Grilltur til Litlavatnet

Etter mye heftig trimming den siste måneden, starter vi rolig i mai, og tar familietur med den eneste av barna som gidder å være med. Turen har vi gått fra flere retninger, og denne ruta egner seg best for permobil. Litt grovt underlag for rullestol.

Innover triller og traller vi oss gjennom lettgått trasé, og er fremme på halvtimen inne ved gapahuken. 

Y. Holmavatnet / Nøkksvatnet

Vi finner frem burgeren og later som vi er på MacKing der vi nyter middagen med utsikt ved det idylliske vatnet. 

Plutselig hører vi mopedlyd. Det er en gjeng tenåringer som kommer den andre stien opp fra Ferkingstad og er klar for året første bad; -en utfordring som mange tar, nå ved forordet til sommeren. Vi avslutter måltidet  og er fornøyd med en dag ute i det fri på fridagen.

Enkel

Tid: 1t t/r + piknik

Distanse: 4 km t/r

Terreng: Anleggsvei, Gruset turveg, flatt, tørt

Ut.no

Magiske Ferkingstad

Våren i år har vær mer en sommerlig, og vi har fått oppleve goturer i govær i mange uker. Den korteste av disse har likevel vært den mest forbløffende. En svært liten tur til et minnesmerke på Ferkingstad. Denne lille utflukten har vært et yndet mål på kveldstid, med sitt magiske kystlandskap, der man kan få oppleve alt fra de hardeste stormene til de nydeligste solnedganger.

Jeg har etterhvert lært meg at man ikke drar til Ferkingstad uten kamera, for her er det nesten unntaksvis et motiv å finne. Denne våren har vært en fest for linsa, og det har gitt resultater:

Sykkeltur fra Åkra til Ferkingstad

Siste tur tok vi like godt sykkelen til hjelp, og syklet hjemmefra langs den fine kyststien til havna. Da brakte vi med oss fugleperspektiv og nøt juniblomstringen fra markens synsvinkel.

Åkrasanden - Ferkingstad

Det er fredag og veldig varmt. Alt vi har i tankene er friskere havluft, etter den klamme varmen i hagen. Vi venter lenge, men så er det klart for padling. Hele dagen har Åkrasanden vært overfylt av badende og solende gjester. Men fredagstacoen venter hjemme hos de fleste, og stranda er nesten folketom når vi ankommer.

Åkrasanden

Havet har duket seg flatt, og kajakkene kommer fort på vatnet. Vi bestemmer oss for å padle mot Ferkingstad. Der har vi vært ved flere anledninger denne måneden, for å nyte fantastiske motiver i solnedgangene her. Nå er det utsikten mot land vi vil se.

Vi kommer utenfor badesonen, og padler mellom de små holmene som ligger på stranda. Det tar ikke lang tid før vi kjenner havstrømmene jobbe mot oss, men plutselig, bak holmene glir kajakkene godt igjen.

Utenfor Husaneset/Liknes er det tett med navn, omtrent hver 50 meter, men det som imponerer oss er bergformasjonene, som ikke er likt noe vi har sett, denne kajakkvåren. I kveldslyset måper vi av strukturen i berget, og skulle like gjerne vært en geolog, for å forklare sammenhengen...

Vi hører plutselig et enormt svelg, og skjønner at det nettopp er det vi hører. Inn mellom bergene er det nemlig ei jettegryte som svelger unna havet, og skaper urovekkende lyder. En kartundersøkelse viser at det heter nettopp "Svelgen".

Svelgen t.h.

Innenfor "Svelgen" er det en bortgjemt vik som pirrer nysgjerrigheten; Gripnesvågen. Vi padler inn til en fin liten strand, for å strekke litt på bena. Men pausen er ikke lang før vi går ut igjen.

Havet er rolig, men har mye bevegelse i kveld. Store dønninger slår mot synlige og usynlige skjær, så vi prøver å følge godt med hvor havnivået reiser seg. Nære land er det ikke lurt å padle, for her slår dønningene mot hverandre og lager strømmer av seg selv. Men vi finner en trygg vei mot den åpne bukta utenfor Stavasanden.

Nå er vi på åpent hav, og sikter inn mot Ferkinstad havn. Noe mer liv er det utenfor bukta, og vi ser de skyldige store skipene lenger ute, som skaper mer dønninger enn strent tatt nødvendig.

Vi padler inn i havna og snur. Nå er det nemlig selveste solnedgangen som gjelder...

Ute i bukta igjen tar vi gode tak mot Liknes, og i det vi padler mellom holmer og skjær sier sola god natt, så vi ligger i ro noen minutter til sola forsvinner. Så padler vi tilbake igjen etter enda en nydelig kveld i kajakk...

