Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 27. februar 2011

Korttur mellom VM-øktene

I mellom 30 km du og laghopp, tok jeg en brøkdel av distansen rundt det lille Slettvatnet ved Skår. Utgangspunktet var gamle Sundveien, og derfra hovedstien til Fotvatnet.

Ved Fotvatnet tok jeg av til venstre, den stien som runder vatnet. Ved stidele i vestenden av vatnet tok jeg av mot Rossavatnet, og trodde faktisk jeg var på vei å runde nettopp dette vannet.
Stidele ved Fotvatnet

Men memoreringen av kartet slo ikke helt til, og jeg rundet istedet Slettvatnet. her var det fine stier, men svært vått denne vinterdagen. På bergene var det godt gjenvokst av kratt, men her i høyden, - mer enn 40 moh, kunne jeg se like inn til Sund.

Slettvatnet
Avstikker
Litt skuffet over den korte distansen, var jeg etter en halvtime tilbake på gamle Sundvei. Med Northugs taktikk, tenkte jeg at nå skulle jeg ta innspurten på en overraskende måte. Et par hundre meter mot hovedveien, fant jeg en avstikker, og tok et sidesprang inn på en vel opparbeidet sti.

I stor undring over hvor denne ville ende, kom jeg gjennom et vakkert område med små jordlapper og tett granskog, før jeg skjønte at jeg hadde gått til Skår.
Snarveien til Skår
Asfalt er tabu på tur, og jeg fant fort en gjengrodd sti inn i skogen igjen. Her oppe kom jeg over en liten myr og et lite tjern. Så skjønn!

Jeg gikk rett og feil, og rett igjen, til jeg endte på avstikkeren jeg nettopp hadde gått på. Nå tok jeg en avstikker av avstikkeren, som ledet meg inn på gamle Sundvei igjen, og da var det kort vei til bilen, og klassisk sekundering talte sin klare tale på 45 minutter.

Northug hadde gått mer enn 5 ganger fortere enn meg i dag, men tok tross alt gull...

(dessuten er han sikkert en amatør i Karmøymarka)

søndag 20. februar 2011

Vårlig vinter på vakre Visnes

(håper alle la merke til den vel gjennomtenkte alitterasjonen i overskriften)

Etter spontanaborten av skituren i lørdag, stod jeg søndag opp til solskinn og flau vind her hjemme i Kopervik.
Men en melding, kun en (!) skulle få meg opp av kaffekroken og ut på bar mark i nordenden av Karmøy. Det var min faste turkamerat og "rævva-i-gir mentor" Fredrik som ville ut og lufte alt det synlige på kroppen.
Frihetsgudinnen på Visnes
Turen gikk til Visnes, et meget interessant historisk område, som alt for ofte går i glemmeboka. I strålende solskinn og uvant lite bevegelser i lufta gikk vi fra hovedhuset ved gruvene.
Herfra går det "trillestier" rundt i hele området på Visnes.

Vi gikk nærmest havet, og observerte at Feøy lå flatt ute i nordvest, speilende i skjærgården. En kort tur er det inn til Smeltehytta, før stien deler seg, og man kan velge den smale sti eller den brede.....sti.

Vi valgte den smale, i salighetens navn, og der, rett over en knaus og gjennom et berg, var vi,  etter kort tid i Sykehusbukta.

Gjennom berget til Sykehusbukta
Opp fra Sykehusbukta
Herfra klatrer man opp på berget igjen, og kommer tilbake til trillestiene, og de gamle kanonstillingene fra en eller annen verdenskrig. En nydelig plass med benker og spenende små bunkerser, for de mest artillierte.

Et nytt smal stivalg over bergene nærmest havet, og vi var inne på trillestien igjen. Disse trillestiene er over 100 år gamle, og ble opprinnelig lagd for funkjsonærene ved gruvene, som ridestier, - kunne noen lokale fortelle oss,  etter at vi hadde diskutert om dette var tyskernes ingeniørkunst, eller gruvenes anleggsveier. Nå fulgte vi ridestien til Tressvik, der det i inngangsportalen er en lavvo, en sti og en strand rette der nede.
Tressvik
Fra stranda var vi klar for topptur. En stigning på 18,5 høydemeter førte oss til en koll på nordsida av Visneset. Så rotet vi oss gjennom lyng, berg, gress og mennesker, før vi fant ut at det faktisk ikke er så negativt å gå i ring. Vi var nemlig tilbake på leirplassen, der lavvoen stod.

Nå fortsatte vi på ridestien, som er imponerende fin å gå på, og kom til nok et stidele. På skiltet stod det "Verketsløa", og det var her vi traff på de lokalkjente som fortalte oss lokalhistorien, og at "Verketsløa" var et liten gressmark, med en.....løe, som tilhørte gruvene. Så hit gikk vi. Fra 50-tallet var treplantingen på Karmøy i full gang. Nå er øya overvokst, og det jobbes med å få ned trærne, og røsslyngen frem igjen. Lykke til! Her var det rene hogstfeltet, med delvis råttent, delvis uttørkede stammer, så hvem klager på vedmangelen?

Lysthuset
Videre fra Verketsløa fulgte vi ridestien sørover, men måtte forsere nedhogd skog, stygge gjerder, og.... fin mark. Her endte vi opp i et boligfelt. Når vi møtte på folk, hadde jeg selv den klassiske unnskyldningen "vi har visst gått oss vill" mens Fredrik beholdt stoltheten og sa at "vi vet akkurat hvor vi er".  Vel, turen gikk hvertfall gjennom noen private hager, og litt vei, og litt ikke, før vi begge var enige om at vi visste hvor vi var, og gikk opp hovedstien til "Lysthuset", som ligger nær parkeringsplassen i vikjå.

