Nordstøldalen på ski

Mosbakka, med Reinsnuten i sikte

Jeg og godama har helga alene på Bekkestova og skal utøve skigåing på langs. Det er nydelig vær i vente, og med nyinnkjøpte feller til kjæresten er vi godt forberedt på bakker. De er det nemlig mange av i Sauda...

Første tur denne helga går til Nordstøldalen. Oppstart er Lyngmyr, bare et snøballkast fra hytta, dersom man er veltrent i snøballkrig. Lyngmyr er en liten skiskytterstadion nederst i Svandalen, med mange løyper å velge mellom. Vi velger ruta opp til nabobdalen. Fra parkeringen ser vi bare bakker, så fellene monteres med en gang. På de utydelige kartene virker dette som eneste stigningen, men det skal vise seg at det skal vise seg.

Vi trasker som turgåere flest, og merker at fellene er på, for her er det bare å labbe oppover. Det føles som juks, men gir stor glede, og sparer oss for krefter. Jeg bestemmer meg for å være kjentmann, og hevder brått at dett var dett, og formaner demontering av fellene. Under begrunnet tvil går godama med på dette og brått er vi på bakglatta, klar for å gå videre. Bare 100 meter bortover kommer første stivalg, og vi må spørre noen forbipasserende siddiser om veivalget. Vi følger rådene og holder mot nord, eller "babord", som det heter blant isbrytere.

Løypene videre skal vise seg å ha mer oppoverbakker. Området kalles for Mosbakka, men det er under snøen... Vi får kjenne godt på fiskeben igjen, men også utforkjøring de neste 3 kilometerene. Vi går gjennom vakker furuskog, over gamle bruer, og forbi noen gamle støler. Foran oss stikker det seg frem en karakteristisk snødekt topp, som vi snart lærer at er Hovlandsnuten (931 moh). En fristelse til påsketuren, kanskje..?

Hovlandsnuten stikker opp til venstre (nord)

Klar for neste bakke

Kupert og bakkete er det hele veien, og spesielt et trangt og bratt parti legger vi merke til, før vi endelig er oppe ved Risvollia og et nytt stidele. Vi har kommet til Nordstøldalen, og har allerede hatt en total stigning på 200 høydemeter. Vi ser også skyer trenge på fra nord, og bestemmer oss for en rast i bakken, i tilfelle det blir for kaldt til det senere.

Bakkene mot Risvollia

Etter en rast i bakken, og bilder i motlys, bryter vi opp igjen og går videre mot Nordstøldalen. Løypene går kupert videre enda en kilometer før den flater ut. Øyet klarer å se innerst mot dalen, der det er en bratt bakke. Terrenget åpner seg, og det eneste som skjemmer, er noen høyspentmaster som ikke ble protestert mot i fortida.

Nordstøldalen

Vi følger dalen helt inn, og er på diskusjonsnivå om vi skal klatre opp bakken, for å komme opp til Storavatnet og kanskje helt inn til Storvassbu. Hit vurderte jeg og Fredrik å gå til, ett år tilbake. Kjæresten leser meg godt, og forstår at lysten ligger høyt i kurs. Bakken ser tung ut, og været ser ut til å bli gråere.

Glad for å være ferdig med den verste kneika

Men der, innerst i dalen løper noen barn forbi oss i full fres, med sekk på ryggen og ski på bena, på strak kurs mot bakken. Gnisten tennes for fullt hos Ingeborg, og vi bestemmer oss for ikke å være dårligere, så vi følger etter harene, og fiskebener oss opp bakken, vi også.

Bakken er tung, og vi ønsker at fellene var montert under skia. Likevel tror vi at vi skal klare bakkene uten feller, og tar alle de 100 høydemeterene med barn i hælene. Andpustne ser vi fedre med pulk og sekk som klarer å holde tempoet vårt, og innbitt legger vi oss rett foran, slik at både stolthet og goformen skal holdes gående. Akkurat da vi tror vi har nådd toppunktet, ser vi en dump, og en bakke til...

