Bildet på Raksætra

Stryningen

Vi har etablert basecamp på Sande i Lodalen, og er klar for å utforske fjell, fjord, isbre og vatn denne sommeren. De tre dalene Olden, Loen og Stryn ligger på rekke og rad innerst i Nordfjorden, bare delt av majestetiske fjellmassiver opp mot 2000 moh. Innerst i hver dal ligger Jostedalsbreen og brer seg nedover med sine lange armer. Dette skaper utallige fossefall nedover høye bratte fjellsider og renner ned mens de skaper grønnfargede store vatn og ender opp i lange fjordarmer. Kan omgivelsene bli bedre?

Del IX: Raksætra

Raksætra er et yndet mål for det bildet med sætra, vettu! Snapchattister og Instagrammere har dette som et pilgrimsmål, tror jeg. Du er liksom ikke nordmann uten å ha tatt dette bildet. Eller turist....

Dette må vi komme til bunns i. Vi kjører til Oppheim, rett utenfor Loen, og bestiger 280 høydemeter på fire hjul og elmotor. Her er det like stor parkeringsplass som et middels kjøpesenter, og med parkeringsavgift like kostbart som Jotunheimen. Men så mye koster altså 280 høydemeter.

Fra parkeringsplassen går det rett opp gjennom furuskog. Det er ikke mye utsikt, så jeg ser mest ned i bakken, og svetten renner av meg nok til å frykte kleggdøden og knottavgrunnen. Men nedi bakken er det et annet insekt som tar oppmerksomheten. Hva dette er vet jeg ikke, men hvis det finnes en entimolog der ute er det bare å si fra. Denne er nemlig enorm, minst 4 cm lang og med vepselignende kropp. Min første tanke er en vepsedronning, men etter å ha lest meg Wikenskapelig opp finner jeg ingen arter i Norge i denne størrelsen. Så, entimologer; - ta dere ut!

Bakken er bratt. Det er 1,7 km og 260 høydemeter i konstant motbakke, så det koster å ta bilder denne gangen også. Men etter en liten halvtime er vi oppe på sætra, der det er et snapchat-festival, og Instagram-messe. Her står folk i kø for å ta "det bildet med sætra, vettu!". Vi setter oss like godt ned og nyter en kaffe med noe godt i og noen Giflar (siden bakeren ikke bakte noe særlig i dag). 

Etter en kort pause ser vi det glisner litt til  med folk, der borte der man tar "det bildet med sætra, vettu!" og bidrar til både selfie-samfunnet, snapchatismen osv. 

Bildet med sætra, vettu!

Selv henger jeg meg på bloggomanien og skriver derfor akkurat dette: Raksætra er et postkort fra noe av det mest autentiske Norge kan by på. Sætra med sine 18 småhytter (sel) ligger der pyntelig på en hylle og ser ut over noe av det vakreste dette landet kan by på. Turen er verdt bildene!

Enkel

Tid: ca 1 time t/r (+foto)

Distanse: 3 km t/r

Høydeforskjell: 260 m

Terreng: Skogssti, bratt

Stryningen

Del I: Basecamp Loen

Del II: Kjenndalen

Del III: Minnestien

Del IV: Staurinibba

Del V: Skåla

Del VI Segestad

Del VII: Ruteflotsætra

Del VIII Gamle Strynefjellsvegen

Del IX Raksætra

Del X Klovane

Ensomt i Olalia

Så hva skal man gjøre da, når man ikke får lov å dra på hytta, eller på risikable langturer, eller hoppe i fallskjerm, eller ta strikkhopp fra en kløft i Sør-Spania? Da kompromisser vi, og tar en skitur til nærmeste sted med snø: Olalia. Vi har vært i området mange ganger, og selv har jeg vært i løypene to ganger i vinter. Olalia føles nært nok til å kun utsette vårt eget sykehus, så vi er trygge på at vi ikke gjør noen utrygge. I dag har vi lyst å gå lengre enn Olalihytta. Vi har lyst til å søke leden mot Løkjelsvatnhytta, selv om vi ikke tror vi kommer helt inn dit.

Værvarselet har skrytt på seg godvær og mye sol, men lyver. Vi kommer frem til parkeringsplassen ved Oppheim, og det er overskyet med litt vind og tunge nedbørskyer i horisonten. Det er ikke lenge siden vi var i området, men mye snø har tint siden sist. Vi må derfor labbe oppover veien noen hundre meter før vi tar på oss skiene.

Det er ensomt i Olalia i dag. Normalen er at det står tett i tett med biler på parkeringsplassen, og at men nærmest går i kø de 5,5 kilometerene inn til hytta. Men i dag er det bre én bil å se; vår egen.

