Iskunst ved Holmavatnet

Det er lysfest og St.Lucia har lyst opp en ellers regnfull senhøst. Det er for tiden lite tid til tur, grunnet oppbyggingen av Goturlagets nye flotte basecamp i Sauda: Gohytta. En helg hjemme blir det likevel, og tid til å sprade påkledd rundt det regulerte Holmavatnet, som ligger i marka over Ferkingstad.

Det er fortsatt lite snøfnugg å se, men klarværet har gitt minusgrader i bunnen, og himmelen er vinterblå. Vi kjører halvveis opp Burmaveien fra Ferkingstad og setter i gang goturen, med håp om å finne en led rundt hele Holmavatnet. Stistart er fra Nes-skogen, der nye veivisere har gjort meg oppmerksom på at alt ennå ikke er gått på Karmøy.

Stistart ved Nes-skogen

I Nes-skogen følger vi en god kjerrevei inn mot vatnet. Litt utålmodig vender jeg nesa fra kjerreveien og inn i skogen, idet jeg får øye på vatn mellom trærne. Kanskje går stien videre innover her, selv om all logisk tankegang (inkludert godama) tilsier at å følge kjerreveien er best.

Natur oppleves kanskje best utenfor stien, selv om jeg villeder oss ned til vannkanten, og bare kan ha det så godt med mine egne teorier om frihet og bildekunst. Motiver dukker hvertfall opp, og Holmavatnet viser seg fra en overraskende idyllisk side, der mellom trærne.

Holmavatnet

Nå kommer problemet opp med å finne sti. Vi klyver mellom naturlig krokete skog på leting etter noe mer enn ekorn-dyretråkk. Det tar ikke lang tid før vi ser spor etter menneskapt skapverk, og følger stien helt til vi ser klare veivisere, og er på rett vei igjen.

Det blir en kilometer til på kjerrevei, før vi når demningen ved Ferkingstadskogen, der kjerreveien møter anleggsvei. Da blir det vandring i på grus en kilometer til, frem til neste demning ved Nøksvatnet, som nå henger sammen med Holmavatnet og andre pytter.

På dette punktet forvillet jeg og Fredrik oss en våt vårdagdag, på leting etter turorienteringsposter i brakene. Dermed visste jeg at det fantes en sti til Mjåvatnveien. Og fra Mjåvatnveien finnes det sti mot Burmaveien fra andre siden av vatnet osv. Vi fulgte dermed stien mot Mjåvatn, og en stund gikk det helt fint. Men så ble det full stopp. En god gangbru over myrene var så isbelagt, at å finne feste ikke var mulig.

Isbelagt bru

For å slippe brekte ben og idiotiske ulykker rett før jul, valgte vi derfor å snu, og prøve å finne en annen led til Mjåvatn. Den fant vi ikke. Derimot fant vi iskunst, og sa oss fornøyde med det, tross alt...

Vi prøver igjen senere...

Tid: ca. 2 timer t/r

Distanse: ca. 8 km t/r

Terreng: Kjerrevei, skogssti, grusvei, stort sett tørt, flatt

Vanskelighetsgrad: Enkelt

Holmavatnet rundt

I desember prøvde Goturlaget denne runden, men ble stoppet midtveis, kanskje på pinglete grunnlag. Vi overlevde hvertfall. I dag er det vår, fint vær, og svært liten fare for ising. Da er det tiden som truer mest. For jeg vet ikke hvor langt det egentlig er rundt Holmavatnet, og må klare det på 2,5 time. Tidspress er dumt på tur, men bedre enn å sitte hjemme. Så da går jeg, da (!)

Jeg parkerer ved vatnet, og går 500 meter mot Ferkingstad, før jeg fortsetter kjerreveien inn Nes-skogen. Denne veien er ikke så annerledes enn i desember, for den er ganske tørr, helt til den blir fuktig, på samme plass som sist. Nes-skogen er en skog. Den er en 1500 - meterskog sånn omtrent. På andre siden lyser det blått mot meg og i Ytre Holmavatn stråler sola og fremhever blåfargen som speiles av himmelen. For det er slik det fungerer, nemlig.

Ytre Holmavatn

Ut av skogen er det en av mange demninger som samler vatnet til en av Karmøys viktigste drikkekilder. Den er godt inspisert, og har derfor grusbilvei mellom demningene. Fra Nes-skogen går jeg nå på denne veien. Et ganske kjedelig parti av turen, en god kilometer inn til Nøkksvatnet som er en del av Holmavatnet.

Ved Nøkksvatnet

Fra Nøkksvatnet går det sti mot Mjåvatnvegen, godt skiltet, men ikke så godt merket videre. Når jeg har passert Butjørn, blir jeg fylt med usikkerhet, for her går det sti i vest og sør, og valgets kval vaker i hodet mitt. Jeg har veien i sikte, og går målrettet mot den, og med litt forvirrende gange gjennom braker og dyretråkk, havner jeg ut på veien.

Butjørn

Det blir grusvei igjen. Nå i litt åpnere og billedsjkønt terreng, med blåfarger fra Reidarsløkjene som sniker seg mellom berg og myrklatter. Det er en kilometers gange opp til neste regulerte vatn; Mjåvatn.

Mjåvatn

Herfra er det skiltet mot Burmavegen. Det er trasèen til Karmøymarsjen jeg nå skal gå på. Jeg tar sjansen på å se på klokka, og skjønner at jeg nå har tiden på min side, og vil rekke bilen og ærendet jeg har etterpå. Over bergknauser på knudrete stier leder stien meg tilbake til Holmavatnet, det indre.

Det er et strekke på 1,5 kilometer, før jeg havner på ny grusvei igjen, og går de siste to kilometerene tilbake til bilen som jeg parkerte ved Burmavegen.

Indre Holmavatn

Denne ruta kunne jeg like godt ha syklet på halve tiden. Det er mye vei, og kun ett krevende parti for sykkel langs Mjåvatnet. Ellers går ruta i et lavt terreng med få utsiktspunkter, og korte partier der en ser synet av vatn. I mellom glimter det likevel til med vakre motiver langs hele ruta, spesielt av vatnene.

Distanse: ca. 9 km

Tid: 2,5 - 3 t

Terreng: Grusvei, kjerrevei, sti, flatt

Vanskelighetsgrad: Middels pga. distanse

Karmøy på langs

(Wiki) Karmøymarsjen er en 21 km lang turmarsj fra Kopervik til Skudeneshavn i Karmøy kommune i Rogaland. Den starter ved Kopervik videregående skole, og går over Søre Sålefjell, Burmavegen, Røyningsbu til Skudenes ungdomsskole. Turen tar omtrent 6-7 timer. I 2005 var det 155 deltakere.

Det ble en egotrip igjen, da viruset igjen slo til hos min turkamerat. Etter en vinterfull uke, med regn på tampen, kom det gode høstværet tilbake på lørdag og søndag. Med målet om tur hver helg, skodde jeg meg bedre enn sist, og gjorde meg klar for å gå Karmøy på langs, i motsatt retning, med en smule digresjon. Faktisk var jeg innom både "Vårspretten" (Skudeneshavn), "Sålefjellsmarsjen" (Kopervik), lysløypa i Kopervik, og "Karmøymarsjen", på denne turen. Fra årene jeg bodde i Skudeneshavn, hadde jeg blitt godt kjent med løypene og stiene i Skudemarka (sørmarka) sør for Burmaveien, og gikk derfor fra gamle trakter. De nye traktene har jeg blitt mer kjent med i vår og sommer, sammen med turorientereren Fredrik, som har vist meg både sti og ikkesti her. Nå var det på høy tid å knytte disse traktene sammen med mellomtraktene som bindeledd.

Men først tok jeg sykkelturen på 16 km fra Kopervik til Skudeneshavn. Jeg syklet Austre Karmøyvei lke ned til min tidligere hjemplass, og startet med stien jeg gikk daglig da jeg bodde rett der nede. Det var en perfekt start, en kald morgen, med medvind i ryggen, så sykkelturen gikk rimelig smertefritt, uten for høy puls.

