Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Plutselig dukket Dreng opp på kartet, da vi lette etter turmål i Friluftsrådet Vest sin "TellTur" konkurranse. Denne toppen henger over Førde med utsikt både til vest og øst, så vi blir fristet til å prøve denne på en fin ettermiddag.
Det er et stykke å kjøre fra Goturens hovedkvarter på Karmøy, og kveldene er ikke så lange lenger, men er man så heldig som vi er i kveld, varmer ettermiddagssola opp fargene og hjertet.
Vi starter fra Samfunnshuset i Førde og følger en grusvei som går parallelt med bilveien. Her har en lokal kunstner brukt hogstfeltet til å lage norrøne skulpturer. Kan det være den samme som pryder Rex Garden?
Nordre Solheimsdalen
Grusveien svinger inn mot Solheimsdalen. Nå har sola gjemt seg bak åsen og dalen har blitt forvandlet til Skyggenes dal. Men det tar ikke lang tid før vi er oppe i solstrålene og kommer inn på skogssti.
På klopper går vi inni lauvskogen og over ei lita myr før vi begynner på bratta. For herfra går det omtrent rett opp til topps. De lave solstrålene blinker mellom trærne mens vi går oppover, og gjør at vi glemmer hvor bratt det er.
I blandingsskog går det bratt oppover på tørre stier og svaberg helt til vi kommer til utsikten på toppen.
Der kan vi se nordover og utover Ålfjorden, samt Førdespollen og Bømlafjorden i vest. Men det fineste er i grunnen høstfargene...
Etter 13 km i fjellet er vi klar for å strekke bena. Vi tar en rask visitt til Førde i Sveio, der Godama har sine barndoms sommerminner. Rex Garden er en rhododendron-park som ble opprettet i 2014, og som er i stadig utvikling, med en nydelig strandpromenade fra Førde "sentrum" og opp i åsen
Vi fant ut at den lokale skulpturkunstneren holdt på å avkristne hele parken ved å sette ut hele den norrøne mytologi i hytt og pine. Så vi døpte like godt parken til Odins hage. Men vi kunne også kalt parkanlegget "Vårblomstenes Eden" eller "Bekkestien". Kanskje også kunne "Strandstua" eller "Nausttunet". Vet ikke.
Denne turen er en nydelig utflukt med innslag av både bekk, sjø og blomster. Anbefales for folk med korte ben.
Mens det er helt påske i fjellet, er det helt vår ut ved kysten, og vi er klare for en tur på barmark. Vi finner et usignert mål i Sveio: Børshovda er en liten topp som ruver godt i terrenget over Liarvatnet i Førde. Ekspertene har funnet rester etter bygdeborg her, som kan være fra vikingtid eller eldre. Så da får vi søndagstur med litt historie...
Fra Førde kjører vi veien inn mot Ålfjorden og stanser ved Joavatnet. Dette vatnet rundet Goturlaget for 10 år siden, da barn var små og menn var menn. Vi finner ikke ledig parkering ved Joavatnet, og kjører noen hundre meter før vi finner en grøft og sette bilen fra oss. Derfra går det en kjerrevei bratt oppover i privat område.
Vi kjenner fort andpusten oppover bakken og konkluderer med at det faktisk er bratt. Vi passerer en privat hytte og fortsetter opp i skogen på den brede vei. Denne fører oss ned i ei li og videre bortover før vi finner skilting på høyre side og begynner på sti. Skyggene gjør det vanskelig for skogbunnen å tørke opp, så det er et helgrønt inntrykk av terrenget, med mose og lav overalt.
Det er nå det virkelig bratter seg opp mot toppen. Men med tanke på at høyden bare er 189 moh setter vi godt tempo opp bakken. Naturen har fått være i fred her. Grønnkledde steiner og en flamingo møter oss i "veggen"
"flamingo"
"gaselle"
Full av pust, har vi kommet oss opp på drøye halvtimen, og har utsikt inklusive grener. Det er nok til at det blir både kaffe og medbrakt matbit, før vi snart setter kursen ned på andre siden av berget.
Det er litt mindre bratt på østsiden av fjellet. Her er det også et inforskilt om bygdeborg og teorier og tall og masse skryt om Sunnhordaland og de greian der. Det er et urskogpreg nedover bakkene. Store furutrær ruver og setter i gang smilebåndet mitt. Jeg liker furuskog...
Det er først når vi kommer ned på myra at vi forstår hvilken posisjon denne bygdeborgen har. På alle sider er det stupbratte fjellvegger, og fra myra ser toppen mer ruvende ut enn den er, så med tanke på utsikt og innsikt har nok dette vært et godt speidertårn. Videre runder vi hele berget og får se det i positur og mundur.
Det er ikke lang biten før vi er nede på kjerrevei igjen. Denne leder oss forbi Mørkatjørna og videre forbi Joavatnet til vi kommer frem etter en siste lett kilometer.
Goturlaget & søn overvåket været i 5 minutter, før de la ut på tur til Sveio, rett der oppe. Det var mange planer i gjære, men valget falt på Joavatnet, ved Førde. En kald og klar vinterdag var det i dag, og noe varmere var det heller ikke i Sveio. Vi fulgte turbeskrivelsen til "100 turer på Haugalandet" og parkerte på angitt sted, i nordenden av vatnet. På min gps fikk jeg opp en geocache, 12 meter unna, og fant denne fort, før vandringen tok til å ta til.
Mørkatjørna
Fra parkeringen er det en traktorvei som følger vannlinja, men etter 200 meter var jeg lei av trær på alle kanter, så jeg klatret like godt opp på nærmeste berg, for å få bedre innsyn i utsynet. Jackson 2 fulge etter, og det ble en bragd for minstemann, men verdt det. For her oppe kