Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 5. juli 2021

Kjenndalen

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del II: Kjenndalen

Kjenndalsvatnet og Ramnafjell

Vi har egentlig planer om å padle Loen på langs, men meteorologene melder ustabile vindforhold, og de lokale melder om et lunefullt vatn under slike værforhold, så vi advares mot å gi oss ut på den 12 km lange padleturen. Vi bestemmer oss derfor heller å sykle opp den lille Kjenndalen for å se på brearmen der oppe. 

Kjenndalstova

Nykommen som jeg er,  forveksler jeg Kjenndalen med Bødalen, og psyker meg opp til 500 meter stigning, og en hard sykkeltur oppover til en seter. Men det er Bødalen det (!) ...som er nabodalen. I Kjenndalen derimot er veien nærmest flat innover, og er lettsyklet. En svak stigning er det likevel, og lurer oss til å tro at vi er utrente syklister (!?)


I fjellsidene svetter isbreen ovenfor. Det er Jostedalsbreen som har fått merke sommeren og det renner utallige bekker som små fosser langs fjellsidene. På et informasjonsskilt ser vi at vinterens snømasser raser som kraftige snøskred og flytter på kampesteiner hvert eneste år. Det er krefter i denne dalen....



Etter en lett sykkeltur kommer vi til parkeringsplassen. Den ligger ved den vakre Krunefossen, som voktes av den mektige og majestetiske Kjenndalskruna (1777 moh). Lenger oppe ser vi Kjenndalsbreen lage fosser av seg selv, og vi har fått alt som vi kunne drømt om på denne lille utflukten. 


Det er som om Skaperen tok helt av da denne dalen ble laget: "Vi kjører på med en foss til, og så hadde det vært stilig med enda en tind, og noen snøflekker, pluss en foss til, kanskje? ...sånn til fest.....!" 

Kjenndalsbreen

Fra parkeringsplassen er det gode stier til et utsiktspunkt, og vi kan lett sykle opp denne også. Den leder oss over noen bruer, og litt løvskog, før vi står der og skuer opp mot brearmen, og tenker på hvordan de krymper i stor hastighet, i disse koronatider....


Herfra kan vi ikke sykle lengre, så vi går på noen ulne stier over en del steinrøys og gjennom noe buskas, før vi kommer til Kjenndalselva, og kan smake på ekte Loenvatn. 


Så finner vi tilbake til steinrøysa, der vi som tidsvitne kan si at breen legger igjen stein. Og der setter vi oss ned med litt niste, og nyter Krona og fossen og blir rent andektig, før Godama bryter ut, som om jeg skulle hørt det fra faren min: "Gud er god!" Og med disse omgivelsene i øyet, må jeg ta vel det innover meg jeg også...

Krunefossen

Kjenndalskruna

Enkel
Tid: 1-2 t t/r
Distanse: 10 km t/r
Høydeforskjell: 150m
Terreng: Asfaltert bilvei, grusvei, gruset sti, ur, flatt, skiltet


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar