Bratte vegen til Nuten

I dag ble jeg invitert av Jackson 4 til en topptur som ikke er rare turen, men ble det.Vi tok nemlig den bratteste vegen opp skåret fra Bleikemyr mot Skårenuten, og fant fort ut at dette måtte være bratteste kneika på Haugalandet.

Vi gikk fra lekeplassen rett der borte. Fredrik var god far og bar minstejenta i meisen, mens storebror og kona var på slep. Så lå skåret framfor oss, og de var bare å bruke lårmusklene idet vi gikk på barnåls-underlag oppover. allerde de første stegene fikk vi minner om Melderskin i fjor, som også er en sti som går rett opp. Men granskogen var sterkere tilstede her.

10 minutter oppe i bakken møtte vi veggen, bokstavelig talt. Her stod fjellet steilt foran oss, og det så ikke ut til at vi fikk passere. Men vilje var der, så vi sonderte området litt, og fant likevel et passeringspunkt som lgnet en sti. Nå skjønte vi at det var en sti for klatring, gode veivalg og dessuten lite barnevogn-tilpasset. men Fredrik har meis, og selv om ravnene sirklet over oss, var motet og staheten sterkere tilstede. Han ville opp.

"Veggen"

Mellom enorme kampesteiner, tett granskog og stupbratt nedover klatret vi oss opp, med handstrekning, løfting, kryping og begeistring til vi bvar gjennom det kampesteinete området, og så barnåls-underlag igjen.

Kupert i skåret

Den flateste kampesteinen i bakken

Det tok ikke lang tid før vi så lyset komme frem igjen, og myrterreng lå foran oss. Det kunne ikke være langt igjen (!) Bare 200 meter over myra, kom vi inn på hovedstien til toppen.

Den var tydelig, og tydeligvis ikke så bratt og utfordrende. herfra var det bare 5 minutter opp til nuten (Skårenuten) på 153 moh, og vi fikk et utsyn over Haugesund, Sveio og like til verdens ende, sett fra lokalt ståsted.

Skårenuten (153 moh)

Men undertegnende hadde hastverk for å rekke korpsmusikk på Karmøy, så ferden ned måtte gå i stor fart. Da valgt jeg hovedstien nedover, som var en bakke med mykt barnåls-underlag til man var nede på en enda bredere sti, og ble ikke mer religiøs av den grunn. Nede var jeg på 15 minutter. Ikke for å skryte, men nettopp derfor.