Jeg har alltid tenkt; at skal jeg velte med kajakk, skal det være i januar, helst når det er kuldegrader og 5 grader i vannet. For det er jo lurt...
Fjorårets padleeventyr gjorde at vi ble modigere og tryggere på farkostene, så i dag mens det er meldt strålende sol og blankt hav, tenker vi at det passer med vinterpadling i sommerbyen. Vi planlegger godt, med varmt tøy inn til kroppen, våtdrakter og flere lag med ull på overkroppen. Hvor langt vi skal, vil vi se an. Det er vår første tur vinterstid, så alle forhåndsregler tas.
Først må vi utenfor moloen for å kjenne på hvordan havet beveger seg. Skudenes har mye strømninger og ofte rotete sjø, så vi tenker bare å prøve oss frem. Rett utfor moloen står fortsatt gamle dønninger fra sørvest, og vi sikter innaskjærs, for å skulle unngå de verste overraskelsene.
Det er da jeg blir overrasket. Både over dårlig balanse, men også mest sannsynlig en liten bølge som skjærer dårlig mot kajakken. Jeg velter.
Bort til meg kommer Ingeborg raskt for å hjelpe. Etter få minutter er kajakken snudd og etter noen minutter har jeg bykset meg oppi igjen. Jeg blir kald, men ikke frossen. I ettertid skjønner jeg at dødsangst er livsglede. For det beviser at man ikke ønsker å dø. Greit å få det bekreftet...
Skottet bak er ikke tett og fylles med vann, men jeg flyter godt. Tilbake inn til båthavna er det motstrøms, og med etpar hundre kilo for mye i bakskottet, kommer jeg meg dårlig fra flekken. Vi bestemmer oss for å padle rett mot moloen, hvor vi karrer oss i land, og vi får hjelp av slekt og omegn.
Ettertanke: I dag reddet vest, våtdrakt og ull meg fra krampe, og i verste fall drukning...
Konklusjonen sier seg selv....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar