Postbrua

Vi er på hjemreise etter noen fine dager i Kvinnherad, og tar en liten stopp i Skånevik for å få noen poeng i "Telltur" konkurransen. Det er sommerlig i Skonevik, og folk livner opp bygda. Men vi parkerer bil og vogn i frekkeste laget og tar rundturen opp til Postbrua. Forrige gang gikk vi litt feil og karret oss gjennom kratt og drit gjennom det som sikkert var Postveg for hundreogfemtiørti år siden. 

I dag følger vi asfaltert vei opp forbi fine hager i blomst og ei uinteressert gås. Blodbøken står i full flamme og med blå himmel med ullskyer, blir dette bare en avslappende spasertur for gamle.

Brua er bygget i gammel steinleggingsteknikk, bare kjent av lauget selv, men avslører hele teknikken med det fine mønsteret. Brobygging er en kunst, både visuelt og praktisk.

Enkel

Tid: 30-45 min

Distanse: 3 km

Høydeforskjell: 100 m

Terreng: Asfaltert vei, kjerrevei, jevn stigning, tørt

Ut.no

Hegelihaugen

I dag gjør vi oss klar for en bakketur vi er kjent med. I 2020 hadde vi en koronatur over gamle postvegen fra Etne til Skånevik, mens vi i dag halverer og skal snu på "TellTur"-punktet Hegelihaugen 678 moh. Dette gir oss en bratt jevn stigning på 615 meter og 3,5 km fra parkeringen ved Silla i Etne. Stiene er gode og tørre, så det er kun høydemetrene som utfordrer.

I dag lukter det ikke så mye Gotur av turen. Her holder vi høyest mulig tempo opp de eviglange bakkene, først over beitet og så i skog helt til det flater litt mer ut øverst i Sillalia 500 moh. Stigningen herfra er jevnere, og på noen hundre meter passerer vi stikryss merket til de omliggende toppene. Det er derfor ikke umulig at vi får flere turer opp bakkene i fremtiden...

Tursti til Veten 631 moh

Bakken slakker litt ut fra 500 moh

Tursti til Stødlehetta 774 moh

Ved 600 moh flater det enda mer ut, og vi er snart ved vannskillet, der vi sist gikk ned til Skånevik. I dag sikter vi på toppen til venstre / syd for skaret, og må opp 50 høydemeter før vi når utsiktspunktet mot Skånevik. Der ser vi rett ned til Skånevik, og mimrer over Ulvanosa som vi forserte i sommer, der den ligger på andre siden av fjorden.

Varleitet 633 moh

Hegelihaugen fra Varleitet

Utsiktspunkt mot Skånevik, og Ulvanosa på andre siden

Hegelihaugen 678 moh

På returen møter vi noen trimmere som er på vei opp, og en av de kan fortelle at vi er heldige i dag, siden det er oppholdsvær. De fine tørre stiene fungerer visst som elver når det regner hardt...

Middels

Tid: 3-4 t t/r

Distanse: 7 km t/r

Høydeforskjell: 615 m

Terreng: Turveg, fjellsti, berg, bratt, tørt

Jettegrytene i Rullestadjuvet

Av de 2347 turene vi fortsatt har på ønskelista er denne turen også en av de som har stått der noen år. I dag byr anledningen seg i fantastisk høstvær, og vi tar den. Vi kommer direkte fra Løkjelsvatnhytta, og det er derfor ikke alt for langt til turen i Rullestadjuvet. Bilen parkerer vi i Rullestad. Derfra vandrer vi letteste vei opp gamlevegen på asfalt frem til en solid trebru som går over juvet. 

Rullestad

Gamle E139, Haukelivegen

Eldre Haukelivegen / Postvegen

På andre siden av juvet ser vi den eldre postvegen klamre seg fast med noen gangbruer over de verste partiene. Denne er mulig å gå, men vi har målrettet oss mot jettegrytene og tar denne distansen som en transportetappe.

Trebrua, Postvegen

Når vi kommer til trebrua ser den litt forfallen ut. Det er mye råte i plankene og enkelte biter har falt av. Jeg tråkker varsomt over for å finne planker som ikke har råtnet, og ned i hullene ser jeg elva bruse livlig langt der nede. Hvis jeg detter gjennom......osv. Godama går bare nonchalant over og skjønner ikke hva jeg er redd for...

Postvegen, den eldre, fortsetter oppover her. Den er litt gjengrodd, men fin å gå på, og vi ser gammelt godt håndverk som er lagt ned i byggingen av veien. 

