I år går sommergoturen til eventyrlige Hardanger, med majestetiske fjellsider, blomstrende frukthager, en enorm isbre, ville fossefall og lange dype fjorder. Det byr på eventyr. Og denne uka blir det mange av de. Goturlaget har i år investert i basecampingvogn, og camper i sentrum av Hardanger: Kinsarvik. En god idè, skal det vise seg...
Del III
Husedalen
Etter hviledagen og kortturen til Vøringsfossen, er vi klare for en ny langtur. Vi har lest oss opp og funnet ut at Husedalen fra Kinsarvik er verdenskjent. Innenlands, ikke så mye. Denne dalen har fire store fossefall, og en god sti som følger disse. Det frister. Værmeldingene ser også bedre ut enn tidligere, så med poncho som beredskap legger vi ut på tur.
 |
| Fossastien 10 moh, Kinsarvik |
Vi kan starte rett fra basecamp og gå hele dalen. En forlengelse er helt til Stavali og inngangsporten til Hardangervidda. Det er en lang tur begge veier, så vi bestemmer oss for å forlate basecamp for en natt, og overnatte på Bergen turlags største turisthytte i DNT nettverket..
Fra campingplassene nede ved fjorden starter vi opp og langs elva Kinso. Elva stryker seg nedover med god kraft. Det har nettopp regnet, så vannføringen er stor. Gjennom fin skog og på trillevennlige stier går vi opp de 3 km til parkeringsplassen. Det er lettgått og vi bruker ikke mye krefter for å komme oss til startstreken for turistattraksjonen. Anbefales!
Nå følger vi en grusvei sammen med internasjonale turister. Bare en kilometer i denne omgang. For snart har vi ankommet Tveitafossen, som er innrammet av industriell revolusjon. Her har det nemlig blitt laget kraft i 100 år, og deler av fossen er lagt i rør ned til kraftstasjonen. Fossen er likevel et flott skue, og vi kjenner en steam av dusj, der vi står og gnager på vår første müslibar.
 |
| Tveitafossen 150 - 250 moh |
For de mest internasjonale turistene er det grusvei like opp til 3.fossefall: Nykkjesøyfossen, men man kommer nærmere fossene ved å gå den litt mer bakstreverske stien gjennom skogen. Vi velger natur fremfor komfort og begynner ruta langs rørgata opp Tveitafossen. Det var ikke noe vits, for det er ikke utsyn til fossen og rørgater er ingen stor opplevelse. På toppen av fossefallet møter sti vei igjen, og der er det nok mer vits å gå inn i naturen..
Over Tveitafossen dominerer furutrærne. Nydelig for en altaværing å slippe unna mørk og tett granskog. Kanskje helt greit for Skudenesbuen også...
Stiene oppover mot Nyastølfossen er brede og gode, og ikke er det spesielt bratt heller. Men opp må man, så når vi nærmer oss fossen blir det noen bakker. Stiene er godt opparbeidet med trapper i naturstein. Det har vært vått et par dager, så noe gjørmete er det, men ikke verre enn at de aller, aller mest internasjonale turistene kan være fotkledt slik de pleier.
Oppe i bakken får vi flere utsiktspunkter, og får se Nyastølfossen i sin helhet. kraftig, med mye vann og god fart. Mellom fururtrærne lyser det hvitt, og siden det er sommer er fossen omkranset i grønt, for ikke å snakke om bratte grå berg. Helt naturlig.
 |
| Nyastølfossen 300-480 moh |
Det begynner å bli bratt oppover. Og veien videre blir en prøvelse for skosålene. Nå skal vi forsere bratte svaberg oppover mot neste platå 500 moh. Da er det friksjon som gjelder. Enkelte steder renner det fortsatt vann, og berget er glatt. Det er lett å gli, men vi kommer oss fort over bergene og stiger godt oppover mot Nykkjesøy, der det ikke hjelper å være internasjonal, for her oppe ender også grusveien.
