Blikraåna

Denne rundturen er mer kraftanstrengende enn den ser ut til. Midt i april tenkte vi at vi skulle ta en enkel tur på vei hjem fra basecamp Gohytta. Med 4 km og på kjerrevei skulle dette gå lett. Men det lønner seg å studere kartet, og infotavla. 

Turen er likevel ikke spesielt lang. Den starter med fint vær og god kjerrevei gjennom kulturlandskapet i slakt terreng opp mot fjellsida. Her er det rester av over flere hundre års slit som vi ikke ser mer igjen av i dag. Langs den lille elva er det rester av flere kvernhus og sager slik de gjorde det før maskinen. Det er god informasjon og forklaringer underveis.

Men etter kulturminnene går veien over til skogsstiene i et nokså ulendt terreng. Vi følger stien i et juv og under en fjellskrent, bratt oppover lia. Her har de lokale ildsjelene sikret de bratteste partiene oppover. 

Forbi juvet kommer vi opp i til en liten demning, der det er kvilebenk med bruksanvisning og årsak. Herfra ha vi vært på vandring før. Veien videre går nemlig til Vardafjell og Aksla, men den turen gjorde vi i 2015, og på vei hjem, er det nok best å følge traktorveien ned til gards. Da tar vi enkleste veg helt fram til bilen og får dermed en fin rundtur.

Kvilebenk med bruksanvisning

Middels

Tid: ca. 2 timer

Distanse: 4 km

Høydeforskjell: 270 m

Terreng: Bilvei, kjerrevei, skogssti, ulendt, bratte partier, skog, åker

Norgeskart

Hovda i Vats

Vi har en god sommerdag med høy temperatur, og Gotur frister ikke før utpå kvelden. Vi bestemmer oss derfor for nettopp dette: En topptur i Vats utpå kvelden. Vats er nemlig vår favoritt for tiden. Jeg får med meg Godama etter en lang dags soling, og kjører en time fra Karmøy og innover i landet.

Vi ankommer Blikrabygda så sent som kl.21 og har bare en ting foran oss: Motbakke. Vi passerer som vanlig både fugl og sau på veien oppover, men det tar ikke knekken på oss. Etter en halvtime er vi oppe på over 300 moh og kan se både topp og fortopp på andre siden av ei myr. Fortoppen Grånuten ligger i sterk kontrast med den helgrønne Hovda, og det gir oss mersmak.

Ikke lenge etter har vi kommet til Frierane. En klovstein som har en sagn bak seg:

Det var nemlig slik at herr Blikrabygda og frøken Gjerde bodde i hver sin dal med dette dalpasset mellom seg. Her opp møttes de for å utveksle ord, kjærlighet og kjeks. Herr Blikrabygda var ikke mindre freidig enn at han benyttet en anledning til å fri til sin skjønne frøken Gjerde (Jeg har lagt til "skjønn", selv om det alltid er en smaksak, men passer seg i sagn). Dermed ble steinen og dalpasset kalt Frierane.

Frierane ved foten av Kjort, Vardafjell til venstre bak

Fra Frierane går det bratt opp mot Grånuten (450 moh). I horisonten ser vi en lyskule stråle opp fra Lysenuten. Det pirrer nysgjerrigheten, så vi blir stående i å stirre på den. Det er begynnelsen på en regnbue som ikke får det helt til, men som skaper et magisk øyeblikk i sommerkvelden.

Foran oss har vi nå siste bakke. en grønnkledd ås og en tydelig sti ligger foran oss. Så trår vi til igjen. Siste bakke er på omlag 100 høydemeter og vi er oppe på toppunktet (531 moh) etter et kvarter.

Grønnkledte Hovda

På toppen går det en sti ut mot kanten, og vi setter oss i lyngen med utsikt over nedre Vats og de andre vatsene. Der sitter vi med ord, kjærlighet og kjeks, og har i ettertiden forventninger til at lynga skal bli oppkalt etter denne stemningsfulle kveldstimen på Hovda. Noe sånt som "Lyngkjeks"...? Vi får se...

Det er solnedgang når vi trapper oss nedover stien og kjerreveien til gården på Vestvoll. Sola spiller sine fargetoner i skyene. Typisk da, at vi tar bilder.

Nederst mot gården er sauene tamme, og et lam kommer for å tigge mat, men får bare tennene i en finger eller to. Når vi når bilen er sola gått ned, dagen er fylt opp og vi er fornøyde over enda en vakker topptur i Vats.

Middels
Tid: 2t t/r
Distanse: 6km t/r
Høydeforskjell: 480 m
Terreng: Bratt, kjerrevei, tørre stier

Vardafjell og Aksla

Det er en usedvanlig vakker vårdag da vi bestemmer oss for dagstur i Vats og setter mål for en karakteristisk fjelltopp eller to. Vats er kanskje det vakreste området i overkommelig fremkommelighet. Vi har gått flere turer her tidligere, og sannsynligvis senere. Dalføret ligger mellom høye fjell i Vindafjord kommune. På UT.no er det p.d.d. beskrevet hele 46 turer i kommunen. Dagens tur er kanskje den mest krevende, men gjennomførbar for de aller fleste.

Blikrabygda, med Krakk i bakgrunnen

Vi startet i et gårdstun i grenda Blikra, som ligger på andre siden av vatnet, sånn generelt sett. Der er det laget til en liten parkeringsplass for fotturistene, og et infoskilt er satt opp til info. 

Vi er rimelig fornøyd med tidspunktet, med oppstart på formiddagen. Halve lengden og størstedelen av høydemeterene av turen går vi på god traktorvei opp til 500 moh.

Første delen av veien går over dyrket mark, og deretter inn i skog. Noen steder er det hogstfelt, som lyser opp utsikten, og øvre del av skogen består av fin bjørkeskog og litt furu. Vi føler oss derfor ikke omhyggelig beskygget av skogen. Oppover ser vi de nærmeste høydedragene, og nedover blir utsikten stadig bedre utover Vatsvatnet (15 moh) og Landavatnet, med den spisse toppen Krakk (454 moh) på andre siden av dalen. 

Veien er bratt, og det kjennes godt at turene i år stort sett har gått i flat mark. Men høydemeterene forsvinner under oss, og bakken bratter seg mer og mindre opp til tregrensa, hvor høyfjellsfølelsen kommer. 

Nå svinger vi bratt til venstre og følger god skilting mot Vardafjellet og Aksla (Åksla, lokalt). Nå flater terrenget mer ut. Foran oss ser vi Vardafjellet til venstre og en mindre nibbe til høyre, med et lite skar mellom. 

ca. 500 moh.

Vi kommer raskt frem til skaret, hvor "Himmelrikshidleren" ligger i le for vind, dersom været skulle bli for ufyselig. Men i dag er vinden ikke så sterk, og toppen frister mer enn en pause. Vi springer over bekken, og fortsetter oppover fjellsiden mot dagens første høydepunkt. 

På 600 meter ligger snøen fortsatt i fonner, ofg litt isbrevandring får vi oppleve før vi kommer til den siste bakken opp på Vardafjell (661 moh) 

Rett skal være rett, på Vardefjellet er det en varde. Den står på kanten av stupet, slik at svimmelheten tar oss i det vi passerer utsiden av den. Mot nord ser vi enda en varde som henger på kanten oppe i høyden, og skjønner at dette må være Aksla. 

Vardafjell 661 moh

Med et slapt følge i hælene, bestemmer vi oss for å fortsette raskt, riste de av oss, og vise muskler. Vi går nå ned i et nytte videre skar og taper noen høydemeter. Stien er lagt til på kanten av fjellryggen, og vi har hele tiden et fantastisk skue ned i dalen. Det grå fjellet med snøflekker står i sterk kontrast til den vårgønne og fruktbare dalen. 

Nederst i skaret sildrer en bekk mellom noen klipper, og vitner om at våren også har kommet til fjellet. Herfra går det bare oppover til målet...

Oppover fjellsiden med dalen i ryggen, klatrer vi oppover de gode stiene mot vardene på Aksla. Det er hele 3 varder der oppe. Den siste ble bygget i forbindelse med millenniums-skiftet, og henger på kanten av stupet. 100 meter lenger bort står en lignende varde, men ligger nok noen meter høyere. Det er også en mindre varde, som trolig ligger enda nærmere 700 meter-grensen, og selv om det på kartet står 693 moh, er det sannelig ikke lett å vite hvor høyt vi egentlig er.

Aksla 693 moh

Vi tar rasten på første varde og lager en rett av "pulled pork" på kokeapparatet. Her oppe blåser det litt friskere og vi tar en berghylle og resten av klærne til hjelp. Det er en nytelse å sitte her oppe med Vatsdalen liggende 700 meter lenger nede. 

Pulled pork

Men man blir fort kald av å sitte i ro, og hjemmelagd turmat tar litt lengre tid en ferdig tørrmat. Etter matpausen er kaffen klar, og blir drukket opp, før vi bryter opp og til neste varde. Den oppleves likt som de forrige, Hengende på toppen av bratte fjellsider, med svimmelheten utafor. Litt annerledes er det med den høyestliggende lille varden. Den ligger på flatt fjell med utsikt ned i skaret og nærmeste lyng.  Det er på tide å gå hjem.

Vi går samme vei tilbake. Tanken om å gå om det lille Stemvatnet, ved Vardafjellets fot, blir forkastet. Det ligger mye snø i dalsidene, og vatnet ligger nok under is i dag. Dermed blir de retur over Vardafjellet igjen og lettere labbing nedover traktorveien, den siste halvdelen. 

På veien hjem stikker vi hodet innom noen små jettegryter. En motsigelse i seg selv, men de ligger der i bekken og vitner om tusener av årsverk. Vi vender tilbake i høvelig ettermiddagstid, og hjem til kvelds, og i seng til nattestid, slik det bør være...

Lenke til turbeskrivelsen

Tid: 4-5 t t/r

Distanse: 10 km

Terreng: Bratt, kjerrevei, fjellsti, delvis myrlent

Vanskelighetsgrad: Middels

Fottøy: Tursko