Enkel

Tid: ca. 2 timer

Distanse: ca. 5 km

Nok luft på 20 minutter

Fisherman´s memorial

Med min spreke mor på besøk, må vi på en utflukt til. Denne gangen blir det på Karmøy. Det blåser friskt ute, men er faktisk opphold, når vi kjører til Ferkingstad for å vise frem fiskernes minnesten. Det er en spasertur på 5 minutter.

Men turen kan blir lengre, for her er det, som i kveld, overveldende solnedganger. I kveld står sola i flammer, som om det skulle vært midtvinters.

Mamma spaserer med oss i vestavind ut til minnesmerket, og knepper jakka stadig tettere. Det minner meg om sagnet der sol kjemper vind og vinner. Hadde det vært varmt skulle nok vi kastet jakkene alle sammen.

Jeg spør om vi skal returnere. Mamma samstemmer uten å tenke seg om. Det tok bare 20 min å få nok luft. Effektivt….

En stille vintermorgen...

Bare 2 cm. skal til. Det holder. Takknemlig over at snøen holder seg på bakken over natta, at nyttårsstormene har gitt seg, og at regnskyllet har drevet sørover, nyter jeg søndagsmorgenen alene på Karmøystrender, hvitkledde, - til en forandring...

Sola har enda ikke løftet seg over horistonten når jeg går fra barnehagen på Åkrasanden. Stiene har et tynt hvitt teppe, og jeg er helt alene. Jeg er på tur, mens de andre må sove! (HAHA!)
Det er dalende dønninger som skyller mot strendene og snart gir opp. For noen dager siden var de opptil 10 meter høye. Men disse dønningene er ikke noe bevis.

Jeg vandrer langs strendene, fortsatt i litt nattskygge, mens lange skygger viser at solen snart titter opp. Og plutselig opp bakken skinner morgensolens søsken foran meg, og jeg har ikke annet valg enn å gå videre.. Jeg kommer meg opp på Liknesvegen, og vandrer snødekket asfalt til neste kulursti, som følger trygt innafor bergene mot Ferkingstad.

Jeg ser bølgene slå mot berg og vannspruten stå til værs. Det er nok en lettversjon i forhold til hva som var forrige dag, da lillebror "Stiv Kuling " avløste "Liten Storm" og enda kraftigere vindkast de forrige ukene. Men jeg er overveldet over det evige livet havet har, og nyter en vindstille nydelig vinterdag.

Ved kulturstiens ende, kommer jeg inn på Stavavegen, og må trå en kilometer til med asfalt, før jeg er ved endestasjonen på Ferkinstad. Her stopper jeg litt opp ved minnesmerkene og skuer etter de beste bølgemotivene.

Når jeg vender tilbake, har solen blitt lys våken, og jeg møter stadig tettere befolkning på vei tilbake til Åkra.

Rogalendingene lar seg ikke be to ganger: Langs stranddynene aker småbarn ned mot stranda. Og jeg blir positivt forundret av en liten familie på skitur langs stranda. Bare 2 cm skal til. Det holder...

Les flere innlegg om denne turen

Enkel

Hele Presteveien

Kvilhaug

Det er meldt delvis skyet, frisk bris, og vårvarmt i dag, så jeg bruker like godt dagen ute. Målet er å gå hele Presteveien fra Kvilhaug til Hillesland, og i tillegg gå innom Røyningsbu for å spise vafler. Jeg har ingen hast, og trenger derfor ikke følge med på klokka, men gjør det likevel av vane.

Det skal bli en hel dag ute. Bilen er opptatt, så jeg vekker sykkelen fra vinterdvale og sykler fra Sevland til Kvilhaug, en liten mil. En fin tur langs "47" med vind i ryggen. Fordelen med sykkel er at jeg er uavhengig av parkeringsplass, og kommer dermed nært inn på marka, før jeg begynner å spasere. Jeg sykler forbi Ferkingstad kirke og opp Sjerpevegen ned til der det er skiltet med nettopp "Presteveien".

For 3 år siden gikk Goturlaget nesten hele ruta, men snudde ved Røyningsbu. Da jukser man med ca. 3 km. Det er hele distansen som gjelder i dag.

Det begynner bra. Sola skinner i det jeg starter fra Kvilhaug, og åkrene som strever med å få grønnfarge, ligger der pent med en kjerrevei som slynger seg mellom dem. Jeg går omlag 800 meter over åkrene før den omvandles til en mer fuktig sti, og leder meg inn i skogen. Da kommer dagens bratteste parti, og leder meg helt til topps gjennom skogen. Vel ute av skogen åpenbarer det seg god utsikt, som jeg nyter. Jeg ser lyngheier foran meg og Mjåvatnveien langt der nede. I vest hele Kvilhaug. Det er bare å fortsette.

