Ingahogg og Nautavatnet

Hardingen: Camp Kvinnherad

Syv år etter vi utforsket turmål i Hardanger i 2017 har vi i år basecamp i Uskedalen i Kvinnherad,  både i mai og juni, og er klar for å utforske alt fra enkle til krevende turer.

Del 10: Ingahogg og Nautavatnet

Denne fjelltoppen er et imponerende utsiktspunkt på en ikke så krevende tur, men dette området er vakkert og det er verdt å ta seg god tid. Vi må kjøre et stykke fra basecamp, mot Matre og Åkrafjorden, hele Omvikdalen og Myklebustdalen til endes, før vi tar opp mot Fjellhaugen skisenter 570 moh. Turen starter med et kort veistykke opp til heishuset. Der er det skiltet, men tilpasset 3 meter snødybde, så det tar litt tid før vi finner det 3 meter over bakken. Enkelt sagt skal vi opp slalombakken i grønn løype. 

Fjellhaugen skisenter

Bakken er bratt nok, så pulsen er like ivrig som motivasjonen. Her er det fare for sau, og disse treffer vi selvsagt på. Flokken er glad i bonden og tar oss for å være husfar og husmor. Litt kjedelig å måtte skuffe de, men vi ser at gresset er grønt så de lider ingen nød.

I selve slalombakken går vi unna 250 høydemeter og er sånn sett halvveis til topps. Nå skal vi ut i villmark er takknemlig for det. Foran oss har vi Litla Skorafjell som vi skal spasere på skuldra av. Det er fin lynghei, og heftig sommervær i lufta, så vi nyter...

Litla Skorafjell

Utsikt mot Fjellhaugvatnet og Myklebustdalen

På skuldra av Litla Skorafjell får vi nå Ingahogg midt i fleisen. Den ruver foran oss i motlys, og ser voldsom ut. Men vi er smarte nok til å forstå at den står nært og bratt foran oss. Denne toppen er ikke avskrekkende. 

Vi går mot brattberget, og begynner dagens bratteste stigning, som for oss oppleves enkel. Her klyver vi opp berget med lette steg oppover.

Ulvanosa i sikte

Brått hører vi en velkjent lyd. Bare noen meter foran oss stresser ei rypemor med å avlede oss, eller prøver å være gjennomsiktig. Hun velger selv. Med litt skuing ser vi bevegelse i steinmassene, og rett der borte får vi øye på den og fanger øyeblikket på kamera.

Fjellet er fast og godt videre opp til 900 moh, hvor det slakker ut i et grønnkledd småkupert område mot toppunktet.

Det er først de siste metrene vi ser varden på toppen, der den ligger med småtopper rundt omkring, men når vi kommer opp, åpenbarer det seg en overraskende god utsikt. Mot nord kan vi se Ulvanosa og Geiteryggen, i sør kan vi se helt ned til Åkrafjorden og Kyrping. Mot nordøst ligger selveste Folgefonna og i sørøst ligger indre Etnefjella. Mot sørvest de ytre...

Utsikt mot Folgefonna 

Utsikt mot Ulvanosa og Musdalen

Utsikt mot Åkrafjorden

Jeg har lest at navnet Ingahogg har flere teorier, - at hun kanskje var ei trollkjerring, men en teori er at det er et forhistorisk bløtsteinsbrudd rett ved toppen. Bruddet kan ha tilhørt ei kvinne ved navn Inga. Steintypen her går an å lage gryter av, eller annet anvendelig redskaper. Det var vanlig med slike  steinbrudd flere steder i Hordaland. Derfor holder vi oss til teorien, og sjekker om det er et brudd i nærheten.

Letelysten er minimal og andre motiv fanger oppmerksomheten, så vi fortsetter ruta etter gps-spor og skal prøve å runde ned til Nautavatnet og via dagsturhytta der. Vi ser ingen tydelig sti og det er heller ikke merket. Turen ned til vatnet blir derfor off-piste. Dermed merker vi at en matbit skal gjøre seg. Vi har enkel mat og drikke med oss, så denne lunsjen tar ikke lang tid.

Nå prøver vi å følge gps-sporet nedover mot Nautavassdalen. Terrenget her oppe er lett å gå i, så om man bommer litt på sporet gjør det ikke så mye. Men vi ser at det er lurt å holde seg lavt i Nautavassdalen, slik at det ikke blir så bratt. Dalen har ei tydelig røys og peker rett ned mot vatnet. Vi ser spor etter varder, men disse er så utydlige at vi stort sett går for eget biologisk kompass. Så får vi se om den biologiske klokken er riktig innstilt også...

Nautavassdalen

Etter en halv time på frifot er vi nede ved Nautavatnet, og følger vatnet til vi ser ei grå hytte på nordsiden. I bakken er det fullt av myrull, som gir oss ekte sommerfjellfølelse. Det finnes vel ikke bedre sted enn slike øyeblikk...

Også her er det fare for sau. Vatnet kunne heller hatt navnet Smalavatnet, siden vi her hverken ser naut eller jur. Sauene trekker seg mot oss, i håp om en godbit. Mye vitner om at bonden her oppe er raus med godbiter... Men de mister interessen når fotoapparatet kommer frem, og viser seg frem som uvillige tenåringer, akkurat når mor skal til å smile.

Vi spankulererer litt rundt hytta, men med en gang vi ser Dassturhytta kjenner vi trangen og tar oss en aller så liten kunstpause. Denne dassturhytta må oppleves. Den er ren, ryddig og med et morsomt innslag av vindu, slik at man ikke går glipp av noe. Så jeg blir der en stund....