Men nå lar vi oss ikke knekke. Vi kjører utfor og løper opp den neste bakken. Med glede og en økende selvtillit, skjønner vi at vi har nådd toppunktet på nesten 600 moh, totalt 450 høydemeter over startpunktet. Vi er i Hanaskar. Her tar de oppkjørte løypene slutt, og vi må stole på skisporene

Hanaskar (598 moh)

En far og to barn passerer oss når vi ser Storavatnet (575 moh) ligge foran oss. Familien prøver ut isen for oss, slik at vi ikke utsetter kjærligheten for brudd i isen. Vi følger etter i godt tempo. It´s not the fart that kills, but the smell!  Rundt første neset ser vi Storvassbu ligge fint til i en bakke, og etter 1 km på vatnet er vi på hytta. Her har noen fedre rigget seg til for å overnatte, og vi får slippe inn for en kopp kaffe. For det blåser kaldt på vatnet.

Storavatnet (575 moh)

Storvassbu

Vi setter oss inn og koser oss med kaffe og småkaker, en appelsin og litt sjokolade. Når ølet hentes frem blant mannfolka, bestemmer vi oss for å dra hjemover mot finnbiffen på Bekkestova. På den måten slipper vi komplikasjoner, som f.eksempel slåsskamp og isbading, eller andre lumske ideer...

Vi spurter over vatnet igjen, og renner ned de bratte bakkene til Nordstøldalen. Et magisk lys møter oss i skaret,  og avtrekkerknappen løses ut...

Fra dalen bestemmer vi oss for å fortsette på runden som ble beskrevet på UT.no, og vi kjører ned på østsiden av dalen, passerer Nordstølene, og kommer rimelig kjapt ned til stidelet som leder oss tilbake til Risvollia.

Nå er det nesten bare utfokjøring igjen, og vi er snart tilbake på Lyngmyr, og kan ta kosen med en deilig finnbiff og etpar slag med yatzy utover kveldstimene...

Trykk for zoom

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.18 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier

Vårsprett i Nordstøldalen

Det er 2.vårdag, men i Sauda har det vært vårtemperaturer i flere uker, så det har forsvunnet en del snø før vi kom til basecamp Gohytta. I dag er det vår ute, både vær, temperatur og fuglemessig. Selv om VM har maraton på TV, er det enda bedre å komme seg ut på ski selv. Det er det vi bestemmer oss for. 

Tidligere i vinter har vi prøvd ut de andre dalførene i Sauda på ski, men etpar gjenstår. I Nordstøldalen har vi ikke gått på åtte år. I dag er målet å komme oss innerst i Nordstøldalen, Holmane. Vi starter med spenning fra Lyngmyr. Spennende fordi der later til å være snømangel der. Noe som skal vise seg...

Lyngmyr

Vi klatrer opp de bratte bakkene, og kortfellene viser igjen sin styrke. Men det er ikke mange hundre meter før barflekker utfordrer oss, og vi må ta av skiene. 

I håp om å finne mer snø innover kler vi på oss skiene på nærmeste barflekk, og klarer å holde oss på snøflekkene opp til Risvollia. Her nærmer det seg gnagsår i svette sko, så vi tar en pitstop for å sjekke. Da er det naturlig med både kaffe og kvikklunsj. Vi ser ned til Saudafjorden og merker oss at skodda ikke har lettet enda. Da er vi takknemlige for å holde oss oppe i 300 meters høyde...

Vi vil begge ta selfie

Saudafjorden

Ny energisinnsprøyting gjør at vi nå tar de bratte bakkene opp Bringfaråsen, hvor vi kan velge veien videre mot Nordstøldalen. 

Hovlandsnuten

Etter positiv erfaring i Åbødalen for noen uker siden, velger vi vestsiden av dalen, i håp om beholde solstrålene lengst mulig. Dette lykkes vi i. Vi fortsetter opp bakkene til vi ser hele dalen i et jafs. Den er mye kortere enn vi husker, men slik er jo også livet....

Vi går på flatt terreng et stykke inn i dalen, før vi velger skyggenes dal på vestsiden og inn til Holmane.