Vi fortsetter oppover til fossen og litt til, før vi ser ny skilting til Jettegrytene. Herfra må vi buldre oss litt oppover på glatte berg. Vi har blitt litt misledet, og ser etterhvert at stien går parallelt 100 meter lenger mot venstre og kaver oss bort til stien. Da går det bedre.

Fulltjørn

Bratt opp til toppene over Fulltjørn går vi etterhvert i lettere terreng, og der oppe åpenbarer det seg den vakreste høstnatur. Fjellene, gresset og lyngen glinser i gull, mens himmelen speiler seg i tjern og vannpytter. 

Vi fortsetter mellom to høyder som skjermer for et lite tjern på toppen, og gjennom en lite skar før vi når selveste Jettegrytenuten. Der ser vi rett ned til Rullestad, som ligger grønt og idyllisk til... - minus vei.

Ved Jettegrytenuten 368 moh

Rullestad

Etter en liten rask lunsj tar vi klatringen fatt og stiger oss ned en liten "via ferrata" til jettegrytene. Selv om det er svært bratt, kjennes ferden nedover trygg, med gode jernsteg, boltede steiner og kjetting. At det vokser en og annen furu i veggen demper høydefølelsen litt, så turen ned går helt fint. 

Stein er boltet fast i brattberget

Via ferrata ned til jettegrytene

Ved jettegrytene er det hjelpemidler overalt, så her kan vi klatre rundt på et titalls enorme gryter i fjellveggen. Det er tankevekkende at jettegryter kan finnes så langt oppe i fjellet, men den vitenskapelige begrunnelsen er at smeltevannet fra isbreene har dannet virvelstrømmer som ved hjelp av steiner har kvernet disse grytene. Vi holder oss til folketroen og tenker at det nok har vært troll som hadde stormkjøkken her. 

I gamle dager, rundt regna for x antall år siden, samlet bøndene løv i disse grytene, som de hentet ned for å fóre dyrene sine med. Det høres utrolig ut, med tanke på hvor bratt det er her. Lagerrom var tydeligvis verdifullt før i tiden. Med tiden har det dannet seg et jordsmonn som nå ligger i bunnen av grytene. Trollene må jo ha grøt...

Vi klatrer litt rundt i det spektakulære landskapet før vi kommer oss opp til nuten igjen og prøver å finne en vei ned fra fjellet. Litt kartlesing og landskapsstudier må til før vi finner veien ned i det nærmeste skaret og ned en bratt bakke til Kleivane, hvor vi følger grusvegen ned til Rullestad.

Skaret ned Kleivane

Grusvei fra Kleivane

Middels/Krevende

Tid: ca. 3-4 timer rundtur

Distanse: 4 km + klatring til jettegrytene

Høydeforskjell: ca.260 m / totalt 350 m

Terreng: Asfalt, kjerreveg, svaberg, fjellsti, via ferrata, grusveg, bratte partier, stort sett tørt

Postvegen Etne - Skånevik

Helt siden jeg syklet postvegen mellom Ølen og Etne i 2017 har jeg tenkt på fortsettelsen over til Skånevik. I dag bød anledningen seg, og Goturlaget satser på tur-retur Etne - Skånevik på samme dag.

Postvegen mellom Stavanger og Bergen ble åpnet i 1785, og størstedelen av veien har heldigvis blitt modernisert med noenlunde samme trasé som for 245 år siden, men noen steder er postvegen slik den var; - uberørt og gjengrodd. Den lengste av de uberørte vegstykkene er denne fjellovergangen mellom Etne og Skånevik, en 7 km lang ridesti med en høydeforskjell på 600 meter. Bratt, altså.

Vi finner veien inn til Etne en søndag midt i "koronakrisen", for å komme vekk fra folk, men ikke for langt vekk fra hjemme. Selv om turbeskrivelsen anviser til parkering ved gamleskolen, finner vi en offentlig parkering 60 moh, og sparer oss for en kilometer asfalt.

Sillali, Glåp

Stien begynner som forventet: Bratt. Rett opp den første bakken kommer vi til et beite, der vårens sauer enda ikke har blitt klippet, men driter like mye likevel. Midt i beitet er det også skiltet video til toppen av beitet, som har fått navnet "Glåp". Det skal visstnok bety "glaning". Og det passer jo, for her er det jo fin utsikt å glane på.

