Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 18. mars 2020

Melstokkevatnet

Sunnanå
Det var liksom denne stien da. Hver gang jeg har passert Melstokkevatn har denne stien vekket undring og nysgjerrighet. Hvor går den og hvordan ser den ut? Er det en pølsekiosk i enden?

De siste årene har vi ikke vært så mye på tur i eget turområde. Men situasjonen i verden gjør det slik at vi blir pent nødt å søke opplevelser her hjemme. Selv er jeg godt kjent i Karmøymarka, men det er fortsatt stier jeg ikke har prøvd ut, og dette er en av disse.

Målet for runden i dag er å runde Melstokkevatn. Det er intet nytt, men å gå fra Sunnanå er noe jeg aldri har gjort. Det er denne stien jeg har undret på, og nå prøver vi. Det er ingen parkeringsplasser i grenda, men vi finner en bred sving, slik at vi kan sette bilen på kanten. Det er heller ingen skilt eller veivisere, så her gjelder det å bruke kart.

Til å begynne med går vi på kjerrevei gjennom et beite. Det er bløtt og nedtråkket av alle sauene, og mye gjørme i vegen. Men på bakketoppen går vi inn på en skogsvei gjennom granskauen. Her er stien stort sett tørr med noen fuktige partier. Stien er 1,5 km lang inn til Melstokkevatn.




Kveldslyset legger fargene i bløtt mens vi runder vatnet. Her er det mange steder med vakre motiv som må foreviges før vi returnerer til Sunnanå og vår nyoppdagede sti.




Middels
Tid: 2 t
Distanse: 7 km
Terreng: Kjerrevei, skogsti, småkupert, delvis fuktig

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar