Hovedmålet for 4 år siden i vår reise gjennom Helgeland og Lofoten, var denne toppen. Vi måtte da avlyse pga. kraftig regn og uvær. I dag prøver vi oss igjen. Ruta vi skal ta er regnet som Norges vakreste fjelltur, men er krevende i lengde og høydemeter. For oss blir dette sommerens Mount Everest. Værvarselet fortsetter med havmåke, men erfaringsmessig lå tåka på 200-300 moh, mens Møysalen ligger på 1262 moh. Vi regner derfor med at vi kommer over tåka denne gangen også, og regner med at vi ikke regner vekk.
Etter emigrasjonen til Svolvær i går, ble det senere hjem til basecamp enn planlagt, så da blir vi litt sent i gang, men det er etter normalen å regne. I tillegg er vi nord for polarsirkelen. Stedet uten klokke. (kilde: fake news).
 |
| Ørnneset, Lonkanfjorden |
Vi starter fra Kaljord og velger den mest strevsomme ruta til toppen, 8 km inn Lonkanfjorden til Norddalen, og deretter 1200 meter til værs de siste 3 kilometerene. Vi snakker med fremmede, og ingen anbefaler ruta inn fjorden, og enda færre har hørt at folk går inn der. Men ruta står på Ut.no, og man sparer 750,- pr person ved å forlenge turen med en mil., for oss betyr det 150,- / km. Noe som betyr 600,- /t som må være god akkord. Ellers er det ikke økonomi som står i hodet vårt, men heller tiden. For denne turen kommer til å ta lang tid, og lang tid tar krefter.
Mens vi går innover fjorden, angrer vi stadig på at vi ikke tok teltet med oss, slik at vi kunne hvilt oss et sted før returen. Etter å ha angret tre ganger, fortsetter vi og begynner å kjenne på naturen og se på utsikten. Stien inn fjorden er ganske lite brukt, men tydelig med noen våte partier og litt kupert enkelte steder.
På veien innover treffer vi flere turfølger. Et svensk par har valgt den guidede turen til Møysalen og måtte trekke seg midt opp i bakken. Tempoet var for hardt, og de snudde, og måtte ta turen tilbake langs fjorden. En annen gjeng hadde kommet opp til Memuruskaret, men fra veiforbindelsen Lofast. De skrøt av stien opp til Memuruskaret, som var forholdsvis flat i forhold til å gå opp vår vei. På Memuruskaret var det tåke, så de ga opp den siste stigningen. Lokale som de var hadde de ordnet seg skyss fra Kaljord. Mye tyder på at toppturen ikke er enkel i dag.
 |
| Gammelgården, Lonkanfjorden |
Vi bruker over en time før vi når "Klubben" ved Gamhaugen, med Gammelgården liggende foran, og god bru over Åselva. Fjære lyser i orange tang og setter farge på bildemotivet.
 |
| Klubben |
Dette er en interessant plass. Det står lite informasjon om stedet, men hundre år tilbake var det gruvedrift i Norddalen, og malmen ble utskipet fra Klubben. De 3 kilometerene inn dalen er derfor en jernbanetrasé, som riktignok holder på å gro igjen. Og er uten skinner, selvsagt.
 |
| Jernbanetraséen inn Norddalen |
Vi følger denne inn dalen. Når vi passerer Nordbotn, ser vi en nydelig strand, og grønne sletter innover. Mye tyder på tidligere jordbruk her. Ovenfor reiser Durmålstindan seg, men ellers er de fleste toppene tilslørt av tåke.
 |
| Durmålstindan |
Det er enkelt å følge traseen inn dalen. Togtraseer er jo skapt for ikke å være bratte, og for oss betyr det rask gange inn dalen. På siden renner den søte Norbotnelva. Vi krysser den etpar ganger før vi kommer innerst i dalen, der bergveggene reiser seg opp og forbi skylaget. Nå begynner klatringen.
Stiene opp til Memuruskaret er det bratteste vi får oppleve i dag. De første 200 metrene går vi på løst underlag, og steinene ruller under oss når vi går oppover. Vi har fortsatt skyene over oss når vi klyver opp de 300 bratteste metrene. Denne delen er det mer klyving, og på ett sted er det kjetting. Vi er glade for at det ikke er vått i dag, for berget er både løst og bratt.
Vi møter på et turlag med lokal guide for "Møysaltur" som prater seg nedover bratta. Guiden snakker forundret til oss og lurer på hva vi driver med. Klokka har passert 17 og han synes vi har langt igjen. Det er meldt havtåke utover kvelden, selv på 1300 meters høyde, og han synes vi allerede har gått langt, som har startet i Kaljord. Men han ønsker oss lykke til.
 |
| Bratt opp Memuruskaret |
Etter en time med klatring er vi over kneika, og tar oss en havregrøtpause bak den store steinen i Memuruskaret. Teke ligger litt høyere nå, og vi er spent om om den har trukket 700 meter opp fra der vi sitter.
 |
| Memuruskaret |
I optimismens ånd og sjel fortsetter vi videre.
Snart kommer vi til en stor snøfonn som vi må tråkke over. Nå er det sikt nedover dalen på andre siden, og foran oss går bergveggen rett opp. Vi tenker at dette kanskje er selve moderfjellet, men det er vist bare en lausunge.
Vi satser på at snøbruene holder i dag. Temperaturen er ikke veldig høy, og mange har tråkket over fonna før oss.
Vi krysser en bekk som vi bare hører men ikke ser, og fortsetter opp en bratt fjellside. Her er det grei steinete stigning, med noen snøflekker. Merkingen er ganske nedslitt, så det er bra å ha noen spor i snøen for å bekrefte at vi er på riktig vei. Sikten blir stadig dårlige, men vi vet vi må gjennom tåka før vi kommer til topps.
Jeg oppdager at vi har gått forbi det siste vannhullet, når vi krysset dalen, og vi har derfor begrenset med vann nå. Det er ikke høy temperatur, men med bare etpar desiliter vann, blir det nok tøft mot slutten.
Ned fra fjellsidene kommer et par som har gitt opp. De kan fortelle at sikten er svært dårlig lenger oppe, og selv om en av de har vært her før, var stien vanskelig å finne, og de tok ikke sjansen på å gå til topps. Men vi bestemmer oss likevel for å prøve oss videre. Tåka kan komme og gå, så kanskje vi er heldige.
Vi har rommet opp til 900 moh da vi treffer et finsk par som har lagd seg teltplass. De mener de har vært på toppen og prøver å peke ut veien. De mener vi ikke skal følge sporene i snøen, men gå rett gjennom steinrøysa, så er toppen ikke langt unna. Men jeg er i tvil. I følge GPS har vi en kilometer og 400 høydemeter igjen, vi har også lest oss opp til at vi skal over en egg, og at det er klyving og kjettinger opp mot toppunktet. Vi velger å følge sporene, på tross av at de roper etter oss og sier vi går feil.
Men lenger oppe er tåka tett. Snart har vi ikke mer enn 10 meter sikt, og må ta en avgjørelse. Vi ser ingen flere merker i tåka. Klokka har blitt 21, og vi har lite vann med oss. Å rote oss vekk opp i dette fjellet er farlig, og bruker vi mye tid, kan vi bli utmattet. Dette fjellet er ikke å spøke med. Vi bestemmer oss for å gi opp, 1 kilometer fra målet, og 400 høydemeter... Det er ingen skam å snu, bare veldig surt. Bak oss har vi 10 kilometer gange, som vi må tilbake uten å ha nådd målet. Men her må sikkerheten komme først.
 |
| Grafikk av hvor vi måtte snu |
 |
| Ingen skam og snu |
 |
| Skamløs med sur |
Vi labber tafatt ned til det finske paret, og forklarer at de nok ikke har vært på toppen. Toppen de har gått opp på er en fortopp som ligger på 934 moh. De er forvirret, men forstår etterhvert at de nok har bommet litt.
Tilbake i Memuruskaret 600 moh lager vi oss medbrakt spaghetti. Middag kl. 21.30. Ny energi.
Vi klyver ned de bratte sidene igjen, og kjenner skuffelsen ekstra godt når vi husker at vi har 8 kilometer bortover langs Lonkanfjorden før vi er tilbake. En trøst er at tåka har seget oppover og vi får øye på de dramatiske omgivelsene.
Heldigvis er det nydelig på fjorden, og vi gjør det vi kan for å nyte turen videre.
 |
| Lonkanfjorden, Nordbotn |
Men nå begynner kroppene å bli slitne, og fjorden kjennes endeløs på vei tilbake. Utslitt og full av verk både utenpå og innvendig når vi bilen kl. 01.30. Vi nådde nesten Møysalen. Det blir lenge til neste forsøk. Da skal vi prøve en annen rute. Og da skal vi ta med telt....
Meget krevende
Tid: 12 t t/r
Lengde: 22 km t/r
Høydeforskjell: 1250 m opp og ned
Terreng: skogstier, ulendt, bratt, våte partier, skog, myr, fjell
