Guttetur til Sålefjell

Så var det guttas tur. Værvarselet tidvis generelt, mot normalt, og litt ikke. Men Goturen & søn ville på tur, tross uvitenhet og vanskelighetsgrad. I dag var utgangspunktet stallen rett der oppe. Planen var en rundtur fra Åkramarkene, med Søre Sålefjell midt i leiå.

Kinnetoppen

Kursen gikk først mot Kinnetoppen, der fjellaget allerede var i retur. Det er en god transportetappe på gode grusete stier til Kinnetoppen, og videre til Rossafjellet (97 moh). På veien observerte vi at hekketiden var i gang, og at påskeeggene fortsatt ikke klekket.

Det var oppholdsvær men overskyet, mens vi gikk videre til Øvre Buvassdalen, og lærerikt for far som ikke følger godt nok med i online-spillenes verden. Snart så vi Søre Sålefjell i øst, og feiret med en sjokoladebolle.

Ned mot Buvassdalen, den bratte våte bakken, og opp det steinete bratte berget måtte vi, før vi kom til checkpoint 2, Steinhytta. Her tok vi en rast i bakken, med litt drikke. Vi observerte grillkroken, steinene og tretaket.

Vi gikk videre gjennom de våte myrene langs et vatn som ligger ved foten til Sålefjellet. Med gode fjellsko ble vi ikke våte, Litt glad for det.

Opp bakken til Sålefjellet hadde jeg allerede glemt den første kunnskapen om online-spill, til fordel for ny kunnskap, litt mer teknisk, og desto mer vanskelig. Men min personlige RAM fikk med seg noen detaljer, før vi nådde toppen på 132 moh, og kunne nyte både utsikt og snøbygen som kom sørfra.

Vi ble ikke lenge, før vi tok brattsida ned på nordsiden, videre ned til Revadalen og nå tilbake mot vest. Det var slutt på spill-leksjonene da vi hadde passert de våte myrene i nordvest. Vi gikk over brua i nedre del av Buvassdalen, og siktet mot Vaulen.

Buvassdalen

Nå hadde snøværet gitt seg, og vi tok siste transportetappe ned mot Åkramarkene, og passerte hekketiden i skogen ovenfor.

Tid: 2-3 timer

Distanse: 11 km rundtur

Terreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyper

Vanskelighetsgrad: Middels lang tur

Buavassdalen

Buvassdalen

Med hodet full av gledelige tanker, solen skinnende i hjerte, sinn og himmel, dro goturlaget ut på tur i et vinterlig og påskelig karmøylandskap, mot Buvassdalen, - på hemmelig oppdrag...

Det var blå himmel, varmegrader, med vinter i nordvesten og et vakkert, men beskjedent snødekke på bakken. Starten gikk fra Stokka, gruveveien, og mot S.Sålefjell. Fra parkeringen på Stokka er det en fin grusvei opp til det vesle gruvefeltet. Men man skulle lenger enn dette. Lenger enn langt, så turen gikk videre opp  til S.Sålefjell, hvor utsikten er fantastisk ut over det ganske Karmøy.

Videre fra S.Sålefjell gikk turen nedatt til Sålefjellsvatna, hvor både sollys og snødekke ga et magisk øyeblikk for øyne, tanker, drømmer, krig og kjærlighet. Isen hadde sprekker, og rennende vann strømmet erotisk fra åpning til åpning.

Smelting kl.1404

Det er hundre meter mellom vatna, og bekken imellom er lett å forsere, før man fortsetter opp i noen små treklynger, og opp til haugene over Komledalen. (Komledalen!???) 

Vestre Sålefjellsvatn

Når man kommer opp i høyden, ser man Komletjørn i øst og Øvre Buadalsvatn i vest. På dette punktet gjemte jeg en geocache under et ensomt tre, som stod der med kjæresten sin; steinen, og ikke var ensom lenger. For de var vakre de to, der de stod der sammen i varmen fra solen, med hele verden foran seg... Karmøy, i det minste...

Treet og kjæresten; steinen

Videre gikk turen over haug, myrer, flere skogholt og opp den trange passasjen til demningen mellom to vatn. Den trange dalen lagde en sklie, som bare slapp frem overflødig vatn fra Stiklevatn. Resten ble tatt vare på omsorgsfult, med alle haugene som favn. Her oppe, på det vakre punktet, plasserte jeg dagens andre geocache. Deretter gikk turen hjemover, denne gang med tracker...

