Reinsnuten i blest

Vi er med på turkonkurransen "Telltur". Da er det en selvfølge at topptur til Reinsnuten i Sauda hører med. Sist gikk vi på beinhard skare, og første gangen i september. Men nå er det hverken fint vær, så vi går i grunnen på trass. På Ut.no står denne turen som middels krevende, men da tøffer de seg litt mye, eller er for vant til tøffere turer. Det er nemlig mye motbakker, hele veien er på sti,  og den er delvis myrlendt.

Parkering er øverst i Maldalen, der det er plass til mange biler. Vi starter med utsikt for både regn og mye vind, som gi dårlig utsikt, men det kjennes ikke så godt før vi kommer opp til Maldalsstølen. Da skjønner vi alvoret, men tenker vi kanskje skal få le i fjellskaret lenger oppe.

Maldalsstølen 680 moh

Fargene er intenst høstlige i dag, så fotoapparatet må frem i mye større grad enn forventet på en gråværsdag. Opp i skaret blir våre teorier til skamme, for her er vinden verst i dag. Den trange passasjen ser ut til å gi fart i vindkastene, men det er ikke verre enn at vi må tette til jakka, få på lue og hette og holde tempo oppe.

Da blir det bedre den siste stigningen da vi er ute av skaret og går opp mot toppen fra ca. 1000 moh. Den siste stigningen er likevel ikke gratis, men snart er vi der i blesten på toppen, og kan glede oss til å gå ned igjen, for i dag var det ikke utsikt her oppe...

Les mer om Reinsnuten

Krevende

Tid: 3-4 t t/r

Distanse: 10 km t/r

Høydeforskjell: 720 m (876 totalt)

Terreng: Skogsti, fjellsti, myrlendt, skog, berg, jevn stigning

Ut.no

Reinsnuten på skare

Vi pendler mellom vår og vinter og har nå etablert helgen på basecamp Gohytta i Sauda. Her er det fortsatt vinteraktiviteter som er dominerende. Det er fortsatt brukelig snøunderlag etter det enorme snøfallet i februar. På andre siden av fjorden ligger den høytliggende Maldalen med den ruvende Reinsnuten midt i blinken. Her har vi vært noen turer, men aldri på ski helt til topps. Dagen i dag er meldt solrik og vindstille, så det er en perfekt dag til topptur. Når det i tillegg finnes en TellTur post der oppe, er vi ikke vanskelige å be.

Vi kommer oss sånn passe tidlig ut og starter på en tydelig løype fra parkeringsplassen øverst i Maldal (440 moh). Tidligere har vi brukt å gå inn i skogen nord for Maldalselva, men på andre siden er det tydelige brede snøscooterspor oppover hytteveien som går til fjells. Vi lar oss friste, med tanke på at vi tidlig har Reinsnuten i sikte. Det er derfor vanskelig å gå feil.

Det er bratt opp disse bakkene, og på skareføre tenker jeg fort at jeg vil ned en annen vei. Skiene lager lite spor i skaren, så godama anstrenger seg noe mer på smørefritt, mens jeg i stor grad klarer å holde skiene bent oppover, med kortfellene.

Høydemetrene forsvinner fort når det er bratt, og det tar ikke lang tid før vi passer Storamyr og er klar for neste brattbakke. Veivalget ser bra ut. Vi holder stø kurs mot det ruvende fjellet foran oss, og med mye energi og vilje er vi snart oppe ved Maldalsstølene (650 moh).

Vi har hatt lange diskusjoner om veivalget opp til topps. Valget står mellom å runde toppen via Reinsvatnet og til østsiden av fjellet for å gå i litt videre terreng, i stedet for å gå den korteste og trangeste ruta opp Maldalsskaret. Det er jo skare... Langt oppe i lia ser vi to skiløpere som vender mot Reinsvatnet, og vi blir ikke enige om smarteste vei. 

Ved Maldalsstølene 650 moh, Reinsnuten i midten

Vi bestemmer oss for å gå opp lia og se an ruta derfra. Dermed går vi dagens tredje lange bratte oppoverbakke opp til 850 moh og ved utgangen av skaret. 

Veien videre  ser ikke veldig vanskelig ut, selv om Maldalsskaret er bratt. Men det er på tide med energi-inntak, så vi finner frem til vårens første lyng i fjellsida, og finner en lun plass for kaffe og annet medbrakt. Vi har nå ca 300 høydemeter til toppen.

Maldalsskaret

Så er det bare å ta for seg dagens fjerde bakke opp skaret på skare. I snøen er det tydelige merker etter ski, men alt har nå blitt til skare, så det er ikke feste hverken i fiskeben eller sidelengs. Her er også skaren så hard at kortfellene ikke får feste. Men vi karrer oss oppover til aksla på 985 moh og ser fjellryggen foran oss i sin helhet.

Det er et vakkert men skremmende syn. Foran oss ligger skaren og glinser. Noe som tyder på at den er både hard og glatt. Det finnes ikke et fnugg av styresnø, og vi må stå der og manne oss opp til å kvinnelig mot. Så bestemmer vi oss for å prøve alle teknikker vi kan for å karre oss oppover isen.

Isen oppover er så hard at skiene knapt setter merke i isen. Vi konkluderer med at dette ikke lenger er skiføre men stegjern-føre. Nå gruer jeg meg til nedkjøringen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å svinge, ploge eller stoppe på dette harde underlaget. Likevel har vi kommet så langt opp, at det nå er en skam å snu. Vi får bare beklage til fjellvettreglene og slippe inn ekspedisjons-innstillingen. Dette er vårt "Mount Everest" i dag...

Så ser vi masta. Motiverende. Men nå er det ikke hard skare lenger. De siste 200 metrene til toppen er det hålkeføre. Vi gir oss ikke nå. Bena plantes hardt i isen med det lille vi har av stålkanter og vi kommer oss fremover. Etter noen minutter står vi der ved varden. Mestringsfølelsen tar overtak. Vi rakk målet. Nå får vi bare håpe at vi overlever nedoverkjøringen....

1167 moh

Det er en fin dag, men på toppen får vi vind i alle retninger, så bestemmer oss for å kjøre nedover med en gang. Med skjelvende ankler og legger, tar vi utfordringen. Stavene får ikke tak i isen, så vi starter i sakte tempo og slakt i sikksakk nedover. Plutselig ser jeg godama suse nedover, tilsynelatende med full kontroll, mens jeg fortsatt skjelver langt oppe i bakken. Men omsider klarer jeg å skli nedover til aksla jeg også. Det verste er over...

Selv om skiene svarer litt bedre nedover skaret, er bena slitne etter å ha vært overanstrengt mot toppen. Vi kjører nedover skaret i idiotisk stil, og med streng kontroll over fart og svinger. Men nedover går det og snart er vi tilbake til lyngen fra tidligere. Her setter vi oss ned for en velfortjent hurtigmiddag, og kjenner på at dagen i dag har vært en bragd.

Dagen er likevel ikke ferdig. Vi har 400 høydemeter på skare ned til bilen. Men vi tar det med fatning, og kjører forsiktig ned til Maldalsstølen, fortsetter videre til Storamyr, og så syrer bena seg skikkelig. De siste 100 høydemetrene har vi ikke saft igjen i låra, og i kjent idiotisk stil ploger vi oss frem til der asfalten begynner. Det er godt å få av seg skiene, men vi merker at vi er både stolte over å ha klart utfordringen, og glade for å ha rukket målet. 

Maldal 440 moh

Krevende

Tid på skare: 4-6 t t/r

Distanse: 10 km t/r

Høydeforskjell: 730 m

Terreng: Snøscooter-løyper til Maldalsstølen, Off-piste resten

Sauene på Reinsnuten

Vi er hyppig på Gohytta for tiden, grunnet utbygning som nettopp har startet. Men vi må ikke glemme fjellet. Fjellet! Derfor tar vi en tur på Reinsnuten, en topp ve flere ganger har vært i nærheten av, men aldri toppet.

Reinsnuten er en av de høyeste toppene som er nær byen. Med sine 1167 moh har den en vid utsikt og med sine bratte fjellsider, får man god høydefølelse. Dette skulle vi erfare i dag.

Himmelen var dekket av skyer, men ikke regnfulle, når vi dro ut på tur fra Maldal, og opp bakkene til de idylliske Maldalsstølen. Stien går gjennom skog og myrlente områder, og man passere flere løer. Disse hadde vi observert både på en selvguidet løetur i Lauvåsen, og en skitur i området rundt Reinsnuten. Vakkert er det, og veldig historisk.

Den frodige dalen gjennomtrenges av Maldalselva, så omtrent alt heter Maldal her. Vet ikke hvorfor, og er i grunnen ikke så interessert i det heller. Men vakkert er det. Stadig vakkert. Snart får vi øye på toppen mellom trærne. Den ser ikke avskrekkende ut her på avstand, men når vi nærmer oss stølene, forstår vi hvor høy den egentlig er.

Maldalsstølen ligger på omlag 600 moh, og da er det nærmere 600 høydemetere til toppen (!) Selv om vi er nær fjellet nå, er det en lang oppoverbakke til målet.

Maldalsstølen 600 moh

Vi fortsetter oppover bakken, med Maldalselva som nabo, og møter en flokk med ungsauer i bakken. Vi har lammefrikassèen godt i minne, men er mette nå. Derfor hjelper det ikke videre at de klynger seg rundt oss. Vi blir bare ikke sultne, og prøver å riste dem av oss.

Det tar en stund før maten lar oss være, og vi kan fortsette i motbakken uten å bli distrahert av kjøtt og flesk. Vi har nemlig en Chili med oss i sekken. Mat for komme senere.

Maldalsskaret

Besynderlig nok: Maldalsskaret er neste punkt på ruta. Den er bratt og steinete, men har en god sti vi følger. Det er lett å skjønne at vi skal oppover. En liten stein holder på å velte, men godama støtter den til den roer seg. Og har den ikke veltet nå, så ligger den nok der den dag i dag (!)

Maldalsskaret

Rett før vi skal til å gå på ryggen til Reinsnuten, får vi to damer i ryggen. De løper forbi med unnskyldningen at det er for kaldt til å holde seg i ro. Pøh!

På ryggen med utsikt mot Svartavatnet og Finnebu

Vi holder derimot standhaftig på goturtempoet: Rolige steg, bilde for bilde, blikk for blikk, sjokolade for sjokolade, og når tempoet, vel vitende om at det faktisk ikke er det jevne som drar. Det er bare mer hyggelig...

1167 moh

På toppen ser vi langt i alle himmelretninger. Vi oppdager flere nye toppturer, og sette nye mål. Det er ikke få av toppene her i Sauda. Heller ikke dalstrøka innafor. Men en topp i sørvest legger vi spesielt merke til. Etter nærmere studer fant jeg ut at den heter Skorvenuten, og er omlag like høy som Reinsnuten. Det får legges til lista!

Skorvenuten, Reinsvatnet til venstre

Vi går ned igjen samme vei, og nede i Maldalskaret nyter vi medbrakt Chili, varmet fra hjertet, med litt hjelp av primusen.

Det er litt kaldt i dag, så vi bryter opp raskt etter middag og går ned igjen et senere lys, der sola endelig titter fram og farger blomstene ekstra gule.