Toska

Føret er tynt men fint opp bakkene forbi Røde kors hytta og opp på fjellet ved Toskatjørnet. Der oppe har både sol og vind hjulpet våren frem og det er flere partier vi må gå langt ut av sporet for å kunne traske på ski. Men vi får en sammenhengende skitur helt frem til hytta likevel.

Nansen må nøye seg med bar bakke

Det er kraftige skyer som truer oss i alle ender, og vi ser lite håp om godvær i dag. Vi tar en tenke - og matpause på Olalihytta og kjenner litt på kulden og fuktigheten. Det er ikke vær for ekspedisjoner i ukjent terreng, så vi bestemmer oss like godt for å snu, og si oss fornøyd med kanskje årets siste skitur...

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte løyper, bratte partier

Fjellstøl

Vi har fått skiabstinens etter fjorårets fattige skivinter og årets snøfattige nyttår. I dag finner vi et ettermiddagsmål for skitur. Vi krysset området ved Fjellstøl på en av våre fineste skiturer i 2013, men nå har vi bare en ettermiddag til rådighet, og bruker skistadion som utgangspunkt.

Fjellstøl

Fjellstøl er et interkommunalt samarbeid. Her er det lagt opp til ski og ake-aktiviteter for Haugalendingene. Løypekjørerene er ivrige på å kjøre opp løypene, og melder status på Facebook så ofte de er der i vintermånedene. Det er dermed oversiktlig og greit å finne ut hvordan forholdene er, før man tar den timelange kjøreturen fra tettere strøk. Stølen ligger noen kilometer opp dalen fra Sandeid.

Vi har lagt akebrettet på loftet og går på ski i dag. Dette er fine lyssatte skispor oppover mot løypene til Olalia, med slakk helling som er overkommelig for uerfarne skigåere. Dermed tar det ikke lang tid før vi må bestemme oss for lengden på turen.

Men siden vi er sent ute, tar vi det med ro og lar oss ikke stresse av hovedmålet. Vi setter oss like godt på en snødekt rasteplass og nyter et enkelt måltid, før vi fortsetter i rundløype tilbake til Fjellstøl.

Fra vest kommer det sigende skyer og fortrenger solen, mens det i øst fortsatt skinner på fjellene.

Turen tilbake er lett. Men lite anstrengelse glir vi nedover til Fjellstøl og er ferdig for i dag. i mens går de treningsinteresserte flere runder.....

Enkel

Tid: 30-60 min rundtur

Distanse: 5 km rundtur

Høydeforskjell: 70 m

Terreng. Oppkjørte skispor, lysløype, slakk helling

Med Nansen til Olalia

Jeg tar med Nansen på tur; -de stolte patriotiske skiene mine, kanskje noe småkommunistiske, men fullt ut funksjonelle. For første gang i år skal jeg prøve ut vårt nærmeste skiturterreng her på Karmøy. Det blir en god times kjøretur fra Karmøy til Etne og Oppheim, der hvor man kan betale for parkering digitalt.

Oppheim

Det er på kanten med snømengde, men de ivrige løypekjørerene fra Fjellstøl lar seg ikke be to ganger når noen cm snø faller ned. For det er om vinteren Olalia er mest populær. Og det er derfor jeg er her i dag. Selv om været kunne bydd seg noe mer påskete fram, er det godt turvær.

Jeg vandrer den vante gang, i patriotisk stabil og jevn klassisk stil og lar meg ikke stoppe av verken motbakke eller skaresnø. Kortfeller må skjønne!

Det er mer i nedoverbakkene det butter imot, når fellene bremser farten, og slakke bakker blir som sletter. Så jeg vandrer den vante gang, og glir sjelden. Med jevn fart går jeg opp de første bakkene, og krysser høyden på 500 moh før jeg runder Ongelsvatnet.

Toska

Den nye traseen går mer snøsikkert oppe i fjellsida. Det gir brattere bakker, men med meg som går den vante Nansen-gang oppleves de helt normalt.

Den nye traseen

Ongelsvatnet

Turen inn til Olalihytta er ikke lang. 6 km på ski er som 4 til bens på denne ruta, så snart er jeg nede ved hytta.

I vinterferien og i helger er denne betjent, så de byr på vafler med syltetøy, og jeg tilbringer en "nyt" i hytteveggen. Herfra tar jeg foggelen fly, for å skue terreng slik fogglane ser det:

Middels

Tid: 2-3 t t/r

Distanse: 11 km t/r

Høydeforskjell: 150 m

Terreng: Oppkjørte skiløyper, bratte partier

Olalihytta