Stien fra hytta er igjen merket. Nå skal vi følge slakt terreng de siste 2-3 kilometrene. Øverst i Fagnabotn følger vi høyfjellsbekken over små gressvoller i lettgått terreng, og med plankebruer over myrbekkene. 

Lenger nede kommer vi til en myr, der det ligger ei enslig hytte. Her er det tilrettelagt med gode lange plankebruer over våtpartiene, slik at vi nærmest går tørrskodd nedover. 

Fagnabotn

Nedenfor myra følger vi elva langs et område som ser ut til å være tilpasset skiløyper. Snart er vi nede ved Bjørkestølen, som er ei hyttegrend det ser ut til er i vekst. Forståelig, for her er det et fint område, vi trolig kommer til å se igjen...

Ved Bjørkestølen

Krevende

Tid: 4-5 timer

Distanse: ca. 9 km

Høydeforskjell: 500 m (700 m totalt)

Terreng: fjellsti, berg, jevn stigning, delvis merket, delvis skiltet, våte partier, bratte partier

Ut.no

Les mer fra Hardingen: Camp Kvinnherad

Del 1: Svartaberg

Del 2: Kjeldestøl

Del 3: Bremstølen

Del 4: Vikefjell

Del 5: Gardshammar og Bondhusvatnet

Del 6: Feto

Del 7: Juklavatnet

Del 8: Englafjell

Del 9: Skeisfjell 1037 moh

Del 11: Padling i Uskedalselva

Snøvassing på Stord

I dag satser vi på fjellet. Dette på tross av at snøen fortsatt synes på topper høyere enn 500 meter. Vi har siktet på to topper i samme fjellområde på Stord. I 2016 gikk vi en høsttur til Stovegolvet, noe som imponerte oss. De høye fjellene på Stord gir et massivt utsyn over hele Sunnhordaland og til Haugalandet. I  Stordfjellene får du fjellfølelse, selv om de ligger på en øy ut mot havet. Planen i dag var at vi skulle gå litt lengre inn i fjellområdet. Det er "TellTur" som lokker oss til Skorafjellet i sørvest, med ei såte som heter Såta (Skorafjellsåta)

Nå er det forholdsvis lett å komme seg opp på fjellet. Med utgangspunkt i parkeringplassen 400 moh, er det bare 200 høydemeter opp Fossabrekko. Denne stigningen ble gjort enklere med sherpatrapper og stod klar i 2016, da vi var her første gang.

På toppen av bakken (Kvelve) tar vi oss en matbit og er snart klar for å fortsette innover fjellet. 

Utfordringen er at vi nesten bare ser snø innover. Stimerking blir det derfor ingenting av. Men vi ser mange fotspor i snøen og tar sjansen på å navigere oss innover. 

Vi har akkurat startet på egenhånd, da vi treffer et mer voksent par som oppfører seg som kjentmenn. Vi spør og graver og peker og nikker til retningen er klar. I stedet for å følge trasèen, peker vi ut en rett linje og sikter oss frem mot høydepunkt, mens vi følger med på kart-appen.

Det blir som beregnet, vassing gjennom råtten vårsnø, delvis vått og delvis skarp snø kiler oss oppover leggene, legger seg i skoene og smelter ved foten. Godt og vondt på en gang, akkurat til å holde motivasjonen på et balansert medium.

En og annen topp har reist seg ut av snøfonnene, og vi får kjenne litt på barmark noen minutter, mens utsikten nytes, og retningen pekes.

Slik går hele turen til "såta". Vi vasser etpar hundre meter, så litt tørt berg innimellom. Så vassing igjen. Etter 2 rolige timer på tur når vi Skorafjellsåta, hvor vi nyter et enkelt varmt måltid via primusen.

Skorafjellsåta 665 moh

Utsikt mot Siggjo (Bømlo) i sørvest

Nå skal vi stake raskeste vei til Stovegolvet. Heldigvis har vi vært på fjellet før, og kjenner til "fellene" vi kan gå i. Fjellet er nemlig bratt både i øst og vest, så det å gå rett på vil blir en hard tur, Vi vil heller ikke gå tilbake til trappene og hovedstien, for det blir en lang omvei. 

Stovegolvet i sikte

Men det finnes en sti på kartet som vi ikke er sikker på om finnes lenger. Vi kan heller ikke se den under snøen. Men uansett er snøen lett å gå på, så vi staker retningen sånn noenlunde etter stien. 

Det blir et vellykket forsøk. Vi har litt hjelp av gamle spor i snøen også, så noen hard etappe blir det ikke før vi treffer stien til Stovegolvet. 

Etter en liten time gjennom snøen er vi på hovedstien, tydeligvis. Det er atskillig flere spor i snøen opp mot fjellet så her blir det ikke lett å ta feil. 

Utsikt mot Kvinnherad

Vi følger stien helt til topps der det nå er et nytt prosjekt i gjære. Her ominnredes en hytte som det lokale turlaget har overtatt. I løpet av året står hytta ferdig til bruk, med 23 sengeplasser. 

Vi blir litt imponert og fortsetter videre til toppunktet, som ligger rett bortenfor med litt klyving opp til varden. Her feirer vi bragden med boller og kaffe, før turen ned fra fjellet fortsetter med snøvassing helt til trappene og trippingen ned igjen.

Krevende

Tid: 6-7 timer gotur

Distanse: 13 km

Høydeforskjell: 300 meter + en del kupert

Terreng: steintrapper, vidde, berg, merket, delvis skiltet, våte partier, bratte partier