fra Haga til Røyningsbu, og forbi!

Våren er favoritt-årstiden min. Jeg liker den like godt som... 
høsten, vinteren... og sommeren...

Det var et strålende vårvær da Goturlaget la ut på enda en tur til Røyningsbu. Denne gangen fra Haga. Stien er skiltet fra hovedveien. Sti? Nei dette er en god traktorvei som tydeligvis er i flittig bruk. Da ble det lett vandring i solskinnet fra Haga og inn til Presteveien.

Langs veien får vi utsikten i nord og vest i en vinkel vi ikke har sett før. Det er som å gå i nytt landskap. Her er det slakke hauger med grønne beiter, og det blå havet lyser mot oss i vest. Etter hvert som vi kommer over høyden, er steingardene intakte, og kjerreveien mindre grusete, der gresset tar litt mer over. Slik vandrer vi inn i gamledager, og begynner å tenke på hest, kjerre og de greiene der.

Steingardjenta

No livnar det i humlar

Lenger nede i dalsøkket ser vi Mjåvatnveien. Kjerreveien vi gå på snor seg vakkert gjennom gamle beiter og nye myrområder, helt til vi kommer inn i et skogholt, og forbi! Vi krysser Langemyr og inn i et nytt skogholt. En fin kjerrevei går gjennom her også. På andre siden er Presteveien.

Vil vi se huggorm i dag da? Det er varmt i sola, og det burde være en eller annen kryper som varmer seg i sola...? Eller ikke? Jeg har fortsatt til gode å se huggorm i år, selv om andre har det... Jeg er litt skuffa sånn sett...

Det går i høyt tempo de neste 2 kilometerene. Været holder seg godt, og solveggen på Røyningsbu frister. Presteveien er så god at man kan sykle her med terrengsykkel, noe jeg akter å gjøre før 40-årskrisa er over. Det er få parti som ligger våte i dag, men kan nok være mer i regntidene.

Til slutt ender vi opp på Røyningsbu, slik vi pleier for tiden, og solveggen lyser mot oss og gjør oss slappe.

Røyningsbu

Jeg tror vi sovnet av der i solveggen. Flagget var firet da vi ankom, og det var folketomt. Roen senket seg i et herlig solskinn, og vi ble nok borte i sommerdrømmen mens vi satt der i vårsola.

Men så våknet vi. Mitt selvutnevnte oppdrag var å gå videre til Mjåvatn, den nest korteste veien (tidligere nevnt som den korteste, men skilt lyver ikke!). På Røyningsbu ønsker de å vite antall besøkende, så vi skrev oss inn i gjesteboka, og skrevet videre. Forbi...

Veien har jeg gått før, og er spesielt godt egnet for småbarnsfamilier. Jeg tillot meg å sykle her en gang i tida også, noe som går fint, med etpar unntak. Stien er hvertfall både bred, god og tydelig, og ikke spesielt mange bakker heller. Det er 1,8 km inn til Mjåvatn, og gjort unna på en bitteliten halvtime.


Det er 200 meter  å gå på kjerreveien fra Røyningsbu og til stidelet mot Mjåvatn, før man går innover i en flott allè mellom høye og alt for ruvende grantrær, i alle fall for rødhette.

Ut av allèen er det muligheter for rundtur tilbake til Røyningsbu. Det er tydelig skiltet til Prsteveien, men vi skulle til neste avkjørsel. Etter å ha passert et lite myrområde, kom vi til vidda. Et slett parti rett borti der, og med langsikt i opptil flere retninger.

"vidda"

Det tar opptil 10.... minutter å krysse vidda, før man kommer ned i et mer frodig og granete område, med trappegang ned til en skjønn liten bekk med plankebru:

Opp igjen fra skogholtet og forbi steingarden, er vi praktisk talt ved Mjåvatn, hvor det er en demning, og det går an å kjøre, parkere, og kaste søppel. Til info. Her skulle vi snu...

Mjåvatn

Fra Mjåvatn kan man også gå inn til Presteveien, og til stiene fra Sandve eller nordover. Vi måtte prøve ut denne ruta også, for vi ville jo tilbake til Haga. Stiene er ikke like godt opparbeidet, men tydelig nok, og heller ikke spesielt lang, ca 1 km. Opp fra Mjåvatn er det fine steingarder og kløyvde stein, som lyser ekstra pent mot oss på en slik vårdag.

Ungskogen

Men så blir det verre. Av en eller annen grunn ble det plantet vekstvillig gran i marka for 100 år siden, og skogen har spredt seg. Den truer nå den vakre lyngmarka. Ungskogen brer seg rundt stien vi går på, og høy vegetasjon av barnåler fra gran og braker, kiler oss på leggen, spesielt leggene til Rødhette med trikot. Denne stien vil om få år være en skogssti, dessverre.. Og området som i dag kaller Storamyr, vil bli "Storaskog"

Oppover går vi nå uten særlig skue til motiver, før vi kommer opp til et tjern, som jeg personlig ville kalt "Puslesbrikketjernet" siden det ser slik ut. I norsk navnetradisjon vil det kanskje i fremtiden bli kalt "Storaskogpuslebrikketjernet", men forenklet til "Tjernet", - rent vitenskapelig, der altså....

"Storaskogpuslebrikketjernet"

Nå er det ikke langt til Presteveien, og godama er lei av at naturen stikker henne i leggen. Heldigvis har vi nå gode brede stier tilbake til Haga. Det er kveldslyset som nå serverer motivene i nytt lys, og tiden blir like lang som tidligere, mens skyggene blir lengre. Ah! Hvilken herlig vårdag!

Lenke til UT.no

Tid: 2,5 - 3 t rundtur

Distanse: ca. 10 km rundtur

Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, flatt, småkupert, 

Fottøy: Tursko

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser

Karmøymarsjen

Vi har lenge prøvd å finne en god anledning til å ta denne klassikeren, og selv om jeg hadde min egen versjon av traseen i 2010, vil Goturlaget i dag ta orginalen fra Kopervik til Skudeneshavn. Ruta er 21 km lang, og går i kupert, vått og variert terreng. Dermed kan vi presente Karmøymarsjen i septemberutgave:

For å få dette til i praksis, må en bil stå i Kopervik og en i Skudeneshavn. For busstidene er vanskelig å treffe på en så lang tur. De går sjeldent på søndager. Evt kan man være med på arrangementet og ta de oppsatte bussene.

Vi parkerer den andre bilen ved barnehagen på Eide, og går de lette og fine grusveiene opp til Olavsvang. Det ryker av lyktestolpene, og morgenen lager en stemning av seg selv.

Videre ut i myra sørover, der det er plankebruer. Det er vi takknemlige for. Myra i Storesåtdalen er temmelig våt etter en regnfull start på høsten. Myra her er for såvidt ofte våt...
Vi lar  "foggelen" fly litt, før vi fortsetter på våte stier inn til Melstokkevatn. Godt fottøy er viktig i dag.

Melstokkevatnet

Inne ved Melstokkevatn skinner morgensola vakkert over vatnet. Det har begynt å komme fram høstfarger og et nydelig fargespill møter oss her nede. Over Bolleshaugane er det fargene som gir glans over turen. Himmelen har nå blitt blå, og den speiler seg i selv de minste vanndammene i myrene.

Vi begynner snart oppstigningen til Karmøys tak, 132 moh. Det er dagens topptur, for når vi ser sørover er det bare lave høyder, vatn og myr vi har foran oss.

Utsikt sørover fra Sålefjell

Det går fort ned stiene på andre siden av Sålesfjellet. Nede ved foten krysser vi en dal , og fortsetter opp en våt myr til Øvre Buadalsvatnet. Jeg har ikke lagt merke til det før, men ved neste stikryss er det skiltet til Kinnebu i Åkramarka, så den må prøves ut en gang..

Det er godt vær i dag så humla har tatt seg til rette i lyngen, og koser oss, mens vi passerer og kjenner litt på sommerfølelse, minus temperatur.

Stien videre går i variert terreng. Over berg, i småmyrer og i tett granskog, før vi kommer ned mot Stiklemyrene. De har jeg fryktet i dag. Det er nemlig det våteste partiet på hele Karmøymarsjen vi nå skal gjennom. 2 km med myr kan bli veldig vått.

Men her har det skjedd forandringer. Stiene er oppgradert med hundrevis av meter med plankebroer, så all honnør til turlagene her. Det som vi fryktet skulle bli rene vassingen, blir den mest tørrskodde delen av hele turen, så partiet blir gått i rekordfart.

I enden av myrene, ved en demning ligger "Kristians plass". Her tar vi oss tid til middagspause. Vi er omtrent halvveis i marsjen, så den plassen passer godt til formålet. Ved plassen er det enda et stikryss med nye opplysninger. Jeg regner meg som velkjent i Karmøymarka, og det er alltid spennende med stier jeg ikke har oppdaget. Denne går til Liknes på vestsida av Karmøy, og må prøves en gang...

Etter middagspause fortsetter vi et lite stykke gjennom myr, men også her er arbeidet med stiene forbedret, så vi går tørrskodd den siste kilometeren før vi skal ut på Burmaveien. Der følger vi den gamle traseen til Karmøymarsjen, og oppdager ikke at det har kommet en ny, før vi ser merking innafor Holmavatnet. Vi, derimot følger Burmaveien vestover, og tar av på anleggsvei inn langs Holmavatnet. Det er 2,5 km på grusvei, og er den kjedelige delen av turen. Men så er det mark igjen.

Nå går vi opp i heiene langs Mjåvatn og følger vatnet inn til parkeringen ved demningen.

Mjåvatn

Det er kort avstand til Røyningsbu fra Mjåvatnveien, men naturen er variert, fra berg, myr til skog og traktorvei, før vi snart er inne ved Røyningsbu for en liten rast.

Røyningsvatnet

Fra Røyningsbu er vi i velbrukte trakter. Stiene her er normalt fint opparbeidet med plankebruer over hver våte flekk. I dag oppleves stien våtere enn vi er vant med. Kan hende regnfallet har blitt for mye (?). Men det er siste rest av turen, og vi går i høyt tempo ned til friluftsområdet Allmannamyr i Skudeneshavn.

New Zealand hut, Allmannamyr

Krevende

Tid: 8 timer i goturtempo

Distanse: 21 km

Terreng: grusvei, sti, kupert, våte partier, berg, bratte partier