De første delen av stien var helt ødelagt av brutale skogsmaskiner, og det var tydelig at her var det klart for å legge ut et nytt nabolag. Men jeg glemte dette fort, da jeg fant myra og stien igjen, og snart var inne på "Vårspretten". Denne stien går opp til Litlavatnet, som er en av mange vannreservoar på Karmøy. Et fint lite vatn oppi skauen. Veien dit går gjennom mye skog, og godt bevart av ivrige frivillige i turlaget her, som har snekret plankebroene tett over våtmarkene. Og det var ganske deilig, for med mye tele i jorda, og overvann overalt, samt en god porsjon gjørme, var myrene dypere enn normalt, her til lands.

Litlavatnet

Ilsvatnet

Etter Litlavatnet, er det en kort tur med litt stigning, og noen skogholt opp til Ilsvatet, -også et vannreservoar. På høyden der oppe er det nydelig utsikt mot sør, selv om høyden bare er på 90 moh. Jeg siktet på dette punktet som min første pause, med frokost på berget og lunken kaffe fra en elendig (!) termos. Vel, denne gangen var jeg i alle fall godt skodd...

Fra Ilsvatnet går man gjennom en del myr, og litt skog, - et ikke altfor spennende miljø. Men vel ut av det siste skogholtet på strekningen, som skremt uta av skogen, dukker det vakre Røyningsvatnet opp. Her ligger Røyningsbu pent vedliggende nedtil. Hytta er et populært mål for både Skudebuen og Sandvebuen, og serverer vafler innimellom. Men jeg gikk forbi, med god avstand, og i frykt for vaffelfristelsene der inne. Nå kom jeg inn på traseen for Karmøymarsjen.

Røyningsvatnet og Røyningsbu

Stiene fra Røyningsbu er nydelige skogsstier med et mykt granbardekke i bunn, og går gjennom både skog, over berg og noen myrflekker, før man ser Mjåvatn, og marka nordover. Disse stiene er også sykkelbare. sett fra mitt ståsted. Karmøymarsjen går langs Mjåvatn nordover, et bergete terreng, som ikke er i nærheten av sykkelbar, men gangbar i det minste. I enden av vatnet fortsetter man ned mot Indre Holmavatnet som grenser til Burmavegen, den eneste veien som går på tvers av øya, - og skiller sørmarka med nordmarka. Herfra gikk jeg 3 km på en grusvei, deretter 500 m på Burmavegen.

Indre Holmavatnet

Nå var jeg over på nordenden av marka, og kom over et stort myrområde på vei mot Stiklevatnet. Etter 3 timers gange fant jeg en plass for rast ved dette vatnet, "Kristians plass", ble fort døpt om til "Benjamins plass", i mitt hode. Her ble det tid til en hel brødskive, og hjemmebakt sjokoladekake fra Toro... Jeg var halvveis...

Stiklevatnet fra "Benjamins plass"

Etter denne rasten gikk jeg videre nordover, denne gangen med Karmøys høyeste punkt; Søndre Sålefjell i sikte. Jeg fortsatte over stor myrområder, veldig våte denne dagen, men med plankebroer strødd utover. På kartet fant jeg ut at jeg skulle over en bekk. Etter å ha gått over den andre tenkte jeg, at nå har jeg gått over to bekker, og tror faktisk en av dem var det (!). (Så vått var det!) Deretter gikk jeg gjennom skog 1 og 2, forbi Buedalsvatnet, over etpar høyder, med Sålefjellet ett skritt nærmere for hvert steg.. Etter halvannen time steg jeg opp mot dette punket, så beskjedent i høyde, men med så vid utsikt utover det vidstrakte. Søndre Sålefjell (132 moh) er Karmøys mest populære turmål, men ikke denne dagen. Karmøybuen lar seg tydelig lett skremme av vintervarsel og regnvær, så jeg beskuet utsikten i fred og ro med min siste rast, og nok en brødskive, og et kakestykke. Kaffen var forlengst oppgitt...

De godt skodde skoene ble litt vel gode, og begynte å gnage på tærne, idet jeg reiste meg igjen, og fortsatte videre. Nå gikk jeg i retning Nordre Sålefjell (119 moh), og rundet det lille Ørnareirsvatnet. Stiene her var fuktigere enn jeg har sett her noen gang tidligere, og jeg vasset meg gjennom 3 km myrterreng, før jeg gikk like ned til Holmavatnet, og endelig var i Koperviks utmark.

