Cinque Terre del I

Cinque Terre - Corniglia

Forrige høstferie opplevde vi en langtur i skikkelig norsk høstvær. I år fristet varmere grader, og vi bestemte oss for å ha en aktiv ferie i Liguria, med vandring i verdensarven Cinque Terre. Flyforbindesen fra Haugalandet er nå så god at man kommer seg til området på kortere tid, enn til Jotunheimen (!)

Det ble varmere dager enn forventet, mer solrike enn værmeldingen sa, og vi oppnådde å gå 4 fine turer mellom de 5 (cinque) byene som står på UNESCO´s verdensarv-liste. Vi hadde base i den sørligste av disse: Riomaggiore: En fargeklatt av et postkortmotiv, liggende på klippene ved havet, med fruktbare vinmarker i de bratte åssidene ovenfor. På toppen av en av disse høyhusene kunne vi lytte til et yrende småbyliv i gatene, og med havbruset og det Liguriske hav utenfor. Da var det bare å studere rutene:

Rutene i Cinque Terre er  stier som er opparbeidet av fruktbøndene i området. I tusen år har de arbeidet med stiene for å lette trafikken mellom byene og opp til de bratte drue og fruktmarkene. I Norge ville vi kalt disse kløverstier, da de er gode nok for kløving. Alle rutene er godt merket med polske flagg, noen litt annerledes, og studere man nøye nok, forstår man systemet. Det er i alle fall ikke lett å ta feil av hvor man skal. Rutene er gratis, foruten de langs kysten, som er avgiftsbelagte, for å opprettholde standard og sikring. Kjøper man et Cinque Terre kort, får man tog og bussbillett med i prisen (mrk. ikke båt) og det koster omlag 100 kroner (11 Euro) dagen per pers. Togturene mellom byene tar mellom 2-9 min. Informasjonen fant jeg på disse sidene Vel, da var vi informert, og klare for tur.

Riomaggiore - Manarola

Riomaggiore

I utgangspunktet er ruta mellom disse to byene flaut kort. Den korteste ruta er meislet inn i klippene langs kystlinja, og tar ca.20 min. Passer visstnok for kjærlighet og de, og kalles Via dell´Amore. I oktober 2007 var det et voldsomt regnvær i området, som brakte med seg jordskred og flom, og denne ruta ble skadet med flere ras. Stien er ennå ikke ryddet eller sikret, og er stengt for publikum (p.d.d.). Vi tok derfor bakketuren, som er over en ås på 250 moh i bratt stigning på begge sider.

Veiene opp fra Riomaggiore

Det hadde blitt ettermiddag, for vi hadde solt oss, nemlig! I nydelig kveldssol begynte vi bestigningen fra togstasjonen. Vi gikk opp de bratte bakkene gjennom klippebyen, og fant en godt merket sti, rett før vi kom til den øvre bydelen. Da bar det enda brattere oppover. I stadig truende skygge lå åsene fullstendig kultivert etterhvert som vi forlot byen. Stien var i en tung motbakke, men med gode trinn på de bratteste partiene, og med Riomaggiore liggende i stadig større høydeskrekk, under oss.

Opp mot toppen så vi vinranker som var ferdig innhøstet og noen merkelige stålkonstrunksjoner som gikk gjennom terrenget. Vi fant senere ut at disse var baner for noen halsbrekkende motoriserte sleder som bondene bruker for å transportere frukten til frukt -og vingårdene. De er lei av å bære korger, nemlig. Snart var vi over kanten, og så at det var like bratt ned igjen til Manarola. I Nordvest fikk vi utsikt langs hele Cinque Terre-linja, til Monterosso.

Det var som å gå i et evntyrland. Jeg kaller det for "Trappeland". Det er så bratt ned til byen, at det virket mye lengre ned enn det i realiteten er.

Cinque Terre fra Manarola til Monterosso 

Til å begynne med så vi bare en husklynge som klamret seg på et berg, men etterhvert så vi åssidene i nord, og landsbyen Volastra oppe i høyden. Nede i dumpen under oss dukket en tett bebyggelse med kirka som sentrum. Det var bratte trapper nedover, med fare for snubling, men vi greide oss, og trappet oss enda brattere, om mulig, -videre nedover mot byen.

Volastra med kremtopp

Stupbratt ned mot Manarola

Øvre Manarola

Hvor mange trinn vi hadde gått på denne timen ante vi ikke, men det var nok en del. Og vi nøyde oss med den konklusjonen. Vel nede på det øverste gatenivået, unnlot vi pilens retning, og gikk istedet rett mot havet. Da kom vi gjennom gater der fastboende trolig vil ha fred. Vi gikk fredelig, og knipset lavmælt.

Manarola

Vi angret ikke på veivalget. Her i gatene opplevde vi lokal, rolig stemning og skulende italienere som ikke hadde snakket med oss før. Litt stillfarende passerte vi de alle, før vi kom til havet, der bratte klipper var det eneste som skilte oss fra vannkanten. Ned mot sentrumstorget og havna i Manarola, var det ikke vanskelig å gjette: enda flere trapper. Men snart var vi nede, og fikk kjenne på småbysjarmen, og smake på en velfortjent spaghetti, på tross av at vi satt på en fiskerestaurant...

Manarola

Innledningen på vandringen i Cinque Terre ble en nydelig kveldstur i sommerlig høst!

Tid: ca. 1 time

Distanse: ca. 2 km

Høydeforskjell: 250 m opp, 250 m ned

Terreng: asfaltert vei, gode stier, trapper, bratt

Vanskelighetsgrad: Middels / Lett