finne letteste vei i bergene som var langs kanten. Vi diskuterte hva som var vatn, og hva som var berg, og fant til slutt en rute mot nord, og hadde en nydelig månelys tur den siste kilometeren, før vi klarerte at vi var ved hytta, og kunne starte opp fyringen.

Her ble det inntak av nydelig elg-gryte, sjokolade, søvn og oppstandelse, før vi etter opprydding og planlegging atter tok skiene fatt. Vi hadde kvelden før bestemt oss for å avlyse rundturen i området, og heller ta en rolig tur tilbake til bilen. Dete pga av advarslene om rasfare, og fordi fjellsidene så bratte nok ut til eventuelle ras. Det var også spor etter ras i fjellsidene, så advarselen var legitim.

Morgen ved Løkjevatn

Pga av skareføret, tok undertegnende på de nyinnkjøpte skifellene. Dette betyr tap av fart i nedoverbakkene, men spikerfeste i oppoverbakkene, og det lønte seg. Vi bestemte oss for å krysse fjellet lenger mot nord, da det så ut til å være mindre kupert. Da hadde vi også mulighet til å bestige toppen av Nordfjellet, som ikke virket spesielt bratt ut på kartet. Men da vi nærmet oss toppen, så vi bratte fjellsider, med hengende skarer langs sidene, og avlyste også denne toppturen. I stedet satt vi oss ned , med utsikt over dalene, en pils i handa, og en sjokolade i kjæften(!).

Nedkjøring til Grindheimsvatnet

Nå var det allerede blitt ettermiddag, og vi hadde mye nedkjøring ned til bilen på Skarstølen. Over neste topp, ble skifellene demontert, og utforkjøring med bred ploging gikk likevel unna like ned til Grindheimsvatnet, der vi kunne legge oss inn i scootersporet og rase nedover til parkeringen, en pust i bakken og en umåtelig positiv evaluering av turen, og viddene innenfor.

Men sku du sett! Der ble det jamen en liten film av turen også! Ja, man har ikke bedre vett i panna, enn stål i armer og vidsyn i bredden!