Goturen: Ingahogg og Nautavatnet

onsdag 26. juni 2024

Ingahogg og Nautavatnet

Hardingen: Camp Kvinnherad

Syv år etter vi utforsket turmål i Hardanger i 2017 har vi i år basecamp i Uskedalen i Kvinnherad, både i mai og juni, og er klar for å utforske alt fra enkle til krevende turer.

Del 10: Ingahogg og Nautavatnet

Denne fjelltoppen er et imponerende utsiktspunkt på en ikke så krevende tur, men dette området er vakkert og det er verdt å ta seg god tid. Vi må kjøre et stykke fra basecamp, mot Matre og Åkrafjorden, hele Omvikdalen og Myklebustdalen til endes, før vi tar opp mot Fjellhaugen skisenter 570 moh. Turen starter med et kort veistykke opp til heishuset. Der er det skiltet, men tilpasset 3 meter snødybde, så det tar litt tid før vi finner det 3 meter over bakken. Enkelt sagt skal vi opp slalombakken i grønn løype.

Fjellhaugen skisenter

Bakken er bratt nok, så pulsen er like ivrig som motivasjonen. Her er det fare for sau, og disse treffer vi selvsagt på. Flokken er glad i bonden og tar oss for å være husfar og husmor. Litt kjedelig å måtte skuffe de, men vi ser at gresset er grønt så de lider ingen nød.

I selve slalombakken går vi unna 250 høydemeter og er sånn sett halvveis til topps. Nå skal vi ut i villmark er takknemlig for det. Foran oss har vi Litla Skorafjell som vi skal spasere på skuldra av. Det er fin lynghei, og heftig sommervær i lufta, så vi nyter...

Litla Skorafjell

Utsikt mot Fjellhaugvatnet og Myklebustdalen

På skuldra av Litla Skorafjell får vi nå Ingahogg midt i fleisen. Den ruver foran oss i motlys, og ser voldsom ut. Men vi er smarte nok til å forstå at den står nært og bratt foran oss. Denne toppen er ikke avskrekkende.

Vi går mot brattberget, og begynner dagens bratteste stigning, som for oss oppleves enkel. Her klyver vi opp berget med lette steg oppover.

Ulvanosa i sikte

Brått hører vi en velkjent lyd. Bare noen meter foran oss stresser ei rypemor med å avlede oss, eller prøver å være gjennomsiktig. Hun velger selv. Med litt skuing ser vi bevegelse i steinmassene, og rett der borte får vi øye på den og fanger øyeblikket på kamera.

Fjellet er fast og godt videre opp til 900 moh, hvor det slakker ut i et grønnkledd småkupert område mot toppunktet.

Det er først de siste metrene vi ser varden på toppen, der den ligger med småtopper rundt omkring, men når vi kommer opp, åpenbarer det seg en overraskende god utsikt. Mot nord kan vi se Ulvanosa og Geiteryggen, i sør kan vi se helt ned til Åkrafjorden og Kyrping. Mot nordøst ligger selveste Folgefonna og i sørøst ligger indre Etnefjella. Mot sørvest de ytre...

Utsikt mot Folgefonna

Utsikt mot Ulvanosa og Musdalen

Utsikt mot Åkrafjorden

Jeg har lest at navnet Ingahogg har flere teorier, - at hun kanskje var ei trollkjerring, men en teori er at det er et forhistorisk bløtsteinsbrudd rett ved toppen. Bruddet kan ha tilhørt ei kvinne ved navn Inga. Steintypen her går an å lage gryter av, eller annet anvendelig redskaper. Det var vanlig med slike steinbrudd flere steder i Hordaland. Derfor holder vi oss til teorien, og sjekker om det er et brudd i nærheten.

Letelysten er minimal og andre motiv fanger oppmerksomheten, så vi fortsetter ruta etter gps-spor og skal prøve å runde ned til Nautavatnet og via dagsturhytta der. Vi ser ingen tydelig sti og det er heller ikke merket. Turen ned til vatnet blir derfor off-piste. Dermed merker vi at en matbit skal gjøre seg. Vi har enkel mat og drikke med oss, så denne lunsjen tar ikke lang tid.

Nå prøver vi å følge gps-sporet nedover mot Nautavassdalen. Terrenget her oppe er lett å gå i, så om man bommer litt på sporet gjør det ikke så mye. Men vi ser at det er lurt å holde seg lavt i Nautavassdalen, slik at det ikke blir så bratt. Dalen har ei tydelig røys og peker rett ned mot vatnet. Vi ser spor etter varder, men disse er så utydlige at vi stort sett går for eget biologisk kompass. Så får vi se om den biologiske klokken er riktig innstilt også...

Nautavassdalen

Etter en halv time på frifot er vi nede ved Nautavatnet, og følger vatnet til vi ser ei grå hytte på nordsiden. I bakken er det fullt av myrull, som gir oss ekte sommerfjellfølelse. Det finnes vel ikke bedre sted enn slike øyeblikk...

Også her er det fare for sau. Vatnet kunne heller hatt navnet Smalavatnet, siden vi her hverken ser naut eller jur. Sauene trekker seg mot oss, i håp om en godbit. Mye vitner om at bonden her oppe er raus med godbiter... Men de mister interessen når fotoapparatet kommer frem, og viser seg frem som uvillige tenåringer, akkurat når mor skal til å smile.

Vi spankulererer litt rundt hytta, men med en gang vi ser Dassturhytta kjenner vi trangen og tar oss en aller så liten kunstpause. Denne dassturhytta må oppleves. Den er ren, ryddig og med et morsomt innslag av vindu, slik at man ikke går glipp av noe. Så jeg blir der en stund....

Stien fra hytta er igjen merket. Nå skal vi følge slakt terreng de siste 2-3 kilometrene. Øverst i Fagnabotn følger vi høyfjellsbekken over små gressvoller i lettgått terreng, og med plankebruer over myrbekkene.

Lenger nede kommer vi til en myr, der det ligger ei enslig hytte. Her er det tilrettelagt med gode lange plankebruer over våtpartiene, slik at vi nærmest går tørrskodd nedover.

Fagnabotn

Nedenfor myra følger vi elva langs et område som ser ut til å være tilpasset skiløyper. Snart er vi nede ved Bjørkestølen, som er ei hyttegrend det ser ut til er i vekst. Forståelig, for her er det et fint område, vi trolig kommer til å se igjen...