"Lysthuset" ligger på en liten knaus, og har flott utsikt over havet. Det var vi begge enige i. Hvertfall jeg. Og dermed var det bare å traske den mest tungvinte veien tilbake til bilen, enige om at osv...

lørdag 19. februar 2011

Skitur til Løkjesvatnhytta

18. - 19. februar
Løkjelsvatnhytta
Det har vært noen dramatiske uker i fjellene på Vestlandet de siste ukene, med rasofre i Kvamskogen, og værofre i Sirdalen. Vi har derfor lagt om planene for turen denne helgen i flere omganger, men havnet til slutt på å gå en kort tur til Løkjelsvatnet i Indre Etnefjella.  Planen var å ha base på hytta med to overnattinger, og ta en dagstur i området på lørdagen.

Utgangspunktet for turen er Skarstølen. Fra Etne kjører man inn Litledalen, og videre forbi Hardeland (Hårland), opp de smale veiene til stølen. Herfra går det både scooterløyper vinterstid, og brede kjerreveier opp til Grindeimsvatnet sommerstid. Alternativ rute, er fra gården Hardeland, der det er bratt stigning opp mot vatnet.

Mens vi pakket ut av bilen, kom en lokalkjent opp til stølen, og snakket litt om snøforholdene, og ruter inn til hytta. Han tipset oss om partier på løypa vi burde styre unna pga. rasfare, og advarte oss mot å ta toppturer  fra hytta på lørdag. Han mente det var ekstremt mye snø i området. Dermed forespeilet vi oss snøvassing til knærne.

Men vi hørte på hans råd, og gikk opp veien mot Grindheimsvatnet og holdt god avstand til bratthengene på veien. Fra Grindheimsvatnet tok vi en avgjørelse om å få gjort unna mest mulig stigning, og tok en avkorting over Nordfjellet mot Løkjevatnet. Vi hadde forventet dypsnø, men her gikk det på hard skare hele veien. Det ble derfor mye fiskeben, og lite vassing. Da vi kom opp første knausen, var sola gått ned, og skumringen kom fort løpende med mørket i baklomma, rent billedlig..

Solnedgang på Nordfjellet
Nå fikk vi noe stigning, og horisonten ble mindre klar, og dybdesynet gikk tapt i mørket, så vi fomlet oss litt nervøst frem både i oppover og nedoverbakke, med sikte på sørenden av vatnet. Bekkefar så ut som dype kløfter, og neste haug så ut til å ligge flere kilometer unna, mens kursen så helt vanlig ut.

På turkartet vi hadde kjøpt tidligere, i Ølen, var det ikke mulig å lese av hvor det var høydedrag eller dalbunner, så vi gikk litt på følelse, gps og kompass, en times tid. Men over neste bakketopp, så vi endelig antydning til det som måtte være det store Løkjesvatnet. Og etter kort tid fikk vi oppleve noe vi aldri tidligere hadde opplevd i så betydelig grad; måneoppgang. 2 timer tidligere så vi solen gå ned i sørvest, og nå steg månen opp i sørøst. Et nydelig blåskinn lyste over landskapet, så det ble tydelig igjen, og vi kunne peile oss inn mot nordvest, hvor hytta ligger. GPS-målingen viste 1,7 km i luftlinje, men pga det regulerte vatnet, var det ikke mulig å krysse over til hytta.

Dermed måtte vi finne letteste vei i bergene som var langs kanten. Vi diskuterte hva som var vatn, og hva som var berg, og fant til slutt en rute mot nord, og hadde en nydelig månelys tur den siste kilometeren, før vi klarerte at vi var ved hytta, og kunne starte opp fyringen.

Her ble det inntak av nydelig elg-gryte, sjokolade, søvn og oppstandelse, før vi etter opprydding og planlegging atter tok skiene fatt. Vi hadde kvelden før bestemt oss for å avlyse rundturen i området, og heller ta en rolig tur tilbake til bilen. Dete pga av advarslene om rasfare, og fordi fjellsidene så bratte nok ut til eventuelle ras. Det var også spor etter ras i fjellsidene, så advarselen var legitim.

Morgen ved Løkjevatn
Pga av skareføret, tok undertegnende på de nyinnkjøpte skifellene. Dette betyr tap av fart i nedoverbakkene, men spikerfeste i oppoverbakkene, og det lønte seg. Vi bestemte oss for å krysse fjellet lenger mot nord, da det så ut til å være mindre kupert. Da hadde vi også mulighet til å bestige toppen av Nordfjellet, som ikke virket spesielt bratt ut på kartet. Men da vi nærmet oss toppen, så vi bratte fjellsider, med hengende skarer langs sidene, og avlyste også denne toppturen. I stedet satt vi oss ned , med utsikt over dalene, en pils i handa, og en sjokolade i kjæften(!).

Nedkjøring til Grindheimsvatnet
Nå var det allerede blitt ettermiddag, og vi hadde mye nedkjøring ned til bilen på Skarstølen. Over neste topp, ble skifellene demontert, og utforkjøring med bred ploging gikk likevel unna like ned til Grindheimsvatnet, der vi kunne legge oss inn i scootersporet og rase nedover til parkeringen, en pust i bakken og en umåtelig positiv evaluering av turen, og viddene innenfor.

Men sku du sett! Der ble det jamen en liten film av turen også! Ja, man har ikke bedre vett i panna, enn stål i armer og vidsyn i bredden!