Kjerringtuva fra Vorrå

Kjerringtuva 84 moh

Det er siste sjansen for "Telltur"- konkurransen, og vi haster oss til årets siste mål, Kjerringtuva. Her har Goturlaget vært før, med varierende suksess. Men denne gangen satser vi på å finne toppen, sånn rett før solnedgang, rundt regna. Vi starter fra gamlevegen ved Vorrå, og går over Helgaberg og gjennom kulturlandskapet, som viser seg vakkert i høstlyset.

Vorrå-vågane

Stien virker godt ryddet videre innover marka, og vi klarer oss rimelig tørrskodd helt til vi kommer til stidelet som viser vei til Kjerringtuva. Der er det mer fuktig....

Helgaberg

Fine stier innover marka

Da er det bare å komme seg opp, og det går rimelig fort. Sola står lavt når vi er på toppen, men fjellet lager lange skygger over hjemveien. Det lave sollyset gjemmer søppelplassen, heldigvis. 

Enkel

Tid: ca. 1,5 t t/r

Distanse: 5,5 km t/r

Høydeforskjell: 82 m

Terreng: asfalt, sti, småkupert, flatt, tørt, våte partier 

Norgeskart

Kjerringtuva

I kveld tok goturlaget en kombinert sykkel / gangetur / bakketrening, da vi besteg Kjerringtuva (84 moh) på Karmøy. Utgangspunktet var to geocacher ved Rossavatn, men da Fredrik hadde oppdaget at toppen ikke var langt unna, linket han straks til vår planlagte tur til Jotunheimen, og foreslo en skikkelig bakketrening.

Vi startet fra hvert vårt hjem i Kopervik, på sykkel, og møttes ved Gamle Sundveien, som i dag bare er i bruk av bønder, rånere og syklister. Vi syklet hele denne veien til Skår, hvor vi syklet traktorveien inn til Speiderplassen, og plukket opp den første cachen.

Nå fulgte vi stiene til Gapahuken på andre siden av vatnet, dvs det gikk ikke så bra, siden jeg ikke forstod verken retning eller hukommelsen, men fulgte mening og ytring som jeg stod for. Dermed forvillet jeg meg en stund inn i nedblåst skog og bekkefar og bekkemor, til vi endelig bestemte oss for faktisk å følge stien.

Flom i Rossavatn

I Gudbrandsdalen klager de over flom og høy vannførng, men ingen sier noe om Rossavatnet. For her lå flere deler av stien under vatn, slik at vi faktisk måtte vasse (!) I morgen kontakter vi Kleppa siden hun er Rogalending!

Likevel, gjennom dramatiske øyeblikk ved Rossavatnet, kom vi frem til Gapahuken, der jeg lot Fredrik finne cachen først.... I området fant vi også blåbær. Her er beviset, men i frykt for å avsløre hvor vi fant det, tok jeg bare et nærbilde...

Turen var blåbær

Etter dette var motivasjonen på topp for bakketrening. Jeg slo til igjen med hukommelse og valgte feil sti igjen, men snudde brått i frykt for mer sarkasme. Så i det øyeblikket var vi på rett vei igjen. Vi gikk tilbake til nordenden av Rossavatnet, og fulgte skiltingen opp til Kjerringtuva. Her foreslo jeg at vi istedet skulle følge bekken, men Fredrik hadde fått nok, og vi fulgte likevel stien.

Plutselig åpnet landskapet seg, og en relativt vid dal lå foran oss. Det var tid for vassing i våt mark, preget av regnfallet de siste dagene. Men heldigvis var det staket for vinterløypa (!?) her, så vi fulgte pinnene like opp bakkene i en prevantiv spiral opp mot toppen.

Öppna landskap

Her oppe var det fantastisk utsikt, med unntak av bossplassen rett der nede. Vi så Utsira mer tydelig enn noengang, Rambaskår til venstre for flyplassen, skimtet Tømmerhammar i det fjerne i nord, Haugesundstoppene, Såt, Låt, Måk, Kakk, Pukkk Lukk og Ratt (tror de heter det) dessuten Rambaskår, - som fortsatt frister, Boknafjell som er besteget og Sålefjellene i sør. 84 høydemeter, gjør jobben sin på Karmøy. I den forbindelse vil Fredrik snart publisere "Topper over 84 m på Karmøy"

Kjerringtuva, med utsikt mot Rossavatnet

Nå gikk vi rett og slett hjem, og hjem kom vi...

Fra Vorå til Sund

Høstens andre kveldstur i mørket gikk fra Vorå til Sund, og faktisk like inn til Eide. Det var ukjente stier for goturlaget, men studerer man kartet finner man alltids plasser å tråkke på. Planen var en rundtur mot Sund, over Kjerringtuva, og tilbake igjen fra Rossavatnet. Det skulle vise seg om dette var mulig...

Før mørket la seg og etter at fossregnet ga seg, startet vi opp ved Helgaberg, der det er en stor vanntank. Nytt landskap for goturlaget åpnet seg da vi kom over berget. Foran oss lå grønne enger, skog og berg, og vi var stort sett fornøyd med det.

Vi mistet stien fort, og havnet ned på det som fristet mest, nemlig de grønne engene. Litt blendet av grønnfargen vandret vi pratende, som i et paradis, og glemte at vi var av jordlig gods. Men tvilen hentet oss inn, og appen fra UT.no måtte frem. Der befant vi oss midt på turkartet, men ikke på stien. Dermed måtte vi skifte kurs for å finne stien igjen. Litt gjerdeklyving ble det før vi igjen kom på den smale sti, som ble mer og mer tydelig og fristende foran oss.

Vi passerte et tjern i et lite dalsøkke, og her var det til og med plankebro. Etter dette var stien mer gjengrodd, og lyset dempet seg kraftig. Vi myste oss gjennom den neste kilometeren, til vi fant ut at mørket var for mørkt til å finne noen vei til Kjerringtuva, slik planen var. Derfor tok vi det tryggeste valget mot Sundveien, og fulgte Lindedalen som lå foran oss. Delvis vasset vi opp til leggen, delvis brøytet vi oss gjennom braker, og noen ganger merket vi stien under bena. Til slutt kom vi til Torestemmen, et lite tjern ved Sundveien.

Når man lykkes med en utfordrende ekspedisjon, slik som Nansen og Amundsen, blir man helter i ettertiden. Dersom man mislykkes, slik som Jarle Traa, blir man idioter, i følge han selv. Vi følte oss vel  mer som i den siste kategorien. Men med alle ben og hender på plass, nok til å vandre de 5 kilometerene, uten sherpa, til Fredriks hus for å hente redningbil...

Området vi gikk i frister til gjentakelse, på lyse dagen. Da skal det også gå an å gjøre denne fine turen til en rundtur...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1t 

Distanse: ca. 3 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: delvis merket sti, myr, eng, berg

Rundtur fra Fotvatnet

Stifinneren har funnet en ny rundtur i Kopervik-området. Denne går fra Fotvatnet på gode stier og  kjerrevei, og er nesten tørrskodd til å regne, men ikke helt.

Oppstart er fra Lille Fotvatnet. Der hvor speiderne leier ut kano og de lokale gjerne tar et bad. Fra Fotvatnet kommer man seg lett ut på en grusvei som vannverket har i sin besittelse. Den leder inn til den nordligste vika av store Fotvatnet. Her er det skiltet mot Vorrå, men det er ikke dit vi skal...

Jeg går mot Vorrå, hvor jeg møter på hesteglade hestefolk, sniker meg forbi ved å unngå innpust og luktesans. En fin tørr kjerrevei er dette, men ikke spesielt lang, før jeg studer kartet, og  smetter inn mot venstre i en noe buskete sti. Selv i frykten for flått inntrenger meg gjennom sti med busk og kommer ut på en ny kjerrevei, som later til å lede meg i riktig retning.

Denne kjerreveien følger jeg over myrene, fortsatt tørrskodd og lettgått, inn i skog og en bratt bakke, som man skulle tro hørte til Vats, men det er ikke dit vi skal...

Kjerreveien blir gradvis omvandlet til skogssti, og når nedoverbakken kommer, - for den kommer alltid, er jeg allerede på god vei inn mot Rossavatnet ved Sund. Bare på andre siden. Her er jeg på kjente stier, for jeg har rundet Rossavatnet mange ganger. Jeg kommer snart ned til et stikryss som er skiltet Kjerringtuva. Det er ikke dit jeg skal... men jeg tripper likevel lett nedover, for her nede er Rossavatnet i min skue, og en fin rasteplass med tak.

Etter en kort fotopause, vel vitende om at jeg slapper av, fortsetter jeg på runden min. Nå følger jeg Rossavatnet et stykke, i lynghei, myr og forbi viker. Det er bare høsten siden jeg gikk her sist. Da gikk jeg med goadama frem til gamle Sundvei. Skal ikke dit heller....

Jeg fortsetter i turens våteste område, i nærheten av Slettevatnet. og selv om jeg ikke skal dit, passerer jeg nordenden av vatnet, såvidt, og er snart ved den vestligste vika av Fotvatnet. Nå snakker vi (!).

