60 grader nord

Mens vi er på Austevoll og går opp Kongskleiva, får vi et tips om en globe som markerer 60 grader nord. Den er ikke  på Selbjørn, hvor vi befinner oss, men på den ytterste nøgne ø, Stolmen. Shetland neste....

Vi har ikke store forventninger til en globe rett ved veien, men når vi starter på stien, skjønner vi at et godt arbeid ligger bak utflukten. Her er det nemlig snekret en 600 meter lang rullestolrampe over myr, tjern og berg, med passelig gradering slik at det ikke er til hindring for noen, uansett funksjonalitet. 

Godværet har også kommet til Austevoll, slik at de nydelige fargene av lynghei kommer til sin rett. Turen opp til globen på Øktervarden er ikke lang, men med fotografering kan utflukten fort ta litt tid.

Fra globen er det mulig å gå en omvei tilbake, rundt et tjern. Denne stien er naturlig, og følger berget sørover, før den går inn i et mer myrlendt terreng og ikke lange turen tilbake heller.

Enkel

Tid: 30 min rundtur

Distanse: 2 km rundtur 

Terreng: Flatt, småkupert, rullestolrampe, (skogsti og myrlendt rundtur)

Storesåt via Svartamyr

Det ble en hastig tur av hensyn til dagsplanen. Nesten på grensen til trim. Andpusten var nært forestående, og tempoet skulle bli i stigende rekkefølge. Nysgjerrigheten hadde tatt meg, da jeg la ut på en ekspedisjon i Stangalandsmarka. Jeg hadde sett skilt til en sti jeg ikke har gått før, og det måtte prøves ut.

I Kopervik er det Rotary-klubben som har omsorg for skiltingen av stiene, og ved Svartamyr er det satt opp et nytt skilt som viser vei til Storesåt, en av høydene i marka. Jeg startet opp fra parkeringsplassen på Liarlund, og nærmest jogget opp til myra og veiviseren.

Stien mot fjellet er mindre brukt og litt mer myrlendt enn ellers i Stangalandsmarka, men huggormen trives tydeligvis her. For foran mine føtter krøket et lite eksemplar seg, og stakk av i graset. 100 meter senere kom jeg til ei lita hytte. I ettertid har jeg skjønt at jeg gikk litt utenom ruta, men merkingen innover var  overvunnet av gress og kratt, så jeg fulgte minste motstands vei inn dit.

Jeg lette litt etter mer merking, og prøvde meg i dyretråkk osv. før jeg til slutt fant både merking og sti oppover bakken. Ikke lenge etter kom jeg til toppunktet på 115 moh.

I minnet hadde jeg også nabotoppen Skrivarvarden, og tenkte jeg  like godt kunne toppe den også, som en fin rundløype. Jeg fulgte den mest naturlig retningen, men stien forsvant i et kratt, og jeg måtte peile igjen. Da så jeg en gjerdeklyver nede i bakken, og kom inn på merket sti igjen.  Men nå hadde jeg hastverk, og måtte sette opp tempoet.  Dermed ble det det en andpusten og lite kreasjonsvennlig avslutning på turen, denne travle søndagen.Men godt vær hvertfall!

Middels:
Tid: 1,5 t
Distanse: 7 km
Terreng: Gruset gangvei, skogssti, delvis myrlendt, småkupert

Skrivarvarden og Storesåt

Hvordan gå i Stangelandsmarka, og samtidig unngå lysløypa? Her er oppskriften:

Jeg var forberedt på en helt dagligdags spasertur i den nygrusete lysløypa i Kopervik, men både skjebnen og Fredrik ville det annerledes. For turorienteren hadde prøvd ut marka her på andre måter, og det var hans geniale plan i kveld også.

Vi startet fra Liarlund, etter lange diskusjoner om det virkelig het det, da undertegnende alltid har tenkt på dette området som Åsebø. Men full av bevis, motbevis og bevismot, viste Fredrik sin kunnskap og la kjøtt på flesk for å heve seg over den mindre lokalkjente.

Etter den første "lange" bakken på grusveien, tok vi av inn på en skogssti (1), og etter 10 sekunder var alt både villere og turete. Stien førte oss inn i skog, over myr og endte på et berg med "ja-benken" (2). En helt annen opplevelse enn å gå på den mer folkelige lysøypa. Nå måtte vi krysse lysløypa, gå i 10 sekunder til, før villskapen og naturopplevelsen kom tilbake igjen. Fuglene kvitret i trærne og hekketiden var i gang, mens vi showet off med kunnskap vi ikke hadde om hvilke fugler vi hørte (3):

Herfra gikk stien i stadig villere mark, helt til vi så en tydelig knaus, som måtte være Skrivarvarden (78 moh). Før vi gikk bakken opp dit, måtte vi krysse en myr med et par plankebroer, hvorav èn av de, sjokkerende nok, lå skjevt (4)

Vi mistet stien på vei opp til Skrivarvarden, og fulgte like godt gjerdet som faktisk krysser toppunktet. Litt kronglete ble det, men til slutt kom vi opp, og vi fikk se et tydelig berg som såvidt stakk seg opp i mellom dvergfurua (5).

Skrivarvarden

Fra toppen så vi hele Stangelandsmarka, med både N-Sålefjell, Melstokkevatnet, og vi så både til Vea, Håvik og Karmsundet. Storesåt (115 moh) så også fristende nært ut, der den ligger i sør, og vi besluttet oss for en avgjørelse: "Vil dit!" Så da fulgte vi en sti i sørlig retning, litt mot venstre nedenfor osv. og kom ned til Oskreivatnet, før vi gikk rett opp til topps (6), etter diskusjoner om avskjæringer og minner fra turorientering ifjor.

Oskreivatnet

Storesåt, med blikk mot Skrivarvarden

Her oppe begynte skumringen å ta tak, så vi fant det forgodt å gå like ned til Grindahuset (7) i Olavsvang, og fulgte lysløypa hjem; - omveien, vel å merke, og verdt å skryte av.

Turen tok i alt 2 timer, etter 5,6 km, 6,7 diskusjoner og 2 halvlitere (med brus). Vi hadde drukket like mye som vi hadde forbrent...

"Nattsyn-turene" våre er ikke så nattlige lenger, og å starte kl. 20 nå til dags, er som å ha en nattur i fullt dagslys. Om dette provoserer, kan leserne bare skrive en sint kommentar under.