Fra Holmavatnet kom jeg igjen inn på Karmøymarsjen / Sålefjelsmarsjen, og marsjerte over flere myrer. I vest kunne jeg se Storesåt (115 moh) ruve i ensomhet. Og etter 2 km var jeg inne i skogen og snart Koperviks lysløyper. herfra var det 1 km på sti, og 1 km på asfalt, litt haltende, med vonde sko, og gnagsår som åpenbarte seg under sokkene, idet jeg satt meg ned og prøvde å nyte 71 grader Nord, med hele ekspedisjonen i kroppen.

Langtur rundt Olalia...

Apelandsfjellet

Vi var både imponert over oss selv og naturen rundt Olalia i går, så vi planla en "extended version" i dag. Turen fant vi lett på UT.no, men ikke i terrenget. Noe hjelp på veien fikk vi likevel, skulle det vise seg...

Vi stod opp tidlig, for en 22 kilometer lang tur skulle rekkes før solnedgang. Værutsiktene var upåklagelige, så godt motiverte, med mye mat i sekken, dro vi tilbake til Oppeim, hvor vi parkerte, sendte en sms og gikk avgårde.

Ferden går sørover

Denne gangen vendte vi mot syd og Fjellstølen skianlegg, en kort nedstigning på ca. 2 km i lett helling. Vi ble nesten villedet av sporene vi gikk etter, men navigerte oss til rett sted, etter litt diskusjoner og gps-hjelp. Ved skistadion var det et barnerenn i gang, så vi kom midt mellom avsats og mål. Veien herfra var vi usikre på..

Men rett som det var, kom en mann forbi med engasjerte skritt, og vi haket han inn for å få litt veiledning for leden videre. Han anbefalte oss å følge sporene oppover dalen, til et scooterspor ville lede oss over fjellet til "den andre siden". Lettet over å slippe å gå oss vill, fulgte vi hans råd, med suksess. 300 meter oppover dalen så vi scootersporet svinge seg oppover Haukareid mot øst; - vår vei. Jeg prøvde meg først med skinnfeller, men området var litt for flatt, slik at jeg ikke kunne gli over de lettere partiene, så jeg tok de fort av igjen, og fiskebenet meg oppover de 110 høydemeterene, i konkurranse med Ingeborgs smørefrie...

Haukareid

Det tok ikke lang tid før vi var på toppen, og traff på et eldre par i solsteinen. De visste lite om noe og var ikke særlig gode veivisere muntlig. Men de skulle samme vei som oss,  så vi la oss i ryggen hele lia ned igjen på andre siden av åsen, og ned til Vollistølen som ligger i dalen nedenfor Olalia. Det var en kjekk utforkjøring i slakke bakker ned til Rødneelva. Litt hard skare i dag, men likevel... kjekt!

Mot Vollistølen

Nå gikk vi over en myr og elva til vi kom til et hyttetun, med en familie og etpar snøscootere. Derimot så vi ingen spor opp lia som lå der foran oss, og som vi skulle gå opp. Dermed var spørretimen i gang igjen, og vi fant vel egentlig ut at scooterfolk ikke er skikkelig fjellfolk. For disse visste verken hvor de var, hvilke fjelltopper som lå rundt de, eller om det fantes løyper til dit vi skulle. Derimot hadde de kjørt en og annen gang opp på fjellet, så de tipset oss om å følge den så langt det hjalp.

Og der gikk vi rett og slett. Vi besluttet nå å dele på skinnfellene, for å lette på klatringen opp denne lia, for på kartet viste den over 200 meter stigning, og de første 150 så bratte ut. Og det hadde vi rett i, men vi var fortsatt ved godt mot, og begynte fiskebensteknikken, for 2. gang i dag. Opp gikk det, og snart var vi over tregrensa. Da åpenbarte det et høyfjellslandskap i hvitt foran oss, med spor av vind i skaren som vi gikk gjennom. Der møtte vi også en sporty skiløper som kom rennende mot oss. Vi ropte litt til hverandre, og han ropte blant annet, at det var lite spor langs trasèen vi hadde som mål.