Skogene ved Nykkjesøy er vakre og bærer preg av urskog. Vi spaserer rett gjennom bilder av Tidemann og litt Gude, gjennom nasjonalromantikkens Asbjørnsen og litt Moe, helt inn til det optimale Nykkjesøy, der Kinso ligger nedsløvet og bevisstløs, etter å ha blitt kastet ned av Nykkjesøyfossen. Fossen ligger i bakgrunnen og fortsetter ugjerningen hvileløst.
Vi er på neste platå. En støl er omkranset av fine gressenger og danner et lite paradis for den turglade.
Vi er på neste platå. En støl er omkranset av fine gressenger og danner et lite paradis for den turglade.
 |
| Nykkjesøy 515 moh |
 |
| Nykkjesøyfossen 510 - 600 moh |
Det er klart for lunsj, og selvsagt skal vi ha regn til lunsj. Havregrøt blir til havresuppe, mens vi sitter der, ikledd gode ponchoer som verner oss fra den verste nedbøren.
 |
| Reinsbrekkane 620 - 980 moh |
Reinsbrekkene er er en lang motbakke med glatte svaberg. Det regnet nylig, så enkelte steder er det sleipt. Her oppe har vi en fantastisk utsikt til den siste store fossen på turen: Søtefossen. Den heter nok det fordi den er søt...
 |
| Søtedama foran Søtefossen |
 |
| Søtefossen 640 - 880 moh |
Vi nærmer oss turens høyeste punkt og tar en ny rast, med brødskiver og drikke. Inne i dalen vokser det, ikke overraskende; vier. Små buskarter kler høyfjellsdalen grønn. Der inne har noen litt mindre internasjonale ungdommer funnet campplass. De har slått opp en hel leir med telt, og ser ut til å trives. Nå letter skylaget og vi får sommerlig vær her på toppen av turen. En perfekt pause 1000 meter over havet.
 |
| Vierdalen 980 moh |
Etter en kort pause, stålsetter vi oss for 100 meter stigning til. Vi går gjennom Vierdalen og opp mot et brekke og over til Botnane på andre siden av fjellet Kjerring (KJÆRRING!!)) Det blir et lite vannpåfyll i Vierdalsbekken før vi topper turen 1100 moh.
 |
| Vierdalsbekken |
På brekket ser vi utover en vid myrlendt dal. Med Randifjellet (1498 moh) som en vegg i bakgrunnen ligger Grøndal der og peker inn mot Stavalielvi, og minner oss på et det er et stykke igjen.
 |
| Grøndal og Randifjellet |
På vei ned mot Grøndal passerer vi noen botner med tjern. Vi er på vei gjennom Botnane og entrer så selveste Grøndal.
 |
| Botnane |
 |
| Grøndal |
Dalen er vid og tar lengre tid enn først antatt. Det er vått og gjørmete enkelte steder. Andre steder, helt greit. Omsider kommer vi oss ned til elva Grøno, som renner gjennom Grøndal. Den er kraftig nok, og har to bruer som krysser seg. Mellom berg og kløfter får den fart, og må observeres med alle mulige fotoapparater.
 |
| Grøno |
Men turen er ikke over. Det nærmer seg kveld, og vi har vært 8 timer på tur allerede. Som vanlig har vi startet sent, og klokka nærmer seg kvart på kveld. Vi runder Randinuten, og beveger oss innover dalsiden med Stavalivatnet og Stavalielvi nede i dalbunnen. Kveldssola lager solnedgang av seg selv, og forsvinner for kvelden.
Vi får akkurat øye på Stavali innerst i dalen, da det begynner å regne. Og dagen ender omtrent her. Fotokameraet må ned i sekken, ponchoen på igjen, og vi blir våte før vi når hytta etter 9 timer på tur.
 |
| Stavali i sikte |
En time senere har vi satt i gang brannalarmen to ganger fordi vi stekte bacon, har laget oss pasta carbonara, og er klar for å legge oss. Det er mye folk på hytta, så vi må klare oss med sovesal. Da er vi glade for at det neste natt blir i basecampingvogna nede i Kinsarvik...
Tid: 7-9 timer
Vanskelighetsgrad: KrevendeLengde: 15 kmHøydeforskjell: 1100 mTerreng: Jevn stigning, delvis bratt, Gode stier og veier
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar