Dagstur fra Brekke

Brekkevatnet

Det er ikke verdens varmeste mars, og i morges har vinteren kommet til Karmøy. Vi planlegger en runde rundt Brekkevatnet. Det vil si, man går ikke rundt vatnet, men i området rundt det. Oppstart er ved vannrenseanlegget på Brekke, og det er en av de få stedene vi får nærkontakt med vatnet.

Fra vannet går vi nå mot øst og opp i høyden mot Beinedalsmyra. Det kommer et saftig snødrev mot oss, og vi drømmer frem til værmeldinga som sier: "sol etterhvert". Fordelene med å gå på en kald morgen er at det er frost i bakken, og dermed ikke gjørmete eller vått, som normalen. Vi fortsetter dermed med godt mot.

Beinedalsmyra

Snødrevet gir seg etterhvert som vi nærmer oss Oskreivatnet. Der ligger vatnet blikkstille og speiler seg med himmelen. Litt ambisiøst, kanskje...(?)

Oskreivatnet

Vi noterer oss Rotary Club som har stått for infotavler og skilting av stiene i Stangelandsmarka. Gode gjerninger setter vi pris på. Vi er aldri i tvil om hvor vi er. Vi nyter himmelspcilingen av Oskreivatnet og fortsetter sørover mot Nordre Sålefjell (119 moh). For om vi skal runde Brekkevatnet i dag, må vi over denne toppen.

Nordre Sålefjell

Mens vi klatrer opp kommer blåhimmelen fram, og gir oss pausevær. Vi setter oss på toppen, med utsikt mot Melstokkevatn og Boknamasta lenger øst. Etter en fin pause i godværet labber vi ned fra fjellet og vest mot Buadalen. Stiene her er litt mindre brukt, så noen våte partier blir det langs den kuperte lille ruta.

Ved Nedre Buadalsvatn er det ei fin bru. Her stopper vi litt, for denne dalen er en nytelse, med bekk, vatn og le for vinden.

Buadalen

Vest fra Buadalen går vi opp i høyden og vender nordover igjen. Gjennom karakteristiske Jerikodalen er stien oppgradert betydelig, så det som tidligere ofte var en våt opplevelse, er blitt en lettvint og tørrskodd sti.

Jerikodalen 

Fra Jerikodalen er stiene også oppgradert. Det hjelper godt i disse Koronatider, da marka brukes mye mer enn før. En ny oppdagelse er skilting til "Martasetrå" denne har jeg ikke visst om, spå nysgjerrigheten lokker oss nedover bratte bakker i granskauen til vi når en tuft med noen rester av bygning og drift. Her nede er det laget en idyllisk lysning, som egner seg for familietur, grilling eller overnatting. En kjekk nyoppdagelser.

Martasetrå

Vi returnerer til hovedstien og følger den ned til Tredemningen ved Tistreivatnet. Nå begynner turen å nærme seg et Korona-stunt. for oppover stien møter vi mange mennesker. Vi ler og bløffer på en meters avstand. Etterpå tenker vi at å vaske hender nå kan være på sin plass...

Stiene fra Tredemningen blir bare bedre og bedre, og til slutt går vi på grusete brede stier ned til brekke, hvor vi vender øst igjen og ender ved vannrenseanlegget. I det vi setter oss inn i bilen, kommer et nytt snødrev. Vi har fått de beste timene ute i dag....

Middels

Tid: 3-4 timer rundtur

Distanse: ca. 9 km

Høydeforskjell: ca. 100m

Terreng: Gode skiltede stier, gruset sti, småkupert, våte partier

Ferdavegen...

... mellom Sevland og Eide

...eller ikke...?

Etter tre overskrifter, er jeg endelig klar for å beskrive min ekspedisjon mellom Sevland og Eide. Turmålet var klart. Finne ut om det var en god tilknytning mellom plassene, uten å gå langs vei eller gangsti. På forhånd hadde jeg staket meg ut ruten fra Sevland til Brekke, men den siste biten fra Brekke til Eide var uklar og ukjent for meg. 

Fra Mariaskogen

Jeg startet fra bensinstasjonen på Sevland og gikk asfaltveien opp til Mariaskogen ved Tjøsvoll. Deretter fulgte jeg veien opp mot Aureivatn, og tok av mot nord, oppe ved grinda. Videre opp dalen til pumpestasjonen ved Aureivatn. Så langt gode stier, og tørrskodd ved hjelp av plankebroer, god grusing, og gamle ferdaveger.

Aureiveien

 Videre fra Aurei, gikk jeg på gruset bilvei forbi vanntanken og videre på gode grusete kjerreveier til Brekke. Dette begynte å bli en virkelig bra ferdaveg i mitt hode, og sannsynligvis også bra for terrengsykkel. Jeg ble motivert.

Brekke

Fra grenda på Brekke gikk jeg på gode stier, og etterhvert grusete stier il vannrenseanlegget. Herfra ble det uklart. Nyttårsturen i år gikk i dette området, hvor jeg fant en sti, som svingte opp og sørover langs høydene over Brekkevatnet. Og dette var starten på en omstendelig avslutning på fredavegen.

Øvre Eide Landskapsvernområde

Bare hundre meter innover mot Øvre Eide landskapsvernområde forsvant stien under bena mine, og bare kratt var å se. Jeg måtte speide. På sørsiden så jeg stien som jeg gikk på i januar, mens på nordsiden var det kun piggtrå, beiter, og en gårdsvei. Jeg klatret over piggtråden, og prøvde meg på gårdsveien. 

LNF på Eide

Den ledet meg rett nordover, mens jeg skulle lenger vest. Da klatret jeg over neste piggtrå, og gikk over noen beiter, og ned mot en myr (trolig rett inn i verneområdet igjen. 

