Postvegen Etne - Skånevik

Helt siden jeg syklet postvegen mellom Ølen og Etne i 2017 har jeg tenkt på fortsettelsen over til Skånevik. I dag bød anledningen seg, og Goturlaget satser på tur-retur Etne - Skånevik på samme dag.

Postvegen mellom Stavanger og Bergen ble åpnet i 1785, og størstedelen av veien har heldigvis blitt modernisert med noenlunde samme trasé som for 245 år siden, men noen steder er postvegen slik den var; - uberørt og gjengrodd. Den lengste av de uberørte vegstykkene er denne fjellovergangen mellom Etne og Skånevik, en 7 km lang ridesti med en høydeforskjell på 600 meter. Bratt, altså.

Vi finner veien inn til Etne en søndag midt i "koronakrisen", for å komme vekk fra folk, men ikke for langt vekk fra hjemme. Selv om turbeskrivelsen anviser til parkering ved gamleskolen, finner vi en offentlig parkering 60 moh, og sparer oss for en kilometer asfalt.

Sillali, Glåp

Stien begynner som forventet: Bratt. Rett opp den første bakken kommer vi til et beite, der vårens sauer enda ikke har blitt klippet, men driter like mye likevel. Midt i beitet er det også skiltet video til toppen av beitet, som har fått navnet "Glåp". Det skal visstnok bety "glaning". Og det passer jo, for her er det jo fin utsikt å glane på.

Nå går vi inn på det som ligner mer på en ridesti. Til å begynne med en svak helling inn i løvskog. Vi legger merke til en søt bekk med en bru som har det skumle navnet "Gjengangerbrua" Vi skal jo også gå over den igjen senere, så da er den vel myntet på oss, tenker jeg.

Gjengangerbrua

Herfra bratter det seg mer. Vi går gjennom et hellig nedslagsfelt fra Røsseflåtedne (?!), forbudt for beite. Lenger oppe finner vi Oppkoma, som rett og slett er bekk ut fra jorda. Morsomt fenomen.

Om det brattet seg tidligere, bratter det seg nå betraktelig opp til Gamlestølshaugen (360 moh), som jo er et imponerende sammensatt ord. Nå ligger det snø i stien. Men vi går fortsatt i skog, og gleder oss til bedre utsikt, men må gå 100 høydemeter til før fjell åpenbarer seg og lufta breier seg ut.

Gamlestølshaugen

Nå er det rene påsketuren. Her oppe skinner snøen ren og fin, og blåhimmelen skinner som en hvilken som helst drømmepåske. Vi fortsetter oppover, glad for at fotspor og skare er hardt nok til at ski er overflødig. Det tar ikke lang tid for viddefølelsen er der, og utsynet til fjelltoppen Veten gir oss assosiasjoner til høyfjellet. Selv om ridestien er snødekt her oppe, ser vi tydelig spor etter anlagt vei.

Veten

Vi er nå snart på vegens høyeste punkt, Varleitet, 620 moh, og ser et grindahus, delvis tildekt av snøfonner. Skulle ikke tro vi var på Sørvestlandet. Når vi når toppunktet ser vi inn i vakre Hardanger, med de staute toppene i Kvinnherad, og fjordene utenfor. Det er alltid mektig å se inn i Hardanger, og vi finner inspirasjon til fremtidige toppturer som Ulvanosi, Englafjell og helt inn til Melderskin.

Varleitet 620 moh

Nå skal vi i nedoverbakke, men leser ikke kartet så nøye. Fra Varleitet er det ingen spor ned til Skånevik, og veien har blåst igjen. Men skaren er god og hard, så vi går i retning det regulerte Tjellevatna, hvor det er anleggsvei. Nedover lia flyr det opp hvite fredsryper, mens vi holder roen, og ikke stresser med kamera. Snart er vi nede på veien, nedsnødd den også, og fortsetter til vi ser Postvegen i neste stikryss.

Tjellevatna

Vi merker at det er bratt nedover og maner opp litt mindre motivasjon for å gå samme bakken opp igjen på returen. Til å begynne med passerer vi den store Miljasæteren, som like godt kunne vært en gård. Lengre nedover er ridestien mer for en traktorveg å regne, og gjennom granskogen nedover begynner jeg å kjede meg litt.

Miljasæteren

Men vi fortsetter ned til skogen er felt, og vi får utsikt til Skånevik, der den ligger så vakkert i en vik. Dette gir ny inspirasjon og vi fortsetter helt til magen minner oss på at det er tid for mat, og vi stopper ved Postbrua, en steinhvelvbru fra tidens tann, restaurert i 2004.

Skånevik

Postbrua

Med rundstykker, havregrøt og shellbolle, med tilhørende kakao og kaffe, kjenner vi at bakketurkreftene har kommet tilbake. Vi bestemmer oss for at stien ned til bygda ikke er verdt det i dise virus-tider, og begynner oppstigningen til 620 moh igjen. Det er tunge men effektive skritt opp de harde bakkene, men motivasjonen er på topp når vi endelig kommer til snø.

Vi tar av på den riktige Postvegen mot toppen av Varleitet, og den er bratt, men ligger vakkert til opp lia mellom store kampesteiner. Rett før toppunktet prøver jeg å fange vind:

Å fange vind

Det blåser godt i Varleitet på vei tilbake, så vi får effektiv gange, før vi snart er ned i skogen og bakker oss nedover med stive bein.

Dette er en fin tur, som fint kan avkortes i øvre del på Skånevik-siden. Traktorvegen nedover er ikke så opplevelsesrik, men det var godt å få gjort det, for en gangs skyld. Turen inspirerte til flere toppturer med utgangspunkt fra Varleitet, så vi kommer nok tilbake...

Krevende

Tid: 7 timer t/r

Distanse: 14 km t/r

Høydeforskjell: ca. 600 meter (x2)

Terreng: Ridesti, skogssti, traktorveg, bratt