Boknahåve

Det er på tide å trimme bena. Bokn er en spennende øy, med mange naturvarianter som pirrer nysgjerrigheten. I dag vil jeg prøve en tur ut til nordenden av øya. Der er det et "håve" med en fyrlykt på tuppen av et nes. I variasjonens tjeneste velger jeg en rundtur, sånn cirka...

Startpunkt for turen er enten Føresvik eller kirka på Boknaberg. Jeg parkerer ved kirka og har kulturlandskap og motvind i fleisen. På en god grusvei følger jeg nordenden av foten til Boknafjell, og invaderer saueland inkl. lam. Jeg følger veien innover en halvtime, og passerer et rundingspunkt, en fin gruset sti, som tilsynelatende fører ned til Føresvik, og med skilting til Boknahåve.

Men på min turbeskrivelse skal jeg lengre innover, og følger veien inn til Søllbrekk, før jeg tar av til høyre og opp på et høydedrag hvor veien er mer kjerrete og gjengrodd. Over høydedraget kommer jeg ned i skog og myrterreng. Her avtar vinden og utsikten.

På noen myrlendte stier ned mot Sandvatnet er jeg glad det har vært litt tørke, for her er det potensiale for vassing. Nede ved Sandvatnet kommer jeg inn på en godt etablert kjerrevei, med generasjoners erfaring. Snart blir jeg møtt med trusler om storfe, og ansvar for egen læring. Kjerreveien leder meg fra Sandvatnet og forbi Buarvatnet og inn på en gårdsvei, som jeg må følge et par hundre meter.

Buarvatnet

Sandvatnet

Etter noen grinder og gårdsdrift, får jeg endelig gå ut i mark. Jeg følger en skogsti opp på et nytt høydedrag og får snart utsikt til ekte kystlandskap med bergformasjoner som strekker seg ut mot Karmsundet.

Det er et lite pass på vestsiden av Buarfjell før jeg får en nydelig oversikt over ruta videre ut mot det forblåste neset i nord. I tillegg møter jeg kongen. Ørnen seiler over meg og overvåker sikkert hele øya der oppe. Men den er langt borte og vanskelig å fange på kamera. Litt senere krangler den med en måke. Resten av hendelsen får den rapportere om selv.

Herfra er det småkupert. Det går opp og ned, gjennom myrlendte daler og lyngkledde berg. Det er nok en fantastisk fargeprakt på sensommeren, når lyngen står i sin lilla fargeprakt. Nå på vårparten er terrenget gyllent, og få planter praktiserer blomstring.

Jeg passerer noen myrer til før jeg kommer enda lenger ut mot sundet. Boknahåvstjørna ligger bare 15 meter over havet, så i enkelte vinkler, ser de ut som viker. Men man har jo kart da...

Ytterst mot Boknahåve er det tilrettelagt med gode plankebruer. Selv etter tørke er myrene våte, og jeg er glad jeg kan gå tørrskodd over de våteste partene. Ellers rimelig våtskodd....

Siste del før målgang er det litt klyving opp på "håve", før en god sti leder meg ut til lykta og en bod jeg ikke tar sjansen på å åpne. Her ute møtes jeg av ormen Onyx, men fanger den og streber meg ut til lykta.

Det blåser godt i dag, så en kort pause med eple holder, før jeg returnerer mot Boknaberg.

På vei tilbake tar jeg et annet veivalg fra Lindemyra. Jeg går hovedtraséen gjennom to smådaler. Disse er fuktige og jeg forstår at skovalget ikke var det beste i dag. Lave hikingsko skulle vært byttet ut med skikkelige fjellsko.

Jeg går snart inn i Stoggdalen, og får endelig vårens første møte med hoggormen. Den er mye reddere enn Onyx, og glir inn mellom gress og stein, før jeg rekker å ta bilde av den. Langs hele returen hører jeg bevegelser i gresset. Tidlige så jeg snerten av firfisler og padder, og nå som huggormen har vist seg, aner jeg ikke hva jeg skremmer opp.

Stoggdalen 

Hagen til hoggormen

Men snart er jeg gjennom de myrlendte dalførene og går på berg igjen. Jeg kjenner igjen Solltjørna hvor jeg hadde et masete møte med sauefamilien, og kommer snart inn på gruset sti igjen. Ut fra kartlesingen ser denne ut til å lede rett inn i et boligfelt i Førsvik, så jeg bestemmer meg for å holde turen mest mulig vill, og returnerer samme veien jeg kom.

Tid: ca. 4 timer
Distanse: 10 km rundtur
Høydeforskjell: 50 m
Terreng: Grusvei, skogsti, kupert, delvis myrlendt
Vanskelighetsgrad: Enkel, Middels pga. lengden

Turlenke fra Ut.no