Myrene var for fuktige, så jeg måtte prøve å gå rundt, og til slutt fant jeg en kjerrevei som ledet mot vest og Eidsbakkane, der lysløypene i Kopervik knytter marka til byen. Etter å ha brukt en god halvtime på å rote meg inn i et LNF - område, fant jeg endelig Eidsbakkane. 

Byggefeltet på Eidsbakkane

Konklusjonen ble at dette ikke kan anbefales som ferdaveg mellom Sevland og Eide. Derimot er stiene mellom Sevland og Brekke veldig gode, og man kan gå eller sykle disse, nærmest tørrskodd.

Lenke til UT.no - kart

Nyttårstur på Brekke

1. nyttårsdag er den helligste dagen for meg. Det er markeringen på at jula er over, slik at det blir tid til goturer igjen. Jeg lot meg ikke be to ganger, når jeg kjente beina møte gulvet fra sengekanten, og tanken slo meg at det i dag er lov å lufte seg.

Dermed ble det en morgentur og ekspedisjon, - før frokost, gjennom ukjente stier på Brekke. Oppstart var fra vannrenseanlegget og rett østover innover myra mot Storesåtdalen. Her ligger Øvre Eide Naturreservat: 

(ref. Lovdata)

Formålet med fredningen er å bevare en flatmyr, med svært variert og interessant vegetasjon og med innslag av flere sjeldne arter.

Vel, dette la jeg ikke merke til før senere, og passerte i tro på at dette var det sedvanlige Karmøy. Stien bortover var synlig, men ikke tydelig, og det var heller ingen merking.

Øvre Eide Naturreservat

200 meter inn i søkket var veivalget uklart. På min høyre side vare det et gjerde, og nede i myra lå det planker som ledet mot stien på andre siden. Den veien prøvde jeg meg på og klatret over gjerdet. Stien ble mer tydelig på andre siden, og ledet meg opp til en høyde. Jeg gikk nå sørover og mot Skrivarvarden.

1 km inn i løypa kom jeg til det høyeste punktet på denne turen, og begynte å sikte meg inn på stien Goturlaget gikk i november. Men tålmodigheten slet i meg, vitende om at en frokost ventet hjemme, så jeg kortet av og ned mot Brekkevatnet, og vendte tilbake til parkeringsplassen og renseanlegget.

Høydene ved Brekke

Goturåret 2015 er offisielt åpnet. Og dette året er visstnok "Friluftslivts år"- sånn offisielt, det også..

Lenke til UT.no -kartutsnitt

Tid: ca. 30 min

Lengde: ca. 2 km

Terreng: Umerket sti, delvis bløtt, nokså flatt

Vanskelighetsgrad: Lett

Your browser does not support iframe. <a href="http://kart.statkart.no/adaptive2/default_embed.aspx?id=Oa9fcnFrEabzxXH" target="_blank">You can see the content of the frame here</a>

Brekkevatnet rundt - og omegn

Så var det denne søndagen, med innesitting og forberedelser for morgendagens arbeid, da vi omsider bestemte oss for tur. Jeg hadde litt nysgjerrig på en sti jeg så forsvinne opp i lyngheiene ved Brekkedemningen og vannrense-anlegget der. Ugåtte stier er altid spennende.. Vi startet 2 timer før solnedgang, trodde vi, uten tanke om at klokka nettop var stilt...

Ved Brekkedemningen

Brekkevatnet

Fra renseanlegget gikk vi opp på demningen, over en gjerdeklyver, og videre mot høydene foran oss. I dag var lyset grått, og selv om det var noenlunde tørt vær, var stiene ganske bløte. Vi kom opp på høyden ganske fort, og gikk i myrlent område med et lite tjern ved siden av. Selv med overskyet vær kunne vi nå se solnedgangen rødme, og bildet ble tatt. Turen var verdt det.

Tredemningen

Men nå kom mørket sigende som en slange gjennom dagen. Vi satte farten opp. Stien ledet os lengre vekk fra Brekkevatnet,og vi skjønte at dette ble en lengre tur enn først antatt. Vi var på vei opp mot Oskreivatnet. På vår høyre side skimtet vi skogen som ligger ved foten av Skrivarvarden. Lenger fremme skimtet vi Nordre Sålefjell (119 moh).

Bakken hadde blitt alt for mørk når vi nådde foten av N.Sålefjell. Vi mistet stien og hadde bare silhuettene å gå etter. I april var jeg nemlig på dagstur i området, og hadde funnet en vei. Om det var den smale eller brede visste jeg ikke da engang. Nå var den gjemt i møket. Innimellom dukket den opp igjen, men så var den vekk. Nå var det bare retningen å styre etter.

Jeg tok frem minnet og styrte oss mot bekken som renner mellom Budalsvatnet og Brekkevatnet. Her husket jeg at stien var tydeligere, utsikten vakrere, og en bru... Vi famlet oss fremover i stadig mørkere skumring, til litt forundring, men så forklaring: Vi hadde stilt klokka, og kvelden kommer fortere.

Vi kom omsider frem til bekken, og herfra var stien grei: Opp på høgda og så rett nord. I tussmørket fant vi stien via Jerikodalen, gjennom skogen på Brekkevasshøgda, og så forbi Tistreivatnet og ned til Brekke. Til slutt måtte vi ta mobiltelefonene til hjelp, for hodelykta lå hjemme. En tur som skulle lede oss rundt ett vatn, ble til slutt en god nocture via 3 vatn og øyas nest høyeste fjell.

Link til UT.no-kart

Tid: ca. 2 t.

Distanse: ca.7 km

Terreng: Delvis sti, myrlent, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Høydeforskjell: ca. 100 m