Øyestølslia

Vi gikk likevel videre oppover, og etter en kilometer flatet det ut gjennom en dal. Alt rundt oss var hvitt. Diskusjonen gikk om vi skulle ta bratteste vei over fjellet, eller runde de høyeste punktene. Vi ble til slutt uenige om å runde toppen. Nå begynte vi å sikte etter solsteiner, for vi hadde lyst på matpause, og ny ubrukt energi. Ingeborg oppdaget en solstein på et toppunkt, så vi siktet dit. Her satte vi oss ved en stein som lignet et fallos-symbol, og lagde oss rask middag fra "Real". Det ble også en kopp kakao, vann og kaffe, før vi skjønte at det snart kunne bli kaldt igjen. Det var på tide å gå videre.

Solsteinen

Snaufjellet lå der vakkert mens vi gikk midt i det, og snart fant vi en bakke vi kunne klatre i. Det så ut til å være sporty skispor opp der også, så vi tok til med litt klatring, og var snart på et høydepunkt. Men ikke det eneste. Vårt mål var nå å finne Halsavatnet. Det gikk slakt nedover nå, og vi håpet på å se et vatn snart.

Men vi så ikke noe vatn, så usikkerheten bet oss litt. For foran oss lå enda en bakke, og en skiløper kom rennende ned den.Vi skjønte at vi var usynlige i terrenget, for i det vi ropte "Hei!" skvatt skiløperen til. Vi var direkte, og spurte om veien til Halsavatnet. Hun kunne fortelle at det var rett over neste høyde, så da fiskebenet vi oss opp over høyden, og ikke lenge etter lå Halsavatnet (598 moh) foran oss, flatt og fint, med "nyttekjøringspor" i hytt og pine, på kryss og tvers i bakker og stup. Overgitt over dødsforakten til sjåførene som hadde lagd spor, fant vi noen uberørte punkt til å ta naturbilder, med og uten positur. Det virket mye mer fredelig....

Halsavatnet og naturbilde med positur

Etter å ha skøytet over vatnet, var det en liten stigning opp over en høyde, før vi var i Grasdalen, som ledet til dagens hovedmål: Furevatnet. Vi så vannet ligge langt der nede, gjorde en innpustmanøver, og vurderte tiden i forhold til solnedgang. Raskt bestemte vi oss for å gå omveien via Holmavatnet og Staurskarstølen. For denne stølen forelsket vi oss i på lørdag. Vi raste nedover i 40 km/t til Furevatnet. Som vanlig kjekt!

Grasdalen

Ved Furevatnet

Nede ved Furevatnet var vi uenige om isen. Derfor tok jeg prøvebambi-rollen, mens Ingeborg testet breddene av vatnet. På andre siden av vatnet møttes vi igjen, og begynte straks stigningen mot Holmavatnet (462 moh).

Siste stigning mot Holmavatnet

Vi hadde nå 14 km og 4 timers gange i bena, så stigningen på 100 høydemeter kjentes godt i lår og legg. Men etter en halvtime var vi oppe på flaten ovenfor Holmavatnet og kunne sikte mot Staurskaret. Sola begynte å legge seg lavt over landskapet, men vi hadde fortsatt strålende sol, da vi nådde Staurskaret og kom til den fantastiske beliggenheten til stølen.

Staurskaret

Vi satte oss ned her, og nøt været, utsikten, en kopp kaffe og noe godt å spise på. Vi var kjent her nå, etter turen i går, og visste at det bare lå noen flate partier foran oss, og noen kjekke (kjekke!) utforkjøringer tilbake til parkeringsplassen.

Men sola går fortere ned enn man tror, så vi brøt snart opp og begynte på turen hjem. Vi gikk i solnedgangen langs Staurskor-nibbene, og fikk et fantastisk kveldslys, i det sola nærmet seg horisonten i vest, og månen steg opp i øst. I vest stod himmelen i mørkegule flammer, og lagde et rosa skinn over snødekket, mens månen la seg over en rosa himmel i øst. Jeg har aldri opplevd en vakrere solnedgang. Og det med hånda på hjertet og fingrene på avtrekkeren (!)

Etter at disse magiske minuttene hadde sunket inn, gikk tiden mot skumring, og vi satte fart i bena. Det er et lett terreng tilbake til Oppeim, så vi suste nedover på halvtimen. Godt fornøyde, stolte og mett av inntrykk i et vakkert vinterlandskap, bare en times kjøretur hjemmefra... litt mer på ski...

Zoom kart

Tid: ca.6 t

Distanse: ca.22 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier