Off-pist til Sålefjell

Reiarsvatnet

En etterlengtet utedag ble utført i ettermiddag. Ukene i vinter har vært travle, og jeg har bare fått tid til korte turer i nærmiljøet. I helgene har ikke været slått til i vinter, verken kaldt eller pent har det vært, og dermed har vi fått tilbake vestlandsværet til Vestlandet. Det var heller ikke råflott vær i dag, da jeg la ut på en helaftens tur på "austresiå" av Karmøy. Utgangspunktet var Gruveveien, men jeg hadde en snedig plan...

Det er flere år siden jeg observerte en sti til venstre for gruveveien, i enden av skogholtet, før man labber over myrene.  Denne stien leder til Reiarsvatnet, og målet med min ekspedisjon, var å finne en sti mot Sålefjell og Karmøymarsjen fra vatnet. Ingen stier er merket på kartet, for øvrig. Teorien var at stien gikk mot Komledalen..

Vel jeg gikk transportetappen fra gruveveien og på ukjente stier over Håvelifjellet (108 moh). Her var det bedre stien enn forventet, og på tørre dager hadde det holdt med lakksko. Det blåste godt da jeg kom ned til Reiarsvatnet (65 moh). Dette vatnet er regulrert, og i tillegg til høy vannsatnd, så jeg også "kviten" i bølgene. Det blåste godt i dag...

Jeg fulgte et tråkk langs nordsiden av vatnet, og rundet en odde. Nå var det en vik mellom meg og foten av S.Sålefjell. Innerst i vika så jeg noe som lignet en bru, og selv om stien knapt lignet en sti, siktet jeg meg mot brua.

Spinkel bru

Stien ble verre å finne, og til slutt måtte jeg bare "brøyte" meg bort til brua. Men fremme, slo skuffelsen meg. Det var bare to spinkle trestammer over en dyp gøft full av vatn. Jeg sto og beregnet bjerkas tetthet og masse, sammenlignet med min egen, akseltyngde, og aksellerasjon, og fant meg for tung, og brua for lett. Nå var det en myr jeg måttte runde, for å komme videre mot målet.

Sti?

Etter stileting og myrkryssing fant jeg en sti som lignet mer på en sti. Denne ledet meg inn i et skogholt, og forsvant... Jeg kom meg ned gjennom noen braker, inn i et dalsøkk og så en demning som jeg gikk over. Her lignet det også en sti, som jeg fulgte over en myr, og jeg var optimistisk, med tanke på at jeg nå skulle finne hovedstien. Men det slo feil igjen. Jeg tok noen feil valg i det jeg trodde var stideler, og havnet i dyretråkk som ledet meg over en haug. Litt kartlesing ga meg informasjonen at jeg nå stod og så utover Komledalen.

Demningen ved Reiarsvatnet

Jeg tok meg frem gjennom lerk og kratt, passerte en bålplass, og kom til slutt ned i dalen. Ingen sti var å finne, så jeg krysset like godt myra, som var ganske så fuktig i dag. Over myra kom jeg til et vatn. Jeg leste kartet igjen og forstod at i andre enden av det lille vatnet lå "Karmøymarsjen".

Søre Sålefjell

Etter litt brakegjennomtrengning fant jeg ut at jeg like godt kunne krysse over høyden, og likevel komme meg inn på stien og over S.Sålefjell. Og for første gang i dag hadde jeg rett. Etter kort tid var jeg inne på hovedstien og klatret til Karmøys høyeste punkt; Søre Sålefjell (132 moh) Nå var det bare kjente stier igjen, og ned til Gruveveien og tilbake til bilen, rett før det ble mørkt.

Mot gruvene

Oppdrag fullført. Konklusjon: Det er ingen rundtur til Sålefjell via Reiarsvatnet.

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.2 t

Distanse: ca.7 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: skogsvei, skogsti, myrlent, kupert, off-pist

Rundtur i Åkramarka

I dag var det godt turvær med overskyet og passe varmt. Jeg og Ingeborg startet på ettermiddagen for å gå en rundtur i Åkramarka. Vi startet ved stallen innerst i Myrdalsvegen og gikk skogsveien inn gjennom speiderplassen og opp til Kinnetoppen. Det hadde tydeligvis regnet, for i veien var det dype spor etter bekker på villfarelse.

Skogsveien til Kinnetoppen

Klokkelyng og blålyng

Nå er det tydeligvis sensommer, for klokkelyngen stod i blomst, og blålyngen var ikke langt unna den heller. Til info kan jeg si, at jeg på denne turen lærte at det finnes to lyngtyper som er blålilla. Den klareste i fargen akkurat nå var altså klokkelyng, og har mer utpregede klokker enn blålyngen. Blålyngen kommer senere, og står lengre, fikk jeg nå lært meg. Enda et skritt nærmere en fullblods biolog der altså. 

Rossafjell 97moh

Vi passerte Kinnebu og fortsatte mot Rossafjellet (97 moh) Dette er Åkramarkas pupp, og ligger spradende rett ovenfor myrene på Åkra, og er en fristelse å krype oppå. Fra Kinnebu er det paronamautsikt til toppen, og fra toppen er det panoramautsikt til Kinnebu. Vi kom dit etter en halvtimes gange, og klatret opp. Dagens topptur var unnagjort. 

Nå bar det rett østover og mot Buadalen. Dette er et fint parti over lynghei og myrer, som nå er på full fart til å bli gjengrodd av store braker og grantrær. Langs stiene vokser det tett sivgress, myrull og noen gule blomster (min neste kunnskap mot biologen), som lett kan skjære riper i leggen, eller kløe i halsen for de som er allergiske... 

Buadalen

Etter et lite kvarter kom vi til vakre Buadalen, som ligger der fredelig med en bekk rennende fra og til. 

I pur naturglede sprang Ingeborg sommerlett ned til plankebrua og poserte for fotografen, og fant noen motiver selv også. På andre siden av dalsøkket var berget noe bratt, og Ingeborg klatret opp uten sikring, men med hjelp av et rep som hang slapt men villig for de forbipasserende.

Det ble litt forvirring av stiene ved steinhytta, som ligger her i dalen. Problemet var at nede i bekkesøkket var det en plankebru, mens stien ledet opp i søkket. Vi gikk hver vår vei, der vi tenkte det var greiest, men det viste seg at begge valgene var like greie. Stien videre var uansett lite tydelig...

På gjengrodde stier ved Nedre Buadalsvatn

Nordover langs Nedre Buadalsvatn var det bare føttene som merket at vi var på sti, for hverken syn eller hørsel kjente igjen noe stilignende. Denne etappen tar ca.20 min. før man vender vestover igjen og og mot Strigvatnet / Vaulen Fra nordsiden av vatnet renner det en bekk, med en fin brua over, og så er det rett opp bakken. Ved Vaulen hadde vannliljene begynt å blomstre, og fanget Ingeborgs oppmerksomhet fullstendig. Jeg ble sjalu, og flørtet med liljene jeg også:

Fra Vaulen er det gode brede stier, med kanter av lyng, som jo er det vakreste synet på denne årstiden. 

Det er lett gange de siste 3 kilometerene på skogssti og grusvei, før man er tilbake til stallen. Da blir det lett en bakt potet som belønning....

Tid: 2 t rundtur i godt tempo

Distanse: ca.10 km

Terreng: Skogsvei, stier, delvis utydelig, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Buavassdalen

Buvassdalen

Med hodet full av gledelige tanker, solen skinnende i hjerte, sinn og himmel, dro goturlaget ut på tur i et vinterlig og påskelig karmøylandskap, mot Buvassdalen, - på hemmelig oppdrag...

Det var blå himmel, varmegrader, med vinter i nordvesten og et vakkert, men beskjedent snødekke på bakken. Starten gikk fra Stokka, gruveveien, og mot S.Sålefjell. Fra parkeringen på Stokka er det en fin grusvei opp til det vesle gruvefeltet. Men man skulle lenger enn dette. Lenger enn langt, så turen gikk videre opp  til S.Sålefjell, hvor utsikten er fantastisk ut over det ganske Karmøy.

Videre fra S.Sålefjell gikk turen nedatt til Sålefjellsvatna, hvor både sollys og snødekke ga et magisk øyeblikk for øyne, tanker, drømmer, krig og kjærlighet. Isen hadde sprekker, og rennende vann strømmet erotisk fra åpning til åpning.

Smelting kl.1404

Det er hundre meter mellom vatna, og bekken imellom er lett å forsere, før man fortsetter opp i noen små treklynger, og opp til haugene over Komledalen. (Komledalen!???) 

Vestre Sålefjellsvatn

Når man kommer opp i høyden, ser man Komletjørn i øst og Øvre Buadalsvatn i vest. På dette punktet gjemte jeg en geocache under et ensomt tre, som stod der med kjæresten sin; steinen, og ikke var ensom lenger. For de var vakre de to, der de stod der sammen i varmen fra solen, med hele verden foran seg... Karmøy, i det minste...

Treet og kjæresten; steinen

Videre gikk turen over haug, myrer, flere skogholt og opp den trange passasjen til demningen mellom to vatn. Den trange dalen lagde en sklie, som bare slapp frem overflødig vatn fra Stiklevatn. Resten ble tatt vare på omsorgsfult, med alle haugene som favn. Her oppe, på det vakre punktet, plasserte jeg dagens andre geocache. Deretter gikk turen hjemover, denne gang med tracker...

Stiklevatn / Vaulen

Tid: 3 t tur/retur
Distanse: ca.10 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert, delvis bratt

Cacher i området: 5 + omegn

<<< Trykk på kartet for å zoome

Nedre Buadalsvatn

Mot Trongkleiva

Etter mye geocaching i jula, de fleste nær vei, var det etterlengtet med en lengre tur i marka. I sommer var goturlaget på vandring fra østsiden av Karmøy, via Vaulen, Rossafjell og Nedre Buadalsvatn, og stemplet dette området som Karmøys vakreste. Nå var det lagt ut en geocache i området, og jeg startet året med en tur opp dit. Litt nysgjerrig på nye stivalg, forsøkte jeg meg på en annen rute. Jeg gikk vestfra, og litt lenger sør enn den vanlig ruta.

For å finne den vanlige stien mot Kinnebu, Rossafjell, og videre inn i marka, kjører man inn fra rv47, inn Grindhaugvegen, og deretter til høyre ved Myrdalvegen, og følger vegen inn til stallen som ligger nær skogkanten. Her parkerte jeg også i dag, men jeg tok et alternativt veivalg.

Jeg fulgte stien mot Kinnebu, men tok av til høyre ved skogkanten. Her fører grusveien til Ådland, men dit skulle jeg ikke i dag. Jeg lette derimot  etter en måte å komme meg til Trongkleiva, der det lokale kartet viste en sti. Jeg gikk over jordet, og kom inn på en gårdsvei, som førte meg til en hytte og inn i en skog. Etter å ha fulgt brukne grener en stund, måtte jeg finne frem GPS, for å finne ut om jeg gikk i retningen jeg ville. Jeg navigerte meg ut av skogen, og kom til en myr og en bratt fjellknaus.

Trongkleiv

Jeg var ikke langt fra hovedstien, men ville gjerne finne leden til Rossafjell, hvor det er et stidele.  Men som vanlig, hadde jeg gått kortere enn forventet, så i det jeg krysset østover, og opp knausen, så jeg Kinnebu noen hundre meter i øst.

Jeg satte kursen sørover igjen, over noen bergknauser, og kom til en våt myr, som jeg ikke kunne krysse. Dermed havnet jeg i vill skog igjen, og prøvde å komme meg frem på suatråkk og andre dyr med pels. Dette var ingen suksess, og jeg havnet til slutt på hovedstien, noen hundre meter nord av Rossafjell.

Buadalen, med s.Sålefjell i øst

Dermed ga jeg opp jakten på den alternative ruta, og startet jakten på Karmøys siste geocache. Jeg gikk hovedstien ned til Buadalen, og i det øyeblikket jeg skulle lete etter cachen, passerte et par med velkjente nick, og fant cachen foran øynene mine.

Videre fortsatte jeg turen ned i Buadalen, på grove stier, der man må forsere både bekk, våte partier og noe røys, langs det langstrakte Buadalsvatnet. Derfra over heia til Vaulen, og kjerreveien mot Åkra.

Bratt kleiv ved Speiderplassen

Et stidele fristet meg, denne alternative dagen, merket "Speiderplassen". Denne leirplassen ligger langs hovedstien til Kinnebu, så jeg satte meg i respekt og gikk i villere mark. Dette er en fin sti gjennom et lite dalføre, med knauser på alle sider, til man kommer til en bratt fjellskrent, og man an gå ned kleiva inn i skogen og ned til hovedstien. Vakkert er det, og tilbake til bilen kommer man. Det er vanskelig å gå seg vill i Karmøymarka...

Tid: ca.2t. rundtur på hovedstien
Distanse: ca.8 km

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: grusvei, skogssti, noe ur

Cacher i området: 10 +++

Karmøys vakreste?

Goturen tok en nocture, da vi gikk en lengre vandring fra øst til vest og tilbake til øst igjen. Motivasjonen var cache nr. 100 som skulle markeres på Søre Sålefjell denne kvelden. Vi startet fra Sørstokke og gruveveien på sykkel, og syklet inn til det nedlagte gruveområdet.

Sykling med Søre Sålefjell i sikte

Herfra tok vi bena fatt. Noen i goturlaget hadde forberedt seg med seg skikkelige fjellstøvler men noen hadde vanlige hiking-joggere. Denne "noen" skulle ikke ha valgt slike sko til denne turen, da det for tiden er vått i marka, og gjørmete og sleipt, spesielt på den turen vi tok i dag. Etter bare 1 km sklei "noen" i myra, og vrikket ankelen. Litt tøff i trynet, og med tanke på Jarle Trå, tenkte "noen" at han skulle gå den bra igjen, noe som viste seg å være vanskelig, da det stadig dukket opp flere "overtråkk" langs mila som skulle legges bak oss denne kvelden. Men fremover gikk det, om enn ikke i høyt tempo...

Buadalen

Det første vakre inntrykket som møtte oss langs stien mot Åkramarka, var den frodige Buadalen, der bekken renner fredelig ned mot søre Brekkevatnet. Her er det fortsatt tydelige rester av steingarder fra 1800-tallet, og lyngen vokser fritt uten å bli kvalt av granskogen. Den første bakketreningen ble igangsatt her, da vi klatret opp Brekkevasshøgdene og over til det vakre vatnet Vaulen i Åkramarka.

Tjernet i Brekkevasshøgdene

Ved Vaulen gikk vi litt nordover og fant cache nr. 98 (for begge, for faktisk). Her var det en liten furu-oase og med blikkstille vatn som bakgrunn ble dette et vakkert motiv av sommer i marka.

Vaulen

Den neste delen av turen gikk opp den myrete våte Ulvadalen og like til Rossafjellet (97 moh), som ikke ser spesielt høyt ut, men er det, i Karmøy-sammenheng. Vi har besteget toppen før, og bestemte oss for at bakketrening derfor ikke var nødvendig her. Heller ikke noe lengre høydeopphold ble ansett som nødvendig denne kvelden.

Sikringstau i "høyfjellet"

Dermed siktet vi mot Sålefjellet der øst, i det fjerne. Vi trasket over et lynglandskap før vi kom ned til kveldens høydepunkt nede i Buadalen igjen. Vi var kommet til nedre Buadalsvatn, en dal som minnet om dal, og med et vatn som minnet om solnedgang. Et litt bratt parti ned til bekken, over bekken, og vi så noe som minnet om et sikringstau, og som faktisk var det (!) Her var det tilpasset for haltende.

Nedre Buadalsvatn

Vi rundet odden og kom opp til Steinhytta, som er en gammel fiskehytte fra før i tiden, og som er bygd opp igjen nå i tiden. Her skulle vi også finne cache nr. 99 (for begge, faktisk) og vi leitet til jeg kjente kravling under legghårene, og summing mellom ørevoksen. Vi stod nesten stille og undret oss. Det fikk oss til å tenke... Men i et sideblikk, fant "noen" en cache mellom kratt og sten, og vi var lettet over at knotten enda ikke hadde funnet plasser på kroppen vi ikke visste om...

Steinhytta

Ved Steinhytta hadde Fredrik kveldens overraskese; - en turblanding fra Polly, som inneholdt nøtter, rosiner, og overraskende sjokoladebiter, som godgjorde kjeften mellom saltet, og fikk oss til å snakke mildt, og reklamere for oss selv. Vi drømte om hvilke reklamegiganter vi ville vært, ved å fremelske denne posen med godbiter, perfekt tilpasset turgleder og inntrykk, - der vi satt i skyggen av solnedgangen og plutselig oppdaget klokken. Fredrik, som har lærerferie lot seg ikke distrahere av dette, da han har småbarn i hus, mens jeg tenkte på jobben jeg skulle oppstå til neste morgen, og uttrykte dermed mitt "NEI!" nu må vi komme oss videre.

S.Sålefjell i sikte

Vi gikk omsider videre mot S.Sålefjell (132 moh), langs vatn, over bekk, og opp den lange bakken fra sørsiden av fjellet, til vi så varden der oppe, og kunne bekrefte at klokken nærmet seg midnatt. Ivrig etter å finne cache nr. 100 før midnatt, gikk vi rett over toppen og mot cachen. Det ble en rolig og mysete leting, da skumringen allerede hadde lagt seg. Men "noen" haltet seg til å finne nr. 100 og lykkelig over å ha haltet hit, ulykkelig over at det var lenge til neste markering, og lykkelig igjen over at det ikke var langt hjem, og nok en gang ulykkelig over at ankelen var vond, men lykkelig over alle vakre inntrykk, tok vi hverandre i hendene, rørt over kanskje Karmøys vakreste tur, vendte vi haltende og ikke-haltende ned til syklene og trillet til bil, hjem og en god natts søvn...

Karmøys vakreste tur?