Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



mandag 13. juni 2011

Skogen får bare trær

I dag var jeg og Joachim på en.... litt mindre kjedelig tur, i området langs gassledningen fra Kvalavåg til Håvik. Joachim ville øve mer med pil og bue, mens jeg var på skattejakt for å finne flere cacher.

Vi gikk fra Kvalavågsvegen denne gangen, og til midten av ruta. Her går det en avstikker, en grovt gruset kjerrevei i en halvrunding, ned mot Gåsadalen.

Til å begynne med gikk vi forbi et tjern, og så videre sørover. Dette var en helspikka skogstur, og etterhvert som vi så trærne bare i skog, fikk vi øynene opp og så at trærne var av forskjellig art. Her var det både lerk, gran, furu, bjørk og rogn. Med alle de nye skuddene så vi ikke grønt bare for grønt, men i forskjellige nyanser.

Avstikker fra gassledningen
Midt i halvrundingen, gikk vi inn i selve Gåsadalen, som virket lite berørt av mennesker på noen år, og fikk noe trolsk og knakende over seg. Her så Joachim ikke skogbunnen for bare skogbunn, og brukte alle lyngtuene til blink. Han begynner å bli flink å skyte, og er veldig bevisst på nettopp det.

Videre gikk vi forbi noe mer berørt; et krater der det var tatt ut steinmasse. Her så vi stein bare for stein, og vendte hjemover før vi bare så regnvær for regn...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar