Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 27. juli 2013

Glitterheim

Glitterheim 1390 moh
For å komme til Glitterheim i Jotunheimen må man sykle eller gå til fots. Vanlige ruter er fra Bessheim, Memurubu eller Gjendesheim i sør, evt. fra Spiterstulen, over Glittertind i vest. Vi kjørte fra Sjoa, og kom med bil inn fra Randsverk, og inn Veodalen, helt til det ikke er lov å kjøre lenger. Grunnen til forbudet er at man her kommer inn til Jotunheimen nesjonalpark, hvor motorisert ferdsel bare kan benyttes til nyttekjøring. Men det er fin grusvei inn til hytta, og en liten time på sykkel. Ved bommen er det også bare å forsyne seg av sykler, og så betale leia inne ved turisthytta. Et bra tiltak. 

Vi pakker om fra bil til sykkel ved grensen til nasjonalparken
Det er over 8 km fra bommen til hytta. Vil man sykle fra Randsverk, er det ca. 4 ganger så langt, og en del stigning. Vårt mål for turen innover var Glittertind som vi ønsket å bestige neste dag. Det var gode veier inn til hytta. Gruset, og bare svak stigning hele veien. Stigningen merket vi ikke noe til, før vi skulle returenere 2 dager senere. Da ble det nedoverbakke hele veien!


Veodalen
Jeg leide en sykkel med vogn, så vi lastet all bagasjen opp i den. Dermed hadde begge ryggen fri, og jeg var heldig og ble bagasjesjef. Å sykle inn mot Glittertind var en fin opplevelse. Fremme siktet vi mot spisse fjelltopper, og til å begynne med kunne vi også se Glittertind. Og så til slutt, rett rundt neste sving, åpenbarte Glitteheim seg. Her kan man sykle med hele familien....

Med Glittertind som en liten spiss i bakgrunnen
---

Glitterheim er et vakkert anlegg. Tunet har beholdt den gamle turisthytte-stilen, og føles ikke kommersielt som f.eks. Spiterstulen og Memurubu. Inne satt en rolig driftsleder i resepsjonen og tok i mot oss, informerte oss om mat og fasiliteter, og ga oss romnøkkelen. Rommet var svært trangt, og en bør ikke overstige mer enn 1.90, vil jeg tro. Jeg har litt å gå på, sånn sett... For oss passet det fint for en 2-netters.. Vi var også sultne, og spiste noe lokal kjøttmat, helt anstendelig, -før vi satte ut på en liten ekskursjon i området.

Lokalmat i spisesalen
Vi gikk stien som leder sørover, ned til brua som sørger for tørre sokker over bre-elva Veo. På veien fløy småfuglene rundt oss, og vi knipset vilt eller vilt. Snart kom vi ned til noen små morenehauger, og ned til elva, som vi krysset. Så var det gjort, og vi returnerte til fellesmiddag, med spekemat og rømmegrøt på menyen. Lokalt, selvsagt.





Over Veo

Vel, så ble det ikke så anstrengende dag, denne dagen heller, og etter 3 dager uten topptur, var vi klare for Glittertind neste dag....

Trykk på kartet for zoom
Tid: 40-50 min èn vei
Distanse: 8 km
Terreng: Grusvei, flatt
Vanskelighetsgrad: Lett

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar