Glittertind 2460

Glittertind 2460 moh

Glittertind ar Norges nest-høyeste topp. Den er oppkalt etter elva Glitra, som visstnok glitrer. Elva ligger ikke ved Glitterheim, men på andre siden av toppen, og ned mot Visdalen/Spiterstulen. Isbreen på toppen er Norges eneste i sitt slag, der den dekker hele toppunktet, og kalver ned i Grotbrean. I 1940 var toppen med breen målt til 2487 moh, kanskje ikke spesielt nøyaktig. I 2004 var toppunktet 2464. Nå, I dag 28.07.2013 er toppunktet målt til 2460 moh. (ref.Peakbook). Om noen år glitrer ikke tinden lenger. Det skal likevel være 8 meter igjen av isen, så selve fjellgrunnen på Glittertind beholder fortsatt 2.plassen med 2452 moh, og blant de 3 eneste toppene i Norge over 2400 meter. Og hvem vet hva landhevingen kan gjøre!!

Glittertind stod høyt på ønskelisten forrige gang jeg var i Jotunheimen. Men den gangen var det meldt snøvær, og Goturlaget bestemte seg for å la det være. I år derimot har sommeren vært stabilt bra både på kysten og i fjellheimen, for ikke å snakke om utenlands. Det har vært en fantastisk sommer. Husk mine ord: "2013...fantastisk!" På Glitterheim så vi dog ikke solen fra morgenen av. Dette visste vi også utfra værmeldingene, men meldingen sa at det skulle lette utover dagen. Dermed var planen å starte tidlig, slik at vi kunne "nå" solen på Glittertind når vi kom opp...

Vi var i gang kl.8.40 og begynte bestigningen. Bakken var ikke bratt, som til Galdhøpiggen, men oppoverbakke var det likevel. Vi gikk rolig, men kjente det gikk radig, og vi var i grunnen fornøyd med tempoet. Spesielt fornøyd var vi med å gå fra et yngre par.

Det er mye steinrøys i Jotunheimen, og ikke mindre opp disse bakkene. Grått og kjedelig vil kanskje noen si, men mellom alle steinene ser man liv, og alle mulige fargenyanser. En biolog ville nok kalt det "stadier i evolusjonen", men vi nøyde oss med "et praktfullt skaperverk" etter at allmennvitenskapen tok kvelertak på seg selv. Lettere er det da å forklare i bilder:

Stadig i evolusjonen

Vi var kanskje på 2000 meters høyde, da tåka pakket seg rundt oss, og sikten forsvant. Toppen hadde vi ennå ikke sett, selv om turgåere vi traff mente at dette var den beste ruta, siden man så toppen hele veien. Vi skyldte på tåka, selv om ikke det hjalp mye på sikten. 

Der oppe fant vi også et internasjonalt par, som hadde satt seg ned, med tvilen i hånda. De skjønte tydeligvis ikke at dette var noe vits. Vi hilste likevel høflig, og gikk videre. Litt saktere nå. T-ene tviholdt vi på og myste etter neste merke. Noen ganger kunne vi ikke se merkingen, og begynte å tvile vi også. Så ble det stopp. Vi kunne ikke se neste merket (!). Det yngre paret tok oss igjen, slik at vi alle kunne tvile sammen. Så lette vi i en slags manngard og ropte når vi så noe.

Ikke lenge etter så vi en stor bresprekk som fascinerte oss alle. Godama følte seg litt Amundsk, der hun stod i tåkehavet foran en bresprekk, og det ble tid til litt posering der foran skjebnen...

Ingeborg Amundsen

Videre gikk vi litt i røys, før en bre lå foran bena våe. Dvs. helt sikre var vi ikke, siden sikten bare var 10-20 meter. Men vi så fotspor i snøen. Vi tenkte på alle advarsler om at å gå for langt ut på kanten kunne være farlig, siden vi da kunne oppleve kalving og knekking. Men vi så kanten, og selv med begrenset dybdesyn i tåka, trodde vi, med et snev av tvil, at vi var på trygg avstand fra kanten.

Det ble litt diskusjoner på breen, om det var trygt nok å gå videre, men med enda mer tvil gikk vi forsiktig videre på den harde breen. Denne siste delen mot toppunktet var vi nok nervøse alle sammen. Men med et snev av mot gikk vi stadig videre. Plutselig så vi en måke sveve i drivet fra den kalde brisen, rett på kanten av stupet. Det var som et jærtegn, eller en advarsel. Som om sjelen snakket til oss, eller et syn vi burde tolke... Vi skvatt til, og lurte på hva den mystiske måka gjorde her...?

Sjelemåka

På toppen i tåkehavet

Men i noen få sekunder lettet tåka bortover kanten. og vi kunne se at vi var på toppen. Vi trodde i alle fall det. Vel her var det ikke mye å se. Kun ei måke og tåke. Det rimte.... på jakkene, så vi tok et kjapt foto, og snudde. Vi hadde gått ganske sent den siste timen, og hadde rukket å bli kjølige. 

På vei ned fikk vi se kanten åpenbare seg noe, og så forsvinne igjen i tåka. Vi var for kalde til å vurdere om vi skulle vente på om det lettet skikkelig. Vinden blåste iskaldt og vi ble desperat etter å få le for vinden. Ingeborg fant etpar steiner som hun la seg bak, og der fant jeg henne, som utstrakt og i en forvridd nedtryk liggestilling. Jeg måtte le...

Desperat etter le for vinden

Men det var god le der, så vi ble faktisk sittende litt, mens skyene lekte rundt toppene, og vi fikk se glimt av utsikten mot nord og sånn.

Glittertind

I noen sekunder fikk vi også se hele toppen, og vi ble litt fristet til å å gå opp igjen. Frosten i fingrene fristet oss enda mer til å vende tilbake. Og det ble valget. Vi angret litt på dette i bakkene nedover, etterhvert som varmen kom tilbake til kroppen, og toppen åpenbarte seg mer og mer. I steinrøysa på vei nedover fant Ingeborg en legrop. Veldig fin å sette seg bak når vinden tar tak. Takk til byggerne! Det ble en energisjokolade også her, før vi gikk raskt nedover på lette tær nedover, mens Glittertind viste mer og mer av seg selv, bak oss.

Ingeborg fant en legrop

Til slutt kunne vi se hele toppen i solskinn. Vi hadde beregnet èn time feil, og svenskene vi møtte på vei opp, skulle få oppleve Glittertinds solside.

Glittertind

Nedturen ble likevel en fin tur, selv om det var en fattig trøst... Middagen på Glitterheim var god, den også, og i alt hadde vi hatt et fint opphold i Veodalen, og ellers i Jotunheimen, denne uka. Det blir nok snart en retur når anledningen byr seg...

Fremme ved Glitterheim

Trykk på kartet for zoom

Tid: 6t. t/r

Distanse: 14 km t/r

Terreng: Steinur, sti, jevn bakke

Vanskelighetsgrad: Middels

Glitterheim

Glitterheim 1390 moh

For å komme til Glitterheim i Jotunheimen må man sykle eller gå til fots. Vanlige ruter er fra Bessheim, Memurubu eller Gjendesheim i sør, evt. fra Spiterstulen, over Glittertind i vest. Vi kjørte fra Sjoa, og kom med bil inn fra Randsverk, og inn Veodalen, helt til det ikke er lov å kjøre lenger. Grunnen til forbudet er at man her kommer inn til Jotunheimen nesjonalpark, hvor motorisert ferdsel bare kan benyttes til nyttekjøring. Men det er fin grusvei inn til hytta, og en liten time på sykkel. Ved bommen er det også bare å forsyne seg av sykler, og så betale leia inne ved turisthytta. Et bra tiltak. 

Vi pakker om fra bil til sykkel ved grensen til nasjonalparken

Det er over 8 km fra bommen til hytta. Vil man sykle fra Randsverk, er det ca. 4 ganger så langt, og en del stigning. Vårt mål for turen innover var Glittertind som vi ønsket å bestige neste dag. Det var gode veier inn til hytta. Gruset, og bare svak stigning hele veien. Stigningen merket vi ikke noe til, før vi skulle returenere 2 dager senere. Da ble det nedoverbakke hele veien!

Veodalen

Jeg leide en sykkel med vogn, så vi lastet all bagasjen opp i den. Dermed hadde begge ryggen fri, og jeg var heldig og ble bagasjesjef. Å sykle inn mot Glittertind var en fin opplevelse. Fremme siktet vi mot spisse fjelltopper, og til å begynne med kunne vi også se Glittertind. Og så til slutt, rett rundt neste sving, åpenbarte Glitteheim seg. Her kan man sykle med hele familien....

Med Glittertind som en liten spiss i bakgrunnen

---

Glitterheim er et vakkert anlegg. Tunet har beholdt den gamle turisthytte-stilen, og føles ikke kommersielt som f.eks. Spiterstulen og Memurubu. Inne satt en rolig driftsleder i resepsjonen og tok i mot oss, informerte oss om mat og fasiliteter, og ga oss romnøkkelen. Rommet var svært trangt, og en bør ikke overstige mer enn 1.90, vil jeg tro. Jeg har litt å gå på, sånn sett... For oss passet det fint for en 2-netters.. Vi var også sultne, og spiste noe lokal kjøttmat, helt anstendelig, -før vi satte ut på en liten ekskursjon i området.

Lokalmat i spisesalen

Vi gikk stien som leder sørover, ned til brua som sørger for tørre sokker over bre-elva Veo. På veien fløy småfuglene rundt oss, og vi knipset vilt eller vilt. Snart kom vi ned til noen små morenehauger, og ned til elva, som vi krysset. Så var det gjort, og vi returnerte til fellesmiddag, med spekemat og rømmegrøt på menyen. Lokalt, selvsagt.

Over Veo

Vel, så ble det ikke så anstrengende dag, denne dagen heller, og etter 3 dager uten topptur, var vi klare for Glittertind neste dag....

Trykk på kartet for zoom

Tid: 40-50 min èn vei

Distanse: 8 km

Terreng: Grusvei, flatt

Vanskelighetsgrad: Lett

Late sommerdager i Visdalen

På oppfordring fra min late svoger...

Etter å ha besteget Galdhøpiggen igår, syklet Rallarvegen før det, gått bakketur til Gunnarsete og langtur til Trolltunga, fant vi ut at en hvildag passet seg på Spiterstulen. Det var jo også søndag i Guds fri natur. I tillegg var planen å komme seg til Glitterheim i morgen, og da gjaldt det å ha hvilt seg litt. Erfarne "Jotunheimere" ville kanskje anbefalt å "strekke på bena", og hadde gått seg en langtur gjennom dalen til Leirvassbu, men for oss var det mer fristende med Norges nest-høyeste topp, bare vi fikk en pust i bakken først....

Vi rådhørte oss med "Spiterstullingene" og de anbefalte en korttur opp til Hellstuguhaugen (1331 moh) Turen opp skulle bare ta en time å gå og en halvtime å jogge. Jogge..... vel.... Tru`kke det! Vi tar heller en rolig tur opp, tenkte vi.

Hellstuguhaugen 1331 moh

Så dermed gikk vi i svak oppoverbakke sørover med nesten utelukkende godsaker i sekken. Langs ruta ser og hører man visa fra Visa, Kulissene er 2000 + topper rundt på alle dalsider...

Finedama og Styggehøe

Visdalen 

På haugen latet vi oss så godt vi kunne. Helt til vi var leie og gikk ned til Spiterstulen igjen for å late oss mer. Vi hadde nemlig en skikkelig fet middag å konsumere før vi skulle sove hele natta...

Trykk for zoom

Tid: 1,5 t t/r

Distanse: 4km t/r

Terreng: Sti, delvis bratt

Vansklighetsgrad: Lett

The return to Galdhøpiggen

I 2011 hadde Goturlaget sommerprosjektet "Jotunheimskringla" med Galdhøpiggen (2469 moh), - Norges høyeste fjell, som "grand finale". Den gangen gikk vi minste motstands vei, fra Juvasshytta, og over Styggebrean. Vi var ikke heldige med været i 2011, og gikk uten utsikt helt til topps og ned igjen. Likevel gikk vi med hensikt, til info.

