Ensomt i Olalia

Så hva skal man gjøre da, når man ikke får lov å dra på hytta, eller på risikable langturer, eller hoppe i fallskjerm, eller ta strikkhopp fra en kløft i Sør-Spania? Da kompromisser vi, og tar en skitur til nærmeste sted med snø: Olalia. Vi har vært i området mange ganger, og selv har jeg vært i løypene to ganger i vinter. Olalia føles nært nok til å kun utsette vårt eget sykehus, så vi er trygge på at vi ikke gjør noen utrygge. I dag har vi lyst å gå lengre enn Olalihytta. Vi har lyst til å søke leden mot Løkjelsvatnhytta, selv om vi ikke tror vi kommer helt inn dit.

Værvarselet har skrytt på seg godvær og mye sol, men lyver. Vi kommer frem til parkeringsplassen ved Oppheim, og det er overskyet med litt vind og tunge nedbørskyer i horisonten. Det er ikke lenge siden vi var i området, men mye snø har tint siden sist. Vi må derfor labbe oppover veien noen hundre meter før vi tar på oss skiene.

Det er ensomt i Olalia i dag. Normalen er at det står tett i tett med biler på parkeringsplassen, og at men nærmest går i kø de 5,5 kilometerene inn til hytta. Men i dag er det bre én bil å se; vår egen.

Toska

Føret er tynt men fint opp bakkene forbi Røde kors hytta og opp på fjellet ved Toskatjørnet. Der oppe har både sol og vind hjulpet våren frem og det er flere partier vi må gå langt ut av sporet for å kunne traske på ski. Men vi får en sammenhengende skitur helt frem til hytta likevel.

Nansen må nøye seg med bar bakke

Det er kraftige skyer som truer oss i alle ender, og vi ser lite håp om godvær i dag. Vi tar en tenke - og matpause på Olalihytta og kjenner litt på kulden og fuktigheten. Det er ikke vær for ekspedisjoner i ukjent terreng, så vi bestemmer oss like godt for å snu, og si oss fornøyd med kanskje årets siste skitur...

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte løyper, bratte partier