Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



tirsdag 3. august 2021

Utemiddag på Klovane

 

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del X: Klovane


Vi har spankulert i både Loen og Stryn fra basecamp i 2 uker, og nå skal vi sjekke ut Oldedalen. Her finnes det mange turmuligheter. Den mest tilgjengelige ligger innerst i dalen, med populære Briksdalsbreen, men vi har en annen tur i tankene. Klovane ligger 982 moh midtveis i Oldedalen, med utgangspunkt fra Mindresunde. Der er det god oversikt over hele dalen. Dette betyr i praksis at vi må klatre 950 høydemeter fra stistart.

Klovane

I dag har vi med oss finnbiff i sekken, og skal nyte middag med utsikt. Dermed er sekken fullpakket med kjøkken og mat. Vi ankommer campingplassen på Mindresunde og spør oss frem til hvor stien starter. En hyggelig vert forklarer oss veien opptil parkeringsplassen, så vi belønner ham med å kjøpe is. Etter kort tid er vi i gang med turen.

Fra parkeringsplassen er det ikke alt for bratt frem til Gjøskaret. Andre folk går samme vei, men der stien deler seg til Kleivane og andre småturer, forsvinner de mot høyre, mens vi fortsatt holder oss venstreorientert, rett fram og rett opp, slik vi pleier. Turen går gjennom gress og løvskog til vi hører Gjøelva bruse overivrig og vi får øye på brattbakken.


Foran oss ser ikke toppen uoverkommelig ut, men vi har begynt å bruke briller begge to, så lar oss ikke lure. Nå stamper vi oppover, ett skritt om gangen, gjennom skogen. Det blir mange små puste - og drikkepauser opp bakken. Svetten renner, så å ha mye drikke med er viktig på denne turen. Elva ligger i et utilgjengelig juv og kan bare friste med vann. Men vi har tatt våre forhåndsregler...



Med små lysninger underveis får vi tidlig utsikt sørover inn mot dalen. Over oss begynner Ceciliakruna å vise seg frem der den ruver 1721 moh. Ellers er det utholdenheten som gjelder oppover bakkene.

Ceciliakruna 1721 moh

Oldevatnet mot sør

Omtrent 650 moh kommer vi til en lysning der det flater ut noe. Vi har 330 høydemeter igjen og tar en liten drikkepause, før vi fortsetter opp til det bratteste partiet. Her må vi klyve på noen fjellhyller. Det er noen kjettinger å holde seg i og skogen hjelper på høydeskrekken som holder å på å svinne. 








880 moh åpenbarer høyfjellet seg og det blir mindre bratt. Ceciliakruna står høyreist på vår venstre side, mens lyng og lav nå kommer frem i lyset på bergene. Nede i Oldedalen skinner sola opp vatnet til usannsynlig turkis farge. På andre siden pigger Kjenuten seg opp over vannet, og det hele lager et postkort av seg selv.


Typisk postkort

Etter 800 bratte høydemeter er det som sletteland å regne, den siste bakken opp mot toppunktet. Jeg elsker lyngheien, og har nå kommet hjem. Det er noen forunderlige vekster som klamrer seg fast og spirer i disse barske miljøene. Samt i dag kjennes det ikke så barskt, med 20 grader og nærmest vindstille her oppe 900 moh.





På toppen sitter en og annen fjellgeit og knasker på utsikten, mens vi bestiger varden på toppen. Her beskuer vi området og forstår hvor fjellknausen har fått navnet sitt fra. Området er kløyvd med flere dype skar mellom toppunktene. 


Utsikt mot nedre Oldedalen og Loen

Klovane

Vi går litt lavere og finner en kant med den beste utsikten. På enkelte parti stuper fjellet rett ned i fjærsteinene, så svimmelheten kan lett spille et puss. Vi snuser litt rundt på kanten og leker med høyder og fotografering. Ingen detter ned, for øvrig.




I deilig fjellyng og med dette postkortet i synet, setter vi oss ned og lager mat. På menyen er det finnbiff men til dessert blir det ikke mye. Viltgryte er nemlig veldig mektig. 




Etterpå bærer det nedover, der vi sklir i tørre jordete stier på skogsstiene som har blitt noen grader brattere siden vi gikk opp, og noe mer krevende når vi går ned. Vi lot oss lure igjen...

Etter dette sier vi farvel til Stryn. På 12 dager har vi hatt like mange naturopplevelser i Norges eget postkort. En minnerik opplevelse som om noen få uker kjennes som en drøm...

Krevende
Tid: 4-5 t t/r
Distanse: 6 km t/r
Høydeforskjell: 950 m
Terreng: Skogssti, bratt, klyving


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar