Ridestiene på Visnes

Fra parkeringen ved Fransehagen

Litt glissent i området for tida

Ridestiene på Visnes ble laget av og for de franske funksjonærene ved Vigsnæs grubesælskap, stort sett med "æ". I dag er de fine trillestier for allmenheten. Det er et løypenett på omlag 2 km, med noen små forgreininger. Vår ettermiddagstur ble lagt ut hit.

Vi gikk ut og kjente straks at vinden var kald i dag. At det er vind på Visnes er ikke overraskende, men vi hadde nettopp blitt vant med en varm forsommer, og kledde oss ikke etter kald vind. Dermed gikk vi i høyt tempo, på leting etter le for vinden.

Allèen

Det er godt skiltet her på Visnes, og vi labbet ridestiene like ut til bunkersene, som franskmennene ikke skal få skylden for. I området hogges det ivrig, for å vinne tilbake lyngheiene som regjerte området da stiene ble bygget. Det er derfor ikke spesielt uberørt og naturskjønt i området for tiden.

En allè er fortsatt bevart når man kommer 1 km innover mot bunkersene. Vi går gjennom den, og havner på utsikten ved bunkersene.

Utsikt mot nordveat

Men det blåser ikke mindre der, så vi kommer oss fort inn i skogen igjen, og vandrer videre mot lavvoen som ligger fint til mellom bergene i Tressvik.

Lavvoen i Tressvik

Vi finner ikke le for vinden her heller, og setter oss bak et tre ute på stien. Sjokoladbolle fra Statoil går fort ned, og så bærer vi oss hjem i en fart, for de frosne fryser, til info...

Oversiktskart: Ridestiene på Visnes
Lenke til UT.no-kart

Distanse: ca. 2,5 km, med mulig forlengelse

Tid: 30-60min

Terreng: Gruset sti, småveier, grusveier

Vanskelighetsgrad: Enkel

Gruveturer

Søre Sålefjell (132 moh)

Gode værutsikter, etter noe ustabilt vær denne uka, ga oss to dager med turer. I går på vann, i dag på land. Valget falt på to "lett-turer", for å trene gjestene litt, og helt tilfeldig ble dette en temadag for gruvekultur og natur  på Karmøy.

Første tur gikk til Karmøyheiene:
Den fine grusveien til gruvene, og deretter i "tøffere" terreng, opp til Søre Sålefjell. Det var flere gjester tilstede; Guttormsen med hunden Tessa (5) som er på besøk,  Tobias (11) som trengte luft, og selvfølgelig gogutten Joachim (10) og meg selv.

På gruveveien

Entusiastiske barn fant stor dramatikk i gjørmen som de satt seg fast i, og fantasier om kvikksand og andre skremmende opplevelser som de ikke hadde errfart. Et kort stopp ved gruvene på Sørstokke, satte enda mer fart i fantasien, og de merket knapt at vi var på toppen før vi var der. Verre var det med Guttormsen, som stadig bemerket våte flekker og bratte bakker, og skrøt hemningsløst over hunden som var både hare og trekkhund, opp bakkene til toppen.

Vel oppå toppen ble vi vel blåst, og fant oss vel en krok med vel mye sol, slik at vi alle følte oss vel. Her ble det kaffe, kakao, te og en stor boks med snop, litt kjeks, og en prat som ble igjen der oppe på toppen.

I le for nordvesten

Så bar det ned igjen, og guttene fant en frosk (som det for øvrig er mye av her på øya for tiden). Den skulle de bære hjem, og bære over med omsorg i tiden som følger. De vannet frosken hele veien ned til bilen, og slapp den fri i bilen, på vei hjem, før de fant den under gasspedalen og lagde et hjem til den i en murbøtte.

Andre luftetur ble en tur i langsom solnedgang på Visnes.
Elementet vann og vind var sterkt tilstede. Da var hele Guttormsen-familien og min egen arving med. Gruvedriften på Visnes har en stolt og lang historie, som jeg prøvde å gjenfortelle i motvind, mens blåsten hadde sitt og si den også, noe jeg ikke forstod, for jeg snakker ikke vindsk. Vi startet ved den lille frihetsstatuen, der jeg skrøt av kobber og eksport.

Frihetsstatuen i miniatyr

Vi gikk ruta ut til smeltehytta, der en luftgeværskytter øvde seg på gamle engangsgriller. Ingen personer ble skutt for øvrig.

Smeltehytta på Visnes

Videre fra Smeltehytta gikk vi den krokete og steinete stien ned til Sykehusbukta, og videre til kanonstillingene rett ovenfor. Vi fulgte så ridestiene videre den lange ruta, ned til Verksjordet og så tilbake på ugrodde stier tilbake til Fransehagen. En kommentar til dette; "skilt, kanskje?"

Lysthuset på Visnes

Til slutt tok vi turen opp til lysthuset, der man ser i nesten altfor mange retninger, og der det er like godt å gå ned igjen etterpå. Jeg & søn snek oss også inn i gruveinngangen ved Gruvemuseet, og fikk se innsjøen over dagbruddet.

To fine familieturer på henholdsvis 3 og 2 timer, som anbefales for alle som har gjester her på øya.

Vårlig vinter på vakre Visnes

(håper alle la merke til den vel gjennomtenkte alitterasjonen i overskriften)

Etter spontanaborten av skituren i lørdag, stod jeg søndag opp til solskinn og flau vind her hjemme i Kopervik.
Men en melding, kun en (!) skulle få meg opp av kaffekroken og ut på bar mark i nordenden av Karmøy. Det var min faste turkamerat og "rævva-i-gir mentor" Fredrik som ville ut og lufte alt det synlige på kroppen.

Frihetsgudinnen på Visnes

Turen gikk til Visnes, et meget interessant historisk område, som alt for ofte går i glemmeboka. I strålende solskinn og uvant lite bevegelser i lufta gikk vi fra hovedhuset ved gruvene.
Herfra går det "trillestier" rundt i hele området på Visnes.

Vi gikk nærmest havet, og observerte at Feøy lå flatt ute i nordvest, speilende i skjærgården. En kort tur er det inn til Smeltehytta, før stien deler seg, og man kan velge den smale sti eller den brede.....sti.

Vi valgte den smale, i salighetens navn, og der, rett over en knaus og gjennom et berg, var vi,  etter kort tid i Sykehusbukta.

Gjennom berget til Sykehusbukta

Opp fra Sykehusbukta

Herfra klatrer man opp på berget igjen, og kommer tilbake til trillestiene, og de gamle kanonstillingene fra en eller annen verdenskrig. En nydelig plass med benker og spenende små bunkerser, for de mest artillierte.

Et nytt smal stivalg over bergene nærmest havet, og vi var inne på trillestien igjen. Disse trillestiene er over 100 år gamle, og ble opprinnelig lagd for funkjsonærene ved gruvene, som ridestier, - kunne noen lokale fortelle oss,  etter at vi hadde diskutert om dette var tyskernes ingeniørkunst, eller gruvenes anleggsveier. Nå fulgte vi ridestien til Tressvik, der det i inngangsportalen er en lavvo, en sti og en strand rette der nede.

Tressvik

Fra stranda var vi klar for topptur. En stigning på 18,5 høydemeter førte oss til en koll på nordsida av Visneset. Så rotet vi oss gjennom lyng, berg, gress og mennesker, før vi fant ut at det faktisk ikke er så negativt å gå i ring. Vi var nemlig tilbake på leirplassen, der lavvoen stod.

Nå fortsatte vi på ridestien, som er imponerende fin å gå på, og kom til nok et stidele. På skiltet stod det "Verketsløa", og det var her vi traff på de lokalkjente som fortalte oss lokalhistorien, og at "Verketsløa" var et liten gressmark, med en.....løe, som tilhørte gruvene. Så hit gikk vi. Fra 50-tallet var treplantingen på Karmøy i full gang. Nå er øya overvokst, og det jobbes med å få ned trærne, og røsslyngen frem igjen. Lykke til! Her var det rene hogstfeltet, med delvis råttent, delvis uttørkede stammer, så hvem klager på vedmangelen?

Lysthuset

Videre fra Verketsløa fulgte vi ridestien sørover, men måtte forsere nedhogd skog, stygge gjerder, og.... fin mark. Her endte vi opp i et boligfelt. Når vi møtte på folk, hadde jeg selv den klassiske unnskyldningen "vi har visst gått oss vill" mens Fredrik beholdt stoltheten og sa at "vi vet akkurat hvor vi er".  Vel, turen gikk hvertfall gjennom noen private hager, og litt vei, og litt ikke, før vi begge var enige om at vi visste hvor vi var, og gikk opp hovedstien til "Lysthuset", som ligger nær parkeringsplassen i vikjå.

"Lysthuset" ligger på en liten knaus, og har flott utsikt over havet. Det var vi begge enige i. Hvertfall jeg. Og dermed var det bare å traske den mest tungvinte veien tilbake til bilen, enige om at osv...