Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 20. februar 2011

Vårlig vinter på vakre Visnes

(håper alle la merke til den vel gjennomtenkte alitterasjonen i overskriften)

Etter spontanaborten av skituren i lørdag, stod jeg søndag opp til solskinn og flau vind her hjemme i Kopervik.
Men en melding, kun en (!) skulle få meg opp av kaffekroken og ut på bar mark i nordenden av Karmøy. Det var min faste turkamerat og "rævva-i-gir mentor" Fredrik som ville ut og lufte alt det synlige på kroppen.
Frihetsgudinnen på Visnes
Turen gikk til Visnes, et meget interessant historisk område, som alt for ofte går i glemmeboka. I strålende solskinn og uvant lite bevegelser i lufta gikk vi fra hovedhuset ved gruvene.
Herfra går det "trillestier" rundt i hele området på Visnes.

Vi gikk nærmest havet, og observerte at Feøy lå flatt ute i nordvest, speilende i skjærgården. En kort tur er det inn til Smeltehytta, før stien deler seg, og man kan velge den smale sti eller den brede.....sti.

Vi valgte den smale, i salighetens navn, og der, rett over en knaus og gjennom et berg, var vi,  etter kort tid i Sykehusbukta.

Gjennom berget til Sykehusbukta
Opp fra Sykehusbukta
Herfra klatrer man opp på berget igjen, og kommer tilbake til trillestiene, og de gamle kanonstillingene fra en eller annen verdenskrig. En nydelig plass med benker og spenende små bunkerser, for de mest artillierte.

Et nytt smal stivalg over bergene nærmest havet, og vi var inne på trillestien igjen. Disse trillestiene er over 100 år gamle, og ble opprinnelig lagd for funkjsonærene ved gruvene, som ridestier, - kunne noen lokale fortelle oss,  etter at vi hadde diskutert om dette var tyskernes ingeniørkunst, eller gruvenes anleggsveier. Nå fulgte vi ridestien til Tressvik, der det i inngangsportalen er en lavvo, en sti og en strand rette der nede.
Tressvik
Fra stranda var vi klar for topptur. En stigning på 18,5 høydemeter førte oss til en koll på nordsida av Visneset. Så rotet vi oss gjennom lyng, berg, gress og mennesker, før vi fant ut at det faktisk ikke er så negativt å gå i ring. Vi var nemlig tilbake på leirplassen, der lavvoen stod.

Nå fortsatte vi på ridestien, som er imponerende fin å gå på, og kom til nok et stidele. På skiltet stod det "Verketsløa", og det var her vi traff på de lokalkjente som fortalte oss lokalhistorien, og at "Verketsløa" var et liten gressmark, med en.....løe, som tilhørte gruvene. Så hit gikk vi. Fra 50-tallet var treplantingen på Karmøy i full gang. Nå er øya overvokst, og det jobbes med å få ned trærne, og røsslyngen frem igjen. Lykke til! Her var det rene hogstfeltet, med delvis råttent, delvis uttørkede stammer, så hvem klager på vedmangelen?

Lysthuset
Videre fra Verketsløa fulgte vi ridestien sørover, men måtte forsere nedhogd skog, stygge gjerder, og.... fin mark. Her endte vi opp i et boligfelt. Når vi møtte på folk, hadde jeg selv den klassiske unnskyldningen "vi har visst gått oss vill" mens Fredrik beholdt stoltheten og sa at "vi vet akkurat hvor vi er".  Vel, turen gikk hvertfall gjennom noen private hager, og litt vei, og litt ikke, før vi begge var enige om at vi visste hvor vi var, og gikk opp hovedstien til "Lysthuset", som ligger nær parkeringsplassen i vikjå.

"Lysthuset" ligger på en liten knaus, og har flott utsikt over havet. Det var vi begge enige i. Hvertfall jeg. Og dermed var det bare å traske den mest tungvinte veien tilbake til bilen, enige om at osv...

1 kommentar:

  1. Flotte bilder, fra et flott sted.

    SvarSlett