Kvilhaug

Midt i Lyngheiene deler stien seg, og jeg ser ingen merking videre. Stien ser mest brukt ut til venstre, og følger høyden, så jeg tar sjansen på å gå denne. Stien er fin og vandrevennlig, men umerket, så jeg går med håpet som motivasjon. Lenger borte skimter jeg Butjørn, og er redd for at jeg har gått feil. Jeg kommer til et nytt stikryss, og velger stien til høyre, i ren panikk. Til sammen går jeg i uvissheten en hel kilomter, men er lettet når jeg ser gjerdeklyver og skilt til Presteveien. Jeg kommer meg ut på Mjåvatnvegen og ser at det nok var feil sti jeg valgte. På den annen side var stien bra, og jeg holdt meg i høyden, så angrer gjør jeg ikke (!).

Mjåvatnvegen

Jeg krysser veien og legger ut på neste etappe. Det er en god bakke opp igjen, men så holder jeg meg i høyden, hele 80 moh, omtrent resten av turen. Fra bakken det nokså flatt inn 2 kilometer til Røyningsbu.

Stien går mest gjennom skog, med noen åpne og myrlendte lysninger. Stien er godt opparbeidet og med gode plankebroer, slik at man nesten kan gå tørrskodd hele veien inn til hytta. Langs leden passerer jeg stikryss med kjente navn som Haga, Vikra, Sandve, Mjåvatn, Mjåvatn en gang til, Skudenehavn og til slutt skiltet mot Røyningsbu, hvor jeg nå bestemmer meg for å ta meg en kake eller en vaffel. Fra Presteveien er det 500 meter inn til hytta, men vel verdt omveien.

Inne på hytta sitter disse trofaste pensjonistene og betjener hytta hver søndag mellom 11 og 14. Jeg hadde forventninger om bakverk, men det var det visst slutt på, så jeg måtte nøye meg med fordøyelseskjeks. Heldigvis var det rikelig med kaffe, så jeg forsynte meg uforskammet, mens jeg rundsnakket de gamle med 2.verdenskrig og de greiene der. Fjellaget skal ha ros. De står på med skilting, bygging av plankebroer og rydding av stiene hele tiden. Det er dette de ånder og lever for, og forklarer alt med sin gode tid, og sin enorme vilje til å bevare stiene.

Men kaffen danner mye luft i magen, så jeg freser videre på min ekspedisjon. Nå går jeg kjerreveien mot Hillesland, og tar til venstre i krysset på myrene der hvor stiene til "Vårspretten" leder tilbake til Skudeneshavn.

Røyningsvatnet

Da er det bare en liten halvkilometer til jeg kommer inn på Presteveien igjen og staker kursen videre mot Hillesland. Denne delen av stien går gjennom kratt, skog og småmyrer. Litt fuktigere og litt mer tilgrodd, men fin å gå på. Nå ender jeg nede ved Matiasgjerdet, hvor det er gårdsvei ned til Hilleslandsvatnet. Kun en kilometer, dette strekket. Turen fra Røyningsbu er på 2,5 kilometer.

Matiasgjerdet

Hillesland

Nede ved Hilleslandvatnet bestemmer jeg meg for å ta strake veien tilbake til Kvilhaug. Returen går på sørsiden av Røyningsvatnet, hvor jeg passerer med blikk for hele anlegget på avstand.

Røyningsbu

Tilbake på Mjåvatnvegen velger jeg den skiltede stien tilbake mot Kvilhaug. Bare 20 meter etter skiltet blir jeg forvirret igjen. Ingen merking, og en kjerrevei gå på tvers av retningen. Men jeg forsøker meg forsiktig fremover, og sikter på strøm-mastene. Det gjorde jeg rett i, for rett der borte er en gjerdeklyver.

Det forundrer meg at den merkede stien er i mye dårligere forfatning enn den umerkede. Stien holder på å gro igjen og er tilsynelatende lite brukt. I tillegg er den svært fuktig og myrlendt, uten planker eller broer til hjelp... Det later til at folk foretrekker den øverste stien jeg valgte tidligere i dag. Kanskje ikke et problem i verdensdebatten, men jeg ble engasjert like fullt. Så da blir dette min anbefaling. Følg de øverste stien!

Etter å ha tilbakelagt 18 km på sykkel og 16 km i marka var jeg fornøyd. Hele dagen ble tilbragt ute. En skikkelig Gotur.

Tid: 5t t/r

Distanse: ca. 15 km t/r

Terreng: Traktorvei, skogssti, småkupert, stort sett tørt

vanskelighetsgrad: Middels pga. lengden