Nå går vi inn på det som ligner mer på en ridesti. Til å begynne med en svak helling inn i løvskog. Vi legger merke til en søt bekk med en bru som har det skumle navnet "Gjengangerbrua" Vi skal jo også gå over den igjen senere, så da er den vel myntet på oss, tenker jeg.

Gjengangerbrua

Herfra bratter det seg mer. Vi går gjennom et hellig nedslagsfelt fra Røsseflåtedne (?!), forbudt for beite. Lenger oppe finner vi Oppkoma, som rett og slett er bekk ut fra jorda. Morsomt fenomen.

Om det brattet seg tidligere, bratter det seg nå betraktelig opp til Gamlestølshaugen (360 moh), som jo er et imponerende sammensatt ord. Nå ligger det snø i stien. Men vi går fortsatt i skog, og gleder oss til bedre utsikt, men må gå 100 høydemeter til før fjell åpenbarer seg og lufta breier seg ut.

Gamlestølshaugen

Nå er det rene påsketuren. Her oppe skinner snøen ren og fin, og blåhimmelen skinner som en hvilken som helst drømmepåske. Vi fortsetter oppover, glad for at fotspor og skare er hardt nok til at ski er overflødig. Det tar ikke lang tid for viddefølelsen er der, og utsynet til fjelltoppen Veten gir oss assosiasjoner til høyfjellet. Selv om ridestien er snødekt her oppe, ser vi tydelig spor etter anlagt vei.

Veten

Vi er nå snart på vegens høyeste punkt, Varleitet, 620 moh, og ser et grindahus, delvis tildekt av snøfonner. Skulle ikke tro vi var på Sørvestlandet. Når vi når toppunktet ser vi inn i vakre Hardanger, med de staute toppene i Kvinnherad, og fjordene utenfor. Det er alltid mektig å se inn i Hardanger, og vi finner inspirasjon til fremtidige toppturer som Ulvanosi, Englafjell og helt inn til Melderskin.

Varleitet 620 moh

Nå skal vi i nedoverbakke, men leser ikke kartet så nøye. Fra Varleitet er det ingen spor ned til Skånevik, og veien har blåst igjen. Men skaren er god og hard, så vi går i retning det regulerte Tjellevatna, hvor det er anleggsvei. Nedover lia flyr det opp hvite fredsryper, mens vi holder roen, og ikke stresser med kamera. Snart er vi nede på veien, nedsnødd den også, og fortsetter til vi ser Postvegen i neste stikryss.

Tjellevatna

Vi merker at det er bratt nedover og maner opp litt mindre motivasjon for å gå samme bakken opp igjen på returen. Til å begynne med passerer vi den store Miljasæteren, som like godt kunne vært en gård. Lengre nedover er ridestien mer for en traktorveg å regne, og gjennom granskogen nedover begynner jeg å kjede meg litt.

Miljasæteren

Men vi fortsetter ned til skogen er felt, og vi får utsikt til Skånevik, der den ligger så vakkert i en vik. Dette gir ny inspirasjon og vi fortsetter helt til magen minner oss på at det er tid for mat, og vi stopper ved Postbrua, en steinhvelvbru fra tidens tann, restaurert i 2004.

Skånevik

Postbrua

Med rundstykker, havregrøt og shellbolle, med tilhørende kakao og kaffe, kjenner vi at bakketurkreftene har kommet tilbake. Vi bestemmer oss for at stien ned til bygda ikke er verdt det i dise virus-tider, og begynner oppstigningen til 620 moh igjen. Det er tunge men effektive skritt opp de harde bakkene, men motivasjonen er på topp når vi endelig kommer til snø.

Vi tar av på den riktige Postvegen mot toppen av Varleitet, og den er bratt, men ligger vakkert til opp lia mellom store kampesteiner. Rett før toppunktet prøver jeg å fange vind:

Å fange vind

Det blåser godt i Varleitet på vei tilbake, så vi får effektiv gange, før vi snart er ned i skogen og bakker oss nedover med stive bein.

Dette er en fin tur, som fint kan avkortes i øvre del på Skånevik-siden. Traktorvegen nedover er ikke så opplevelsesrik, men det var godt å få gjort det, for en gangs skyld. Turen inspirerte til flere toppturer med utgangspunkt fra Varleitet, så vi kommer nok tilbake...

Krevende

Tid: 7 timer t/r

Distanse: 14 km t/r

Høydeforskjell: ca. 600 meter (x2)

Terreng: Ridesti, skogssti, traktorveg, bratt