Selv 500 moh har snøen tint mye, og bekken er åpen. Når vi skal runde inne ved Holmane er vading eneste mulighet. Vi får dermed jomfruturen "vading med ski" og kommer oss over bekken uten problemer.

Holmane

Nå springer Godama fremover. Det er nemlig solstråler i sikte, så hun har høyt tempo.

Med de høye fjellene i vest, kryper skyggene raskt oppover østsiden av dalen, så det er hastverk med å finne en rasteplass. Vi har nemlig ikke båret appelsinen helt opp hit for ingenting (!) Vi går raskt ut av løypa og sikter på en stein å sitte på. Men idet vi kommer frem har skyggene tatt oss igjen. Lenger ned i dalen ser det bedre ut, så vi går noen hundre meter nedover og finner oss en ny stein. Her ser det ut til at vi skal ha bedre tid. Kaffen helles i koppen og appelsinen skrelles, men etter et saftig sølete måltid har skyggene nådd oss igjen, og vi fortsetter på returen.

Det er noen få hytter i Nordstøldalen. Disse ligger i skygge om vinteren. Men lenger ut på kanten er det mer sol. Her er det lange bakker ned til Skeivane, hvor vi skal ta av mot Risvollia og Lyngmyr. 

Godama renner i fullført til skiene stopper seg selv, mens jeg setter meg i hockey og tar til takke med kortfellefart.

Ved Skeivane tar vi av til Risvollia, der vi skal forsøke å finne en lettere og mer snørik løype på returen. Det er verdt å legge merke til stedsnavn, så vi studerer og diskuterer opphav til lokale navn...

Vi runder Bringfaråsen og søker snø. Det er ikke så lett. I de bratte bakkene ned mot Hovåsen finner vi barflekker overalt, og føret er vekselsvis isete og slush. Vi må derfor labbe ned noen bakker tilbake.

Risvollia

Slik går returen. Noen skitak, litt renning og så av med skiene hele veien tilbake til Lyngmyr. Vi blir litt mistenksom over "The Eye" - Hovlandsnuten som skuer ned på oss, og som skyggela hele rasten vår oppe i dalen. 

Middels

Tid: 4 timer i Goturtempo

Distanse: 12 km rundtur

Høydeforskjell: 320 meter

Terreng: Kupert, delvis bratt, oppkjørte skiløyper

Hovlandsnuten

Goturlaget har sin siste ferieuke i Sauda, og tilbringer den på Bekkestova i Svandalen. Vi har som mål  å bestige topper vi ikke har vært på før, og en av disse så vi på en av skiturene i fjor Denne toppen er godt synlig og ruver fristende når man kjører inn mot Saudasjøen. Litt research måtte til, og jeg fant ut at toppen er mer enn bare en synlig fristelse. Her arrangeres Hovlandsnuten opp hvert år, med forskrekkelig løpstider (!) Siste løp hadde allerede vært arrangert i sommer, heldigvis. Det er ikke helt i Goturens ånd å løpe... Likevel mente vi at vi ikke skulle bruke alt for lang tid opp. I dag tok vi en ettermiddagstur, og vi startet i Nordstøldalen, der vi kjørte forbi vakre Amdal og det gamle gårdsmusèet Tveit tunet. Vi parkerte bilen nært hyttefeltet i Risvollia og startet vandringen.

Over Risvollelva, med Hovlandsnuten i bakgrunnen

Over brua stod det kyr, okser og kalver, og dyrket kjernefamilien. Bonden lenger nede var nok klar for både kjerning og annet kvegarbeid, men disse stod bare her, lagde en og annen lyd, og tygget drøv, som om de ikke hadde annet å gjøre. Og det har de jo ikke...

Vi gikk videre opp kjerreveien ca. 1 km. Langs veien er det hytter av gammel art. Slike som ikke har innlagt vann, strøm, carport, boblebad, atv, og parabol. Disse hyttene ligger fint til i bakken, med god klaring mellom bygningene og er et skue til å nyte godt av. Hytteeierene nyter nok godt av skuet de også, for her er nydelig utsikt ned til Saudasjøen.

