Festvågtind

Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.

Del 8: Festvågtind

Henningsvær

Henningsvær har vært et viktig fiskevær siden 1700-tallet. I tillegg har det blitt en kultplass for fjellklatrere, kunstnere og har blitt et yndet turistmål. To bruer og noen moloer innenfor ligger fastlandet og Festvågen, der dagens turmål er. Veggene rundt Festvågtinden benyttes til klatring, som mange vegger i dette området. Vi skal klatre på Goturens nivå, og følge en bratt sti til toppen på 541 moh. 

Det er en vakker dag. Sola står på blå himmel, og varmen kjennes mer enn tidligere, denne nordlandssommeren. Langs veien er alle parkeringsplasser og møteplasser fylt opp av turister. Men noen hundre meter fra stistart finner vi en lomme, og parkerer med dårlig samvittighet. For det er dette som er et av de store turistproblemene i Lofoten: Trange veier og for få parkeringsplasser.

Turen starter mellom kampesteiner og kratt, og retningen kan være litt forvirrende i starten. Det er nok mange klatrestier i hytt og pine. Men ikke verre enn at vi finner veien oppover. Etter litt klyving over stein fortsetter stien bratt opp i ura, men nå på bedre og tydeligere stier. Disse stiene er fulle av jord, så på våte dager er det nok rimelig sleipt her.

Det er folksomt oppover mot tinden i dag. Vi går i kø og møter mange på vei ned. Turister er turister, og skovalgene variert. Tydelig at ikke alle er vant med norske stier. I veggen ser vi et klatrelag som utfordrer seg på vanskeligste vei opp. Beundringsverdig, men ikke fristende. Vi har det bratt nok.

Den første kneika er en stigning på 190 høydemeter, og fører oss opp til Heiavatnet, hvor folk bader i dag. Det er nok fristende med et bad, men vi setter oss for oss selv på kanten og ser på utsikten heller.  Her tar vi en liten pause, før vi fortsetter. 

Heiavatnet

Det er mulig enda brattere opp Urviklia, som er ei li opp i ura i vika. Det må til mange puste og drikkepause oppover, og vi blir også forhindret av en slående utsikt over Henningsvær og Heiavatnet.

Vi blir heller ikke skuffet over å komme opp på eggen. Som andre toppturer i Lofoten ender bakken med kanten av et stup på andre siden. Vi er "på det spisse fjellet" i Lofoten. Igjen. Det er en fin kant bortover mot toppunktet, men ikke avskrekkende. Brede stier, og et par klyvepartier skremmer oss ikke, og etter å ha trukket kølapp 58, kan vi også komme oss opp til varden, og ta noen kjappe bilder.

Festvågtind 541 moh

Nede i bakken hører vi helikopter, og ser snart et redingshelikopter sveve over bratta i den nederste ura. Det er tydelig at det foregår en redningsaksjon, og vi blir i ett øyeblikk forvandlet til skuelystne. Men etter kort tid er dramaet over, og klatreren som ble hentet ned overlevde. Vi har mer drama i vente, for nå skal vi komme oss ned bratta.

Bakkene nedover er en nytelse. Det er nå øynene åpner seg for den vakre utsikten, og vi har ingen behov for å sette fart. Likevel er vi snart nede ved Heiavatnet igjen, og får behov for å kjøle av beina. Der blir vi sittende en stund og nyte en varm ettermiddag. Noe det ikke har vært mange av i sommer.

Etter å ha kommet oss ned fra fjellet, skynder vi oss ut til Henningsvær. På klatrekaféen ble jeg nemlig i går lovet en kanelbolle, siden de var tom. Og den har jeg ikke tenkt å gå glipp av i dag...

Middels

Tid: 3- 4t t/r

Distanse: ca. 3km t/r

Høydeforskjell: 540 m

Terreng: Steinur, fjellstier, noe løst, bratt, sleipt på våte dager

Ørsvågvær

Ørsvågvær

Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.

Del 7: Ørsvågvær

Bare navnet er nok til en blogg. Men kort forklart er vel dette fiskeværet til vågen ved øra. Stakkars det engelske alfabetet...

Basecamp Sandvika

Her har vi altså basecamp, bare en liten flytting på 300 meter til den mer velpleide Sandvika camping, før vi fortsetter eventyret i Lofoten. I dag er vi turister i Henningsvær, men på kvelden er det et nydelig blikkstille padlevær, så på senkvelden klarer vi ikke å dy oss, og legger ut kajakkene fra den fine stranda rett nedenfor basecampen vår.

Først padler vi ut vågen til Risneset før vi snur kjølen innover. Med Vågakallen og Lofotveggen som bakteppe, er det bare skinnet av midnattsola igjen. Det begynner å bli sensommer, og vi må snart lenger nord for mer midnattsol.

Ørsvågen, Vågakallen t.v.

Risneset

Vi dreier kjølen innover i Ørsvågen, og skal prøve å runde Ørsvågholmen. Her er det langgrunt, som i Lofoten betyr at sjø kan bli til strand. Vi er spente på om 5 cm kjøl er nok til å gli over langgrunne, men forsøket er vellykket og  vi kommer gjennom og tilbake til været, som nå begynner å skumre seg bort til natt, selv i nord.

Ørsvågholmen 

Det er god natt når vi når inn i Sandvika, og lister oss bort til basecamp, for en fornøyd natts søvn...

Svolværgeita og Djevelporten

Camp Lofoten

Lofoten blir andre del av våre eventyrlige opplevelser i nord. Etter 9 dager i Vesterålen etablerer vi vår andre basecamp på Ørsvågvær / Sandvika Camping i Kabelvåg, Vestvågøy.  Fra basecamp drar vi på goturer til hele Norges lange arm fra Vestvågøy til Moskenesøya. Vi får et bredt bilde av hva Lofoten består av, men blir langt fra ferdige.

Del 1: Svolværgeita og Djevelporten

Fløya, Svolværgeita, bak: Frosken og Djevelporten

Det var i grunnen bare en bytur med Gosøstera, Gosvogeren og Gohunden, men utviklet seg til en kveldstur opp den bratte lia til Djevelporten. 

I skrivende stund har jeg en høylytt krangel om denne turen er en del av Camp Vesterålen eller Camp Lofoten. Byturen til Svolvær var i grunnen bare Camp Vesterålens miljøflukt for å nyte litt finere vær. Det lyktes. Men samme dag lot vi oss friste av denne bakken. Turen ble en forsmak på det lengre oppholdet i Lofoten vi hadde en uke senere.

Svolværgeita passerte vi på vår reise gjennom Lofoten for fire år siden. Nå går vi stien opp for å se på denne naturlige bautaen, som er et yndet mål for fjellklatrere med adrenalinkick og livet i en tynn tråd. Bakken oppover er utfordrende nok for oss goturere, så vi lar klatreutstyret ligge... i butikken.

Å kalle bakkene opp mot Svolværgeita for enkle, er en liten underdrivelse. Etter bare 20 meter ligger kjettingene klare for klatring. At stien er populær er derimot ingen overdrivelse, for her står vi i kø og venter på skjelvende ben som rappellerer ned kjettingen. Det gir oss mot til litt showoff. Vi holder pusten og later som vi ikke sliter, og drar oss opp kjettingen uten en eneste utpust... eller innpust. Med turistene på god avstand hiver vi etter pusten, og ser bratte skogstier oppover lia. Det skal vel aldri være enkelt...

Stien går gjennom skog, og gir derfor ingen særlig luftig følelse. Men noen bergknauser krever klyving, og på de våteste partiene kan det gi litt utfordring. men det er godt å kjenne at leveren fortsatt er på plass, eller hva det nå heter.

Etter en halvtime med klyving kommer vi over i krattskog, og kan se rett bort på Svolværgeita. Der sitter det klatrere i kø for å risikere livet. Utsikten mot geita er god her oppe i lia, og det er kjekt å se den fra en annen vinkel. Stien går ikke bort til Svolværgeita, men opp mot Fløya, Blåfjelltinden og Djevelporten. Vi ser derfor bare Geita fra sidelinja.

Geita

Svolvær

Men det er mer utsikt, for etter hvert som vi har klatret oppover har utsikten over Svolvær blitt enorm. Lia er så bratt at vi har sett bunnen av den nesten hele veien, selv om det meste har vært dekket av løvskog. Nå trenger vi bare en liten bøy i nakken for å se hele byen. Og da vet vi det er bratt.

Det er kveld, men vi er i midnattsolens land, og finner ut at vi vil se Djevelporten også. Vi har ikke stor trang om å komme til Helvete, men nysgjerrigheten fører oss på den brede vei. Stien videre opp mot Djevelporten er god, og er utstyrt med plankebroer på de mest gjørmete partiene. Det tar derfor ikke lang tid før vi er oppe ved porten.

Men dette punktet overrasker oss, for med en gang vi gløtter gjennom passasjen, blir dragsuget ned i avgrunnen så stor, at vi forstår begrepet. Et gisp går gjennom oss da vi ser rett ned i dalbunnen på den andre siden. En sten ligger over passasjen og danner denne porten, lager myter, sagn, og advarende skrekkhistorier, bare i navnet. Det må foreviges.

En svensk turgåer tripper ned fra fjellsidene, som om han har lurt djevelen selv, og ber oss om å ta bilder, mens han tripper opp på stenen som nettopp har satt skrekken i oss. Der står han lykkelig og terger mørkemannen, mens vi knipser og lar oss imponere. I et blaff tripper han lett nedover som en geitebukk, og ser ikke ut som en flatlands-svenske i det hele tatt. Mulig det var Peer Gynt.

Vi nyter øyeblikket, spesielt når flere kommer opp og gisper like stort. Da vet vi at vi ikke er alene om høydeskrekken.

Til slutt går turen nedover igjen. Vi tar et litt feil stivalg og må kave oss tilbake til hovedstien gjennom gjengrodde stier, kampesteiner og små myrhol, men til slutt er vi på den smale sti igjen og føler oss andektige idet kristenmannsblodet pumper igjen, og en glorie skinner bak hodene våre. Eller var det midnattsola...?

Middels

Tid: ca. 2-3t. t/r

Lengde: 4 km t/r

Høydeforskjell: 440 m

Terreng: Skogsstier, bratt, berg, skog, glatt på våte dager, klyving