Turbeskrivelse på UT.no

Tid: ca. 4 - 6t goturtempo

Distanse: ca. 9 km t/r

Høydeforskjell: 720 m

Terreng: Delvis merket sti, bratt, myrlendt, fjell

Vanskelighetgrad: Middels

Rundt Reinsnuten og Lauvåsen

Ved Maldalstølen

Jeg og Ingeborg feirer voksenpåske på Bekkestova, og er klar for vår andre skitur...

Det var de svært unøyaktige turbeskrivelsene som fristet oss til Maldal og en rundtur rundt karakteristiske Reinsnuten. Påskeværet var upåklagelig. Perfekt, vil jeg si. Vindstille, sol og verken minus eller plussgrader.

I dag var vi forberedt på å bruke feller, for fra parkeringen i Maldal er det bratt. Det fikk vi erfare da vi tok vårturen i området i mai. Likevel så det ikke alvorlig bratt ut de første meterene i skogen, så vi ventet litt med å montere fellene. Men etter å ha erfart noen bratte oppoverbakker, satte jeg staven ned og slo fast at det var tid for å gjøre bakkene lettere.

Ved Nystølen monterte vi derfor fellene, og labbet opp de siste høydemeterene til Maldalstølen (660 moh). Hefra så vi bakkene skinne i hvitt foran oss. Rutebeskrivelsen hadde fortalt oss at vi skulle gå opp til Reinsvatnet. Noen forbipasserende skigåere mumlet ett og annet og vi bestemte oss derfor for å tråkke opp bakken mot Reinsvatnet.

Det var en god bakke, men med fellene på føltes det litt som juks, og vi gikk med lette steg oppover. Vel, vi kjente vel at vi hadde vært på tur i går, men ingen klager mottatt og arkivert (!) Bak oss kom et følge med pulk. Det kom ikke på tale å slippe de forbi, så vi holdt godt tempo resten av bakken, til vi så Reinsvatnet (861 moh) bortijønå! Vi hadde gått 450 høydemeter på 4 km. Det var tid for matpause..

Reinsnuten

Vi satte oss ned på en sten som Ingeborg forelsket seg i. I det jeg satte meg ned på den samme sten, forelsket vi oss i hverandre. Jeg hadde nemlig varmtvann og kvikkmat i sekken, så det ble et godt varmt, men litt tørt måltid, akkurat passe til at fokuset ble på hverandre i stråleglansen fra sola.

Men en lite romantisk trekk fra nord fikk fatt i gobena. Vi demonterte fellene, for nå regnet vi med flatere terreng. F.eks er jo vatn flatt (!) Det var en bratt nedkjøring til vatnet, og nå var skiene også glatte, så vi kjørte nedover og utpå vatnet. På bølgete isdekke gikk vi nå rett mot lille Reinsnuten (1000 moh) rett østover, før vi fikk en liten stigning og rundet dem lille fine toppen.

Reinsvatnet

Vet litla Reinsnuten

Nedover gikk det nå på skare, mot det lille Skardstølvatnet. Ingeborg hadde gode fjellski og kjørte lett i skaren, og lovpriste føret, mens jeg slet litt med å skjære gjennom, med mine kvasi-fjellski, og tok det hele rolig, selv med GoPro-kamera (!)

Turen rundt heia var lang, og vi var stadig overbevist om at vi kom til Maldalen, rundt neste sving. Det ble mange svinger, men heldigvis gikk det stort sett nedover, til vi endelig gjenkjennende kunne peke på kjent terreng både fra fiksjonell og kognitiv hukommelse. Rundt siste sving lå et skar foran bena, og vi kjørte i kurver, på en litt klossete måte, gjennom bløt skare, med sukkersnø under flakene. Etter en kort stund var vi ved Nystølen og kunne ploge oss nedover mot parkeringsplassen, for her var løypene bredere, hardere, og lettere å kjøre i...

Vi runder Lauvåsheia

I kortversjon:

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 3t rundtur

Distanse: ca.14 km

Vanskelighetsgrad: krevende

Terreng: skiløyper, bratt