Ingeborg har også vært på Galdhøpiggen uten utsikt, men det var over 20 år siden. Nå var værmeldingene gode for flere dager, så vi hadde sjansen til å bestige toppen, med både utsikt og sommerlig vær. Men nå ville vi gå alle høydemeterene fra Visdalen og turisthytta Spiterstulen.

Spiterstulen

Etter 2 dager på rallarsykkel, kjørte vi direkte til Spiterstulen i Visdalen, hvor vi overnattet og var klare for bestigning neste dag. Formen var ikke helt topp, og noe fysisk slitasje hadde vi etter turene vi hadde hatt til nå. Men godama er en tøffing, trosset smertene, og satte i gang, helst foran meg. 1300 høydemeter og 6,6 km i oppoverbakke lå foran oss...

Brua over visa. Bakken er ei anna vise

De første 5 minuttene av turen er de eneste lette: Vi gikk over brua og elva Visa, som ikke gir noe kreditt i dag. På denne siden av elva er det teltcamp, og så er det rett i løvskogen og første bratteste stigning mot skyene. For toppen ser man ikke.. Ved 1400 moh kommer man inn i selveste nasjonalparken..

Inn i Jotunheimen nasjonalpark

Vi gikk etter DNT-standard: 400 høydemeter, den første timen, og like raskt den andre timen. Ettter 2 timer var vi "over kanten" og foran oss lå snøfonner og steinrøys godt blandet opp mot neste kant.

Over første kanten ca. 1800 moh

Vi begynte å kjenne på pausebehovet etter 2 timer i bratt motbakke, men siktet oss inn mot himmelen, og tenkte at på neste kant tar vi pause. Men denne delen virket langsom. Med korte skritt fulgte vi sporene i snøen. Stigningen nå var bare halvparten så bratt, men de første 800 høydemeterene kjentes godt i lårene. Før neste kant, fant vi oss en steinrøys. Det var ikke så vanskelig å finne, for øvrig.. Her satte vi oss ned og tok en liten energibar, og en drikkepause.

Pause, og sikt mot Svellnose (2272 moh)

Videre oppover kom vi snart til en egg. Eggen til Svellnosa er en spiss topp, som ligger som en fin røys ned mot Visdalen, men som et bratt stup mot Styggebrean og Svellnosbrean. Plutselig fikk vi kjølt oss ned, da brisen fra breene kom som kalde gufs over eggen. Eggen og røysa er ganske bratt, men så kommer man også opp mot 2272 meter i denne røysa.

Styggebrean,  Juvasshytta til høyre

"Svellnose-eggen"

På Svellnose fikk vi utsikt helt til Galdhøpiggen. Været var klart, og noen fine skydotter lå over toppen. Fra Svellnose så vi også hytta, og kunne stake inn siste del av ruta.

Med sikt mot Keilhaus topp og Galdhøpiggen bak den

Mot Keilhaus topp

Det lå en isbre på nordsiden av Svellnose. Det var mulig å gå over toppen, men vi valgte den fine stien over breen. og mot Keilhaus topp (2355 moh). Vi gikk nå på kanten av Svellnosbrean. En liten nedstigning, deretter neste røys og 100 nye høydemeter. Ingenting i sammenhengen. Bak oss så vi den karakteristiske piggen på Svellnose.

Svellnose

Plutselig hørte vi lyden av et fly, og fikk etterhvert øye på et Herkulesfly som lekte seg mellom toppene. Det fløy faretruende  nært og gjorde noen halsbrekkende svinger opp fra Styggebrean, mellom Galdhøpiggen og så ned og bak Tverråtindan og ned mot Visdalen. Litt sjokkerte, og med tanke på Kebnekaise-ulykken, stod vi der lamslått, før vi fikk fokus igjen og begynte å gå igjen...

Keilhaus topp 2355 moh

Over Keilhaus topp er det bare et søkke igjen. Galdhøpiggen lå nært, og det så folksomt ut der oppe. Nede på breen så vi 2 førerlag på vei opp eggen nord for toppen. Vi kom ikke alene...

Siste breen mot Galdhøpiggen

Den siste bakken er en stigning på 120 høydemeter. Her går man over Piggbrean og man bør følge hovedstien, eller gå så mye som mulig på røysa i sør. Dette visste vi ikke når vi tråkket vilkårlig gjennom snøen. Senere, på Spiterstulen, fortalte en erfaren fjellfører oss at man skal være mer varsom på breene. Det er mangs skjulte sprekker, selv om det ser ut som en snøfonn. Et tips vi gjerne skulle fått tidligere...

Men for oss gikk det bra. Vi gikk opp hele bakken, og stilte oss i kø på toppen. For der hadde det første brelaget nådd toppen, og en ansamling med flere titallsmennesker kjempet om den beste poseringen. Vi kjempet oss til etpar bilder vi også, før vi fant det for travelt og bestemte oss for at det nå var middagstid.

Folksomt på Galdhøpiggen 

Ved hytteveggen til det nepalske tempelet fant vi en planke som fungerte fint som benk. Her fikk vi utsikt mot Storjuvbrean og tindene rundt på over 2200 og 2300 moh. Snart satte det seg en familie ved siden av oss, med barn ned i 6-årsalderen, som hadde gått fra Juvasshytta. Da var jeg glad jeg hadde tatt den tunge veien, for stolthetens skyld. De pekte rundt oss på fjellområder vi bare hadde gjettet oss til. Vi kunne se både Glittertind, Hurrungane og Fannaråka, og selvsagt mye annet jeg glemte etterpå...

Hurrungane 

Fannaråka 

Glittertind

Piggen mot Styggebrean / Piggbrean

Veslepiggen (2369 moh)  og "Porten"

Å sitte på toppen og nyte været var noe vi ikke hadde forventet oss på 2469 moh. Men her var det så nydelig å sitte, at vi ble i hytteveggen etpar timer. To brelag kom og gikk igjen mens vi satt der. Det ble både middag og kaffe, og flere runder med fotografering, før vi endelig begynte å tenke på middagen nede på Spiterstulen. Vi hadde en lang tur foran oss, og fant etterhvert ut at vi burde pakke oss nedover.

Den første isbreen, som kanskje har sprekker, gikk fort nedover i rennefart. Vi skled ned på bena som småunger som må på do. Eller er sultne. Det var andre også som gjorde, så ikke skyld på oss. Det var de som begynte!

Så var vi snart på Keilhaus topp igjen, på kanten satt et knippe 70 år gamle damer som var på vei opp. De hadde tatt seg en pust i bakken, og satt der avslappet men de sa: "Vi har sjekket, og sola går ikke ned før 22.30 i kveld!" De var på vei opp til toppen, og hadde nok en halvtime igjen. Vi tenkte at det var bra sola var lenge oppe i dag, for disse kom til å være sent nede igjen..

Men videre måtte vi, så vi gikk ned den fine steinrøysa fra Keilhaus´ og var snart nede ved stilige Svellnose. Steinrøysa fra Svellnose er ikke like fin å gå på, men vi følte oss lett på tå, og hoppet som fjellgeiter fra stein til stein. Vi så ned på breen og fikk enda en belønning denne perfekte dagen. For der nede på Svellnosbrean gikk det et knippe med reinsdyr. Jeg skiftet fort objektiv og fikk se flokken litt mer i nærsyn. Forbi oss passerte et knippe tyskere, - de også ville se, så jeg briefet litt med linsa mi, slik at "alle fikk"...

Fra Svellnose begynte vi å kjenne nedoverbakkene i bena. Vi hadde fortsatt 900 høydemeter ned til Spiterstulen, og foran oss lå en ny steinrøys, og noen brefonner. Over fonnen gikk det på barnslig vis, med samme lyst, mens i ura gikk det litt mer trått.. Det hadde vært tørt en stund i Jotunheimen, og det var derfor lett å gli på grusen mellom steinene i nedoverbakken.

Nå begynte klokka å bli middagstid nede på turisthytta, så Ingeborg satte farten opp den siste bakken, slik at vi akkurat rakk middagskøen, og avsluttet dagen med et deilig kalvemåltid i godt selskap med folk vi aldri hadde pratet med før.

Zoom på kartet for zoom

Tid: 8-10 t t/r

Distanse: ca.13 km t/r

Terreng: Sti, steinrøys, isbre, bratt

Vanskelighetsgrad: Krevende