Videre gjennom en idyllisk skog, ti grabn å være, på tørre stier og frem til jeg ser vatn igjen. I nordenden av Fotvatnet er stien oppgradert, trillevennlig og grusete som den er. Snart er ringen sluttet, og jeg vandrer raskt tilbake til hvor jeg startet, glad over å ha funnet en ny sti..

Enkel
Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 4 km
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, litt myrlendt, flatt

Karmøys høyeste fjell

Som lovet i forrige innlegg; Fredrik har bidratt med forskningen; Karmøys høyeste fjell. Siden Fredrik tok alle over 74 meter, høyner jeg med alle over 75 meter (!)

S.Sålefjell

S. Sålefjell 132
N. Sålefjell 119
Storesåt 115
Håvelifjellet 108
Udnevarden 106
Medfjellsvarden 100
Sandfjellet 98
Rossafjellet 97
Stiklevarden 94
Høgahåland 94
Tverrdalsvarden 92
Pålsvarden 90
Ørnahaugen 89
Brekkevasshøgda 86
Kjerringtuva 84
Hilleslandshaugen 83
Rambaskår 78
Tipphaugen 78
Skrivarvarden 78
Kvalingstadfjellet 76
Syreglåna 76

Kveldstur rundt Rossavatnet

Med oppstart etter solnedgang og medaljeseremonier, startet vi fra Gamle Sundvei og tok stien midtpå, oppmot og ved siden av Slettavatnet, som jeg oppdaget søndag. Nå skulle vi ta an helt ut, og runde Rossavatnet i "Sundmarka"

Etter 1,5 km gange kom vi til det første stidèle der det er skiltet mot Rossavatnet. Stiene her ved Rossavatnet er lovende, tydelige og en smule arrogante, men gode på bunn. Vi kom fort ned til den sørøstlige vika av vatnet, og snakket om at dette gikk fint, til vi havna ned i myrterrenget rett der nede.  Herfra måtte nattsynet intensiveres for å finne antydninger til stien videre. Etter den sure kommentaren "Det var du som ville gå her!" ble Fredrik både imponert og øm av at "stifinneren" denne gang hadde rett i stedssans, i motsetning til "brøyteren". Nå ledet stien oss over noe myrterreng, uten særlig sikt til vatnet i mørket, men når vi hadde passert 2 km var vi kommet til den nordøstlige vika. GPS viste at vi var på rett vei.

Herfra gikk vi noen hundre meter inn i en lavtvoksende granskog, før vi kom inn på et nytt stidele, med skiltingen til Rossavatn og "Kjerringtuva". Navnet ble feiltolket i flere versjoner, men holdt praten i gang. Stien østover leder her til Sør Håland / Håvik, såpass vet jeg...
Nå,  - i et jafs av en kløft, var vi nede ved Rossavatnet igjen, der det er en liten leirplass, med en gapahuk av tre, så vi fant det for godt å posere. Her ser vi Fredrik posere figuren "Jegeren" i gapahuken:

"Jegeren"

Etter en imponerende photosession, fulgte vi vannkanten rundt den nordlige vika. Her var det litt bratt, og stien ledet oss ned til steiner i vatnet, over en bekk, og dermed var milepælen "halvveis" nådd.
Diskusjonen fortsatte om VM og vi pratet oss frem til et nytt skogsholt, denne gangen en langt høyere og tettere granskog og tilsynelatende dårligere fremkommelighet. Her kom Fredriks hodelykt til nytte, der vi fomlet oss frem til den store speiderplassen her inni.

Mens jeg skrøt høghjertet over at jeg her var rene kjenningsmannen, etter mitt virke som lærer, og skrøt videre over eleven jeg nesten druknet og reddet her for 9 år siden,  var Fredrik mer opptatt av å vise frem fisketradisjonene i området. For å vise litt av kulturen her, poserte jeg figuren "Fiskeren" og Fredrik poserte figuren "Fiskeren til havs fisker hval".

"Fiskeren"

"Fiskeren til havs fisker hval"

Godt fornøyd over skrønehstorier, bestemte vi oss for å ikke lete etter en sti nærmest vannet, men tok heller hovedstien og kjerreveien opp til Sundvegen. Det gikk bra, og vi var snart inn på spurtetappen gjennom hele gamle Sundvei og like tilbake til bilen. Fredrik vant kveldens gjettekonkurranse, der han tippet vi hadde gått 5,7 km, mot riktig svar 5,38. Turen rundt tok omtrent 2 timer, og vi var enige om at denne turen helt sikkert er vakker på dagtid også.