Galdhøpiggen (Jotunheimskringla del 5)

Det blir vår siste dag i Jotunheimen, for denne gang. Vanskelig å toppe Galdhøpiggen...
Etter å ha vært svært fornøyd med den hyggelige og service-innstilte betjeningen på Juvasshytta (1841 moh), møter vi opp litt før kl. 9 utenfor hytta. Der står det klar to brevandrere som skal føre oss over Styggebrean opp til "piggen". De tvinger på oss sikkerhets-stropper, og klargjør oss brevandring. Det er noe Amundsk over det hele, og vi kjenner det emosjonelle i å være her. Men klarer det ikke....

Det tar ikke lang tid før vi er på vei over en mer steinete ur enn noengang. Vi går langs Juvatnet, og opp til breene ved sommerskisenteret. Det er stengt, og tar lite av vår oppmerksomhet. Det som tar mer oppmerksomhet, er nok Lom-dialekten, som vi ikke forstår noe av, dvs "førstær".

Før det har gått en halvtime, har allerede 2 voksne og et barn brutt ferden. Men ikke oss! Vi fortsetter en god halvtime til, før vi er oppe i nasjonalparken og på Styggebrean. Her festes vi i en lang line, noe som får meg til å tenke på filmen "Veiviseren". Fredrik tar det enda lenger, og tenker på å stikke av i forveien. Men ugjenkjennelige instruksjoner fra breførerne, gjør oss usikre, så vi fester oss til lina, vi også.

Over Styggebrean

Det tar omtrent 45 minutter å gå over breen, og den ser ikke farlig ut, før vi nærmer "piggen" - steinura som vi skal tråkke på opp til toppen. Fra piggen er det omtrent 300 høydemeter. Pga. den dårlige sikten, ønsker breførerne å lede oss hele veien opp. Dette forstår vi, når vi plutselig merker at vi går langs et stup, og aner ikke hvor langt det er ned. Litt glad er vi for at vi ikke ser ned, men litt ikke... Besseggen gikk jo bra :-)

Etter 45 minutter til, er vi der, oppe ved hytta på toppen. og selv om Fredrik trenger oksygen, tar vi de siste skrittene til toppunktet på 2469 moh. og er på Norges tak. (tak?)

2469 moh

Inne i hytta er det en kiosk til å kjøpe all mulig effekter, men vi nøyer oss med ei pølse og en kaffekopp med bilde av Galdhøpiggen. Post, stempel og bøff får bare være. Nå vil vi bare nyte øyeblikket, og så gå ned igjen.

På vei ned glemmer breføreren meg, slik at jeg står der med tauet i handa, og breen foran meg. Jeg føler meg som et barn som er glemt, men glemmer det fort... Litt kommunikasjon fremover, så får jeg fikset det i siste liten. Så er det på`an igjen i to timer ned til Juvashytta, hvor vi bestemmer oss for at Jotunheimen har gitt oss nok i denne omgang. Vi har toppet turen, og værmeldingene er lite lovende. Dermed kjører vi hjem. Så sånn går nu dagan!