Jeg har tidligere sagt at mine favoritt-årstider er vinter, vår, sommer og høst. Men jeg har glemt en favoritt til: Mørketida legger seg fint til på topplista mi, og i dag opplever jeg den på en kort tur i de mørkeste dagene i Alta.
Mørketid er vakkertid i Alta. For der hvor eksil-vestlendingen må nøye seg med 5 timer sol og 19 timer bekmørkt, får jeg her flere magiske blåtimer, og timevis av solnedgang. For her fusjonerer snøen med månelyset og danner julestemning og magi på en gang. Litt for mørkt for de klarsynte, dog.
Det har åpnet seg nye turmuligheter rett utenfor det nye barndomshjemmet mitt. Fra å ha lekt hele barndommen på Midtbakken og Komsa, har jeg nå blitt stor og kan tumle på lengre turer i Gakori. Området har ikke vært ukjent for meg, men jeg sitter bare igjen med falske minner herfra, så det skal bli godt å få oppleve naturen på nytt.
Jeg starter på det lyseste av mørket, i 12 -tida. Fra mitt nye barndomshjem var det bare et lite stykke til byløypa, som går gjennom hele den langstrakte byen Alta. Selv i mørketida er folk ute og går. Her går folk i alle aldre og spaserer på disse gode stiene. Når det er snø nok er det skiløyper her, men nå ligger snøen i et tynt lag, nok til å hjelpe det svake lyset til skinne opp terrenget.
Det er småkupert i Gakorimarka. Furuskogen kler de små bergene. De er ikke store, men vokser så sent her oppe i nord, at de kan være mye eldre enn de fleste juletrær. Jeg er i mitt favorittlandskap...
Det er en evig solnedgang over hele området. Sola som skjuler seg bak fjellene, er dårlig på gjemsel, for solskinnet lyser over åskammen, slik at jeg avslører hele opplegget og forstår at den nok gir opp en gang i februar. Men mørketida er vakker, og lyset er som et eventyr tatt ut fra Blåfjell eller noe.
Etter å ha subbet i tynn snø en liten stund, kommer jeg meg på hardtråkkede skogstier tilbake til lysløypa, og navigerer meg mot Gakorivann. Tydelig skilting gjør dette enkelt for meg, og en fin sti leder meg opp mot badevannet, som ligger litt høyere i terrenget.
Når jeg nærmer meg møter jeg et turfølge som kan fortelle meg at de har latt bålet sitt brenne. På Vestlandet ville det ha vært uhørt, men her er tela trygg, og det meste er bunnfrosset, så det går sikkert greit.
Jeg går opp til Gakorivann og får se et velopparbeidet badeanlegg, med slengtau, badebrygge og stupebrett. Frosten har dekket vannet med is og det er trygt å være litt Jesus, så jeg prøver meg med en dråpe tro.
Ved vannkanten ser jeg et lite bål brenne, og julestemninga kommer over meg.
Jeg blir inspirert til å fortsette videre. Mørketida her opp er ikke så mørk, og jeg finner nærmeste toppen over Gakorivannet, der månen skinner som en julestjerne. Turen er komplett, og jeg fant det jeg søkte etter...
Enkel
Tid: fra 30 - 60 min t/r
Distanse: 2-4 km
Terreng: Lysløype, gruset sti, skogsti, berg, småkupert, bratte partier
