Det var ikke bedre sikt første gangen goturlaget var på Kåtanuten, men litt mer sommer og lengre dager. Turene blir alltid kortere jo lengre det er siden, og en svipptur til Ølen høres jo bare positivt ut. Men vi er faktisk sent på året og sent på dagen da vi starter opp i pøsregn mot denne bratte toppen.
Vi vasser først i løvskog, der det er vanskelig å se forskjell på sti og bekk i dag. Men så kommer vi til granskogen hvor det er bratt. Svært bratt, og enda brattere jo lenger du kommer opp i skogen. Og det er dette jeg husker best fra sist. Denne bakken føles som aldri tar slutt. Men etterhvert er vi oppe i Lundaskar 250 meter over parkeringsplassen, hvor vi kan velge side. Til venstre er det ikke merket, men det går an å gå til Hovda. Vi skal hundre meter høyere og går til høyre. Her oppe er det en bekk som kommer fra tjernet lenger inne. Denne fosser ned som en elv og vi må vasse over, så videre opp i myrlendt terreng før vi kommer på berg igjen.
Det er jevn stigning i fjellterreng, delvis på berg og delvis på sti. Ikke like bratt som skogen, før man når den siste kanten og ser toppunktet.
 |
| Vakadalen, Lundskar og Hovda |
 |
| siste kanten og ser toppunktet |
Faktisk letter skylaget litt slik at vi ser varden et par hundre meter nordover. Vi skynder oss dit og når frem 5 minutter før sola går ned. Men i dag er det gråvær og det blir veldig fort mørkt. Vi har granskauen den siste halvdelen av turen ned igjen, så kan ikke regne med å se mye. Hodelyktene ligger hjemme, og bare Godama tok mobilen sin med seg opp. Lover ikke godt...
 |
| Kåtanuten 534 moh kl.18.55 |
Jeg stresser litt når vi går ned fra fjellet, men når vi kommer til brattbakken i granskogen har det allerede blitt mørkt. Vi forsøker en stund å klare oss uten mobillykt, vende oss til kveldslyset, og går forsiktig, skritt for skritt ned bratta. Men etterhvert klarer vi ikke se nyansene i bakken, og må slå på mobillykt. Det er bare 17% igjen av batteriet, og vi har halvparten av skogen igjen.
Av dette skulle jeg laget et dramatisk eventyr i denne teksten. Jeg skulle fortalt om hvert skritt og dramatisert hvert steg vi skled litt, hvert tre vi måtte kjenne på, og hver prosent vi mistet på mobilen. Men gidder ikke. Når vi kommer til bilen er det bekmørkt.
Kan også ta med moralen: Ikke gå for sent på tur, evt. ta med hodelykt på høsten, evt gå når det er fint vær, evt. ikke stress med poengene i "TellTur"....