Hytter av gammel art

Det er gode bakker opp Risvollia, så "pesen" fikk kjent seg, og vi var glade for at ikke idrettsutøverne var på trening. En kilometer opp i bakken tok vi en skiltet snarvei; - en sti gjennom et lite skogholt, og kom snart til Hovlandsstølen (430 moh). Hovlandsstølen ligger idyllisk til mitt i sauebeitet, og sauene beitet fritt i dag, og sa ikke et kvekk. For de er ikke ender, til info. Vi fikk fotografert litt, og så toppen og målet foran oss. Motiverende...

Bordheia

Fra stølen er det sti. Et lite rødt hus trengte fram trangen i godama, men det ga seg. Vi vandret opp i et lyngdekket skogholt, og godama ble lamslått av alt det blåe i lyngen. Det var blått i blått, som de sier på Vestlandet. Blåbæra vokste på hver stilk av lyngen, og det skal være sagt at gangfarten gikk ned betraktelig i dette partiet. Over oss stod Hovlandsnuten omtrent 500 høydemeter over oss. Det er bart opp mot toppen, og ingen kratt eller skog dekker for sikten opp. Motiverende...

Etter å ha sneglet oss gjennom blåbærlyng, ble bakken brattere. Den var kledd av myrgress. Stiene oppover var fine, med noen få fuktige partier. Ellers bratt.

Med Saudajorden i bakgrunnen, og Reinsnuten som høyeste topp bak

Vi var kommet ganske nær de øverste klippene, da en sau ropte på oss. Den virket irritert, redd for at vi skulle rote i gresset dens. Men dette lot vi oss provosere av og slo oss ganske enkelt ned på nærmeste kampestein og gnasket i oss nista vi hadde smurt. Da kjeftet og smelte sauen, med fraser av styggord på sau(d)sk, og bøllet seg innpå oss. Jeg forsøkte med PALS (adferdspedagogikk) og den skjønte snart at den hadde gjort et dårlig valg. Dermed gikk den vekk, uten å snakke med voksne.

En ung mann hadde løpt forbi oss i bakken. Tror han heter Per (!?) Godama fastslo at han var vaskekete Saudabu. I det tempoet han hadde, måtte han være vant med bakker (!). Når vi fortsatte siste etappe mot toppunktet, kom han i mot oss, og begynte å snakke østlands-dialekt. Dermed fastslo vi at dette måtte være en Saudist med språkforvirring (!) Vi var på vei siste høydemeterene til toppen, og det var viktigere nå.

Et søtt lite tjern passerte vi, idet vi rundet toppen og gikk opp de siste meterene. Så kom utsikten. Det var et storslått syn av Saudafjorden langt der nede og utover, i en vinkel vi aldri hadde sett før. Verdt turen, selv på trippel tid.

Hovlandsnuten 931 moh

Men så var det kveld og vi gikk nedover igjen. Jeg forførte med meg godama ut på kanten, og der kunne vi se Nordstøldalen som vi gikk to ganger i fjor vinter og høst. Den så mindre og enklere ut her oppe fra. Sånn sett er det fordel å se alt ovenfra.

Nordstøldalen

Hanaskaret

Her på kanten oppdaget vi også ett og annet multebær, som vi mumset i oss. Vi er for sent ute for multeplukking i år, men litt smak av viddas bringebær, gjorde at turen fikk enda et pluss.

Nå labbet vi ned igjen, passerte den irriterte sauen, og kom omsider ned til blåbærterrenget i skogholtet. Vi fylte opp etpar pappkopper vi hadde lurt med oss, og fikk dermed en deilig dessert når vi var tilbake på Bekkestova.

Lenke til UT.no-kart

Distanse: 3,5 km hver vei

Tid: ca. 3,5 t opp og ned

Høydemeter: 620 m  fra Nordstøldalen

Terreng: Kjerrevei, merket sti, bratt

Vanskelighetsgrad: Middels