Åbødalen vest

Sauda glimrer til med et vinter undreland og etter den positive overraskelsen i går, er motivasjonen på topp for en dag til på skitur. Denne gangen skal vi gå i Åbødalen, som vi ikke har gjort på 3 år. Her har det de siste årene blitt oppgradert med flere oppkjørte løyper, slik at man kan virre rundt i dalen etter eget ønske, og uten gamasjer. Vi er nysgjerrig på vestsiden av dalen, der vi ikke har gått før. Etter beregninger av solas gang velger vi å starte i vest. Denne ruta leder mot Kvanndal, Fossdal og ender opp ved Buer. 

Det er en eventyrlig ekspedisjon vi har satt ut på. Bakkene opp på vestsiden av dalen er slakere og i et overraskende annerledes terreng enn på østsiden. Vi starter i blandet skog, der væromslag har pyntet trærne med fastfryse snøklumper i løvtrærne, mens bartrærne står i sin ordinære vinterdrakt.

Innimellom åpner terrenget seg i den slake motbakken. Det er en del myrer i Åbødalen, så vi ressonerer oss frem til akkurat det. Rundt oss på alle kanter har vi fjelltopper og bratte fjellsider. Det er likevel Storaheinuten (1248 moh) som forfølger oss gjennom dagen, og sniker seg inn som linselus overalt.

400 meter over havet kommer vi til et stikryss. Det er et godt nettverk av oppkjørte løyper nå, og vi kan velge å gå inn til hovedtraséen, men nyter dagen for godt til å gjøre det. Klekkstølen harmonerer med omgivelsene og innbyr til motiv...

I dag kan vi ikke få nok av skitur, og trasker videre opp lia, gjennom en liten dump og opp til Jøstein som har sagn og beskytter ei stue for nordavinden. Kort fortalt handler egnet om ei fornærma jente som kastet tingen så den landet på toppen av steinen. Utilgjengelig som den er skal steinen visst ha symbolisert med hvor utilgjengelig hun ble. Stølen er plassert ved utgangen av Kvanndalen og ligger nydelig til på en høyde. Disse gamle stølene og hyttene skaper en egen stemning i Åbødalen, og vi nyter hvert foto vi tar. 

Nå rumler det i magen, så vi fortsetter mens vi skuer etter rasteplass. I bakken bak Jøsteinen finner vi sol, utsikt og kakao.

Med mat kommer mer motivasjon. Her i dalen kunne vi vært hele dagen, og blir det, sånn omtrent. Vi fortsetter videre og høyrere og ved turens toppunkt (480 moh) passerer vi Fossdalsfossen (Fossen i dalen med fossen) som nå er skulpturert av is. 

Herfra er det noen svinger ned mot Buer, men jeg ser også puddersnø mellom svingene i bakken, og leker telemark gjennom sukkeret. Vi når bunnen av dalen samtidig, så diskuterer ikke hva som var mest effektivt, men krangler høylytt om hva som var mest morsomt...

Flaten vi kommer ned til heter Flotebogjen (trolig en forenkling av et ord på dialekt). Herfra kan vi velge hovedtraséen på østsiden av dalen, men vi ser en alternativ rute som leder midt i dalen, og prøver ut denne.

Mad falskt minne og dårlig husk, tenker vi at vi har gått her før, men har nok glemt detaljene og lagt igjen bevisene på Internett. Løypa er uansett idyllisk i seg selv. Den er småkupert, men flatere enn bakkene vi har gått oppover dalen i vest. Vi går lett ned på myrer og renner rolig ned småbakker. Dagen i dag er en ren lykkefølelse. Tror ikke noen er så glad i vinter som nordmenn. De vi møter smiler fra øre til øre, og ler fra øyne til øyne.

Noen hundre meter før vi når hyttefelt og hovedtraséen, kjenner vi et lite vindpust gjennom dalen. Denne helga er det meldt opp til stiv kuling, men det er visst bare dette været har å by på...

Snart er vi ved Storemyr, hvor hyttene ligger tett, og nybygging er på gang. Det er mer folksomt her, og vi fortsetter videre til utforkjøring ned til Jeskedalen, etter en kort visualisering av svingene, på Jansrud-vis.

Denne turen kan man bli overlykkelig av. Et variert og lett terreng å gå i, med mange utsiktspunkter og hundrevis av motiv. Frister til gjentakelse...

Middels

Tid: 2-3 timer rundtur

Distanse: 10 km rundtur

Høydeforskjell: 200 meter

Terreng: oppkjørte skiløyper, bakketerreng, kupert

Takhidler uterestaurant

Vi bestemmer oss for en siste skitur for året. Med mye varme er det stor rasfare, men nå har det smeltet så mye de siste dagene, at det snart ikke er mer snø som kan rase. Målet blir en trygg trasé innover Åbødalen, men litt lengre enn vanlig. Vi skal nemlig finne "TellTur" målet Takhidler, som ligger der Åbødalen smaler seg inn til en trang passasje, kalt Store Trongjå. Takhidler er et lokalt navn på en helle eller overheng i fjellet, som man i tidligere tider søkte ly for været. Nå mest brukt av sau. Vi passerte denne for 4 år siden på vei til Sandvasshytta

For å få en snill stigning fra parkering i Jeskedalen, går vi på vestsiden av dalen. Vi starter ikke før middagstid, for ved turens ende skal vi ha utemiddag, pga og til tross for....

Sola står høyt nå sent i april, og i dag sier værmeldingen "helt perfekt". Det er opp mot 10 grader, skyfritt og vindstille. I snøen er det slush i kontrast med vår forrige skareskitur. Lett. Ved første stikryss studerer vi kartet og bekrefter at det finnes en rundtur fra vestsiden av dalen, som runder ved Takhidler hvor vi kan snu og gå østsiden ned dalen igjen.

Vi går i høyt tempo og nesten uten stans frem til Fossdalsfossen, passerer de idylliske stølene hvor vi nok en gang må fotografere. Langs fjellsidene i Kvanndalen har det går flakskred, som minner oss om rasfaren. Innover dalen er det mindre sjans for ras i dag, ser det ut til.

Klekkstølen

Jøsteinen

Elva er helt åpen etter en uke med snøsmelting, og våren trenger seg gjennom og haster mot sommer, selv her oppe 500 moh.

På turens høyeste punkt har hyttefolk heist flagget i ei bjørk. Men i ryggen har vi sola som skinner med en glorie og lager fenomenet "halo". Vi foreviger inntrykkene over nasjonalitet og fenomen, før vi suser ned bakkene til Buer.

Valget står mellom og gå nedover i dalen for å krysse elva på en en vinterbro, eller fortsette innover dalen for å krysse en bro vi ikke vet er der. Det er nesten folketomt i Åbødalen i dag. Dette finner vi spektakulært, den nest siste dagen i påskeferien. Men det ser ut til at de fleste har reist hjem, tross det nydelige været. Vi tar sjansen på å gå innover dalen og satser på at det finnes en plass å krysse elva. Noen hundre meter lenger borte ser vi en hytte og en person. Vi må snakkes...

Det er en saudabu som sitter her oppe ved Buhidler. Hun er lokalkjent og riktig person for det vi lurer på. Men hun blir litt forvirret av spørsmålet, for rett ovenfor hytta hennes er det en Takhidler. Hun bor jo på Buhidler, som er oppkalt etter helle over hytta. Men vi gjør oss forstått over hvor vårt mål er, og da kan hun forklare at det er mulig å krysse ei bru noen hundre meter innover. Problemet er at denne er veldig smal, og ligger over et juv som kan være vanskelig å komme ned til i snømassene. Vi takker for informasjonen og satser på at vi klarer å krysse brua.

Videre innover går vi "off-piste". Mellom glissen løvskog holder vi oss nært elva, som har våret seg for våren, og ivrige vannmasser forteller oss at det ikke er lett å krysse den. Men etter oppskriften finner vi brua. Og etter oppskriften er den smal og ligger over et juv. Riktig er det også at snømassene på siden av brua er så massive at vi ikke klarer å ta oss trygt ned til brua. 

Dermed får vi et dilemma: Takhidler er på andre sida av elva. Hvordan skal vi komme oss dit? Skal vi satse på at det er steiner til å krysse elva lenger oppe? Finnes det snøbreer som er trygge å krysse? Kan vi komme nært nok til at GPS-koordinatene holder til denne sida av dalen? Vi prøver.

Vi fortsetter videre opp i nydelig skiterreng. På andre sida er det mye brattere, så den traseen vi har valgt er den beste, turmessig. Foran oss står den karakteristiske fjellveggen ved Reinakvam som vi har sett helt siden starten av turen. 

Store Trongja

Oppover til dalen er det så trangt at den heter Store Trongja. Det er her Takhidler skal ligge, og etter  litt mysing, ser vi den på andre siden, en stor kampestein med litt overheng. Da spørs det om vi kan krysse elva, eller om vi kommer nært nok.. 

Takhidler

Vi smyger oss ned til elva, og ser at den er mulig å krysse til bens. Snøbroene har smeltet. Men vi sniker oss så nære at GPS-signalet viser at vi kan sjekke inn. Turmålet er nådd. Det er tid for middag. 

Vi er på vestsiden av dalen, og med høye fjell vil nok sola forsvinne her først. Det gjelder å finne en helle. Vi går litt tilbake og litt vekk fra elva igjen for å søke le for vindpustet som følger nedover elva i skaret. Ei lita snøfonn er nok til å sitte mot sola og nyte middagen på Takhidler uterestaurant. Litt pasta med tomatsaus er matrester vi har tatt med oss for bærekraft og de greian der. 

Men nå ser vi sola danse lavt over fljellene i vest, så vi må prøve å komme oss ned til Buer og over på østsiden, hvor sola trolig fortsatt skinner etpar timer ekstra. Det er nå vi oppdager at vi faktisk har gått i oppoverbakke til Store Trongja. Det er lett å gå i nedoverbakke. Noe særlig gli er det ikke med smørefri og kortfeller, men lett går det.

Rett før vi kommer til Flotebogjen ved Buer kaster Reinakvam en skygge i dalen. Vi setter tempo opp og kommer oss inn i sola igjen. Nede ved "flotane" (Der elva svinger over myrene) skinner kveldslyset mykt, og vi må stadig stoppe for å fotografere.

Vi fortsetter over brua nedenfor Buer, og krysser dalen til østsiden, hvor vi får fortsette i mykt lys nedover Åbødalen. Det forbauser oss hvor stille det er her, 1.påskedag. Ikke et menneske å se i tykkeste hyttefeltet nedover. Vi har hatt dalen for oss selv hele dagen....

Vi har hatt mange fine skiturer denne vinteren, men som vanlig konkluderer vi med at denne var årets fineste. Stilt på alle måter, Nydelig vær på alle måter, og spektakulær natur på alle måter. Det var helt perfekt å sette et punktum på vinteren på alle måter...

Middels

Tid: 5t i goturtempo

Distanse: 13 km t/r

Høydeforskjell: 250 m

Terreng: Oppkjørte skiløyper, "off-piste", jevn stigning