Stiklevatn / Vaulen

Tid: 3 t tur/retur
Distanse: ca.10 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert, delvis bratt

Cacher i området: 5 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

Svært kort tur til Reiarsvatnet

Jeg er på sykkeltur rundt halve Sør-Karmøy, men også for å prøve ut en kort sti til Reiarsvatnet i Stangelandsmarka. På Austre Karmøyvei står det et rødt skur og skilting til både Buvassdalen og  Reiarsvanet. Det er plass til noen biler på parkeringsplassen. Ellers er eierene svært hyggelige, og fortjener at en ikke blokkerer veien. Jeg har sykkel, og er smooth.

Det er raskt til høyre mot en liten hytte, og deretter sti opp i marka. En liten kilometer, så liten at den nesten ikke kan beskrives, og på et kvarter er man oppe ved vatnet. Reiarsvatnet er demmet opp, det er åpent terreng, og kanskje ikke det mest spennende området på Karmøy, men passer godt for nybente og smågått folk.

Reiarsvatnet

Enkel
Tid: 15 min èn vei
Distanse: 1 km èn vei
Terreng: Grusevei, skogssti, noe myrlendt

Til Sålefjell via Steinhytta

Det var i grunnen ikke så fint vær i dag, men plutselig lyste solstrålene frem igjen, slik det har gjort nesten hele måneden. Noen temperatur var det ikke, men det er bare bra, så lenge man er i bevegelse. Jeg satset på Søre Sålefjell i dag, men tok en vri, og gjorde turen til en "duathlon" Fra stallen på Åkra-åkrene syklet jeg de gode grusete gangstiene opp til Kinnebu, og forbi. Stien smalner litt mot Rossafjell, men går fint an å sykle. Så da syklet jeg like inn til fjellet, og spaserte derfra.

Jeg oppdaget raskt at det ikke var noe varig govær i dag. Det var truende skyer fra sør, og selv om jeg hadde håp om at de passerte uten konsekvens, holdt jeg god fart på stiene mot Søre Sålefjell. 

Buavassdalen

Det er en kilometer fra Rossafjell til neste checkpoint "Steinhyttå". Dette er en gammel fangsthytte, som er renovert og åpen for alle som vil utforske overnatting i Åkramarka. Åpen i den forstand at det ikke er dør eller glassvindu. Men godt tak og bålplass på utsiden, så det er bare å kose seg.  Den ligger midt i Buvassdalen, og med en riktig gofølelse av villmark. For de som vil ha en rundtur, kan man gå nordover gjennom dalen, og deretter mot Vaulen.

Steinhyttå

Fra Steinhyttå mot Sålefjell er det mer myrlendt, og vanskelig å holde seg tørrskodd. I så fall er det seriøse fjellsko som må til. Jeg vasset og hoppet slik som bukkene bruser og kom meg over myrene. 

Nå gjenstod bare oppoverbakken til toppen. Det er bare 1,5 km fra Steinhytta til toppunktet, og bratt er det ikke før helt på slutten. 

Med Sålefjell og byger  i sikte

Når jeg så toppunktet kastet skyene seg over meg og truet med regn. Jeg snudde derfor fort og gikk raskt tilbake mot Åkra. Skyene passerte slik jeg hadde håpet, og bare noen få dråper fant veien fra kanten av bygene, og jeg ble akkurat våt nok til at jeg var glad for å komme hjem.

Tid: ca. 3 t t/r

Distanse: 10 km t/r

Terreng: Gruset gangvei, sti, delvis myrlendt

Vanskelighetsgrad: Middels

Rundt Tistreivatnet

Tredemningen ved Tistreidvatnet

I kveld gikk goturlaget en lengre runde enn forventet. Fredrik var rent sjokkert etter at jeg opplyste om tidsbruken til den første og kjente distansen fra Brekke til demningen ved Tistreidvatnet. For goturen i kveld var lagt rundt hele vatnet...

Vi vasset i grøtsnø opp til tredemningen, på en liten halvtime, og det var alt vi kjente til leden fra før. Nå skulle vi på ukjente stier helt til Vaulen, der sti krysser sti, og skog krysser...skog. Vi vasset videre i grauten, og kom inn i tett skog, men med fine stier.

Eneste ankepunktet var at kartet bare viste rundt 10 trær inne i skogen, mens vi telte hundrevis... Lenger inne i skogen ble stiene dog våtere og våtere, men vi ga oss ikke før vi så en innsjø-lignende dam sperre hele leden vår. Da tok vi en skjebnesvanger avgjørelse: Å ta de 10 tunge høydemeterene opp mot Brekkevasshøgda. Vi kavte og strevde i 3 minutter før vi var på fjellkammen, og jeg satt til og med fast skoen under en sten (!) Stort drama der, altså.

På bakketoppen var Fredrik observant, og oppdaget dyrespor. Han pekte på et av de, og lurte fælt på hva det var. Jeg svarte så godt jeg kunne, etter lang erfaring i fjellet, og med en ubestridilig interesse for dyreliv: "Harespor". Fredrik blaffet til, og sa: "Men harer har da ikke bare 3 ben!" Vi grunnet på det i saktmodighet, i det vi gikk sørover....

"Åkrakartet"

Men DER! var vi rett ved en stupbratt kant, og det var langt ned; - rundt regnet 10m. Vi tok frem GPS, og fant ut at vi hadde tatt en omvei oppe på høgda. Gå fra stien er sjelden suksess for oss.... Der måtte vi klatre ned igjen gitt, og det skjedde med stil, i stor fare for brake i øynene og det som verre var; -barnåler i trusa...

Ned fra skrenten kom vi likevel, og gikk østover mot stien igjen. Nå kom vi snart til et vakkert dalføre (for vi kunne se uten hodelykt, nemlig). På "Åkrakartet" vårt stod det "Jerikodalen". Det var altså her Josva og de 7 dvergene gikk i ring til fjellet falt ned (tidligere kalt Dovre)...
Dalen hadde små kuperte fjellhøyder, og frister til gjentakelse på dagtid. Men vi måtte videre. Kvelden nærmet seg natt.

Forbi Jerikodalen, kom vi over en høyde der stien var like usynlig som sola. Fredrik gikk i sitt favoritt-terreng, og bakkebeina mine ble hengende etter, med en smule skepsis. Men etter enda en høyde var vi på kjente stier over Buvassdalen, og gikk i retning Vaulen; østover.

Ved Vaulen fant vi spor etter mer dyreliv. Det var damespor i snøen, og enkle som vi var, fulgte vi disse. Fredrik var fortsatt overbevisende i gange, mens jeg slo gjennom med min skepsis og mante frem en kritisk kommentar. Vi var på vei mot Aureidvatnet, og ikke langs Tistreidvatnet, som ønsket. Dermed ble det en brøytetur igjen til vi havnet på en delvis gjengrodd sti nordover igjen.

Langs denne stien var det vakkert, og også her fristet omgivelsene til dagstur. Vi gikk i vannkanten, og hadde sikt over det småkuperte landskapet på andre siden av vatnet. Etter en stund kom vi til en fin liten bukt, med knudrete fjell som så 10 ganger høyere ut, enn de var. Men vi måtte videre. I det smaleste sundet av Tistreidvatnet, tok vi av mot vest, og retning Austreidvatnet; - denne gangen på rett sted. Vi fulgte steingarden, og håpet på at dette var stien. Det tok heller ikke lang tid før vi var på en langt bredere og tydeligere sti, som førte oss tilbake til Brekke; 3 timer etter start, og veldig nært midnatt....

Tid: 3 t rundtur
Distanse: ca.8 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert

Cacher i området: 3 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Trimrunde i Åkramarka

I dag trimmet jeg alene i Åkramarka. Målet var en times tur, og opprinnelig skulle jeg bare inn til Vaulen og tilbake, på tørre grusete stier. Jeg startet ved Kvednahaugen og gikk opp de gode stiene som fører helt til Vaulen. Foreløpig holdt jeg meg tørr. Men oppi bakken fikk jeg en idé om at jeg kunne ta en rundtur. Friskt i minne fra en tur til Buvassdalen, visste jeg om en sti som gikk fra denne, og over til speiderplassen. Jeg håpte at runden ville være lang nok til en times gange... uten å gå sakte med vilje (!)

Stien til speiderplassen

Stien er rett oppe i haugen, og med tanke på våtmarka var jeg litt skeptisk, men med gode planker midt i stien, ble fristelsen så stor at jeg bare måtte prøve.

Jeg ble imponert over kvaliteten til denne snarveien, og hadde tørre ben nesten hele veien. Midt på stien fant jeg en "pit-stop" - en benk til å hvile seg. Den fristet, men passet ikke i kveld.

"Pit-stop"

Det ble litt våtere når jeg nærmet meg speiderplassen. Mot slutten gikk jeg ned en bratt helling og gjennom litt skog, så var jeg ved de populære brede skogsstiene og speiderplassen. Jeg gikk en liten bit mot stallen, før jeg oppdaget en sti inn mot venstre. Der lurte jeg meg gjennom. 200 idylliske metere, så var jeg ut på jordet, og kunne ta raskeste vei tilbake til bilen.

Skogssti fra speiderplassen

Snarveien mot Ådland

Veien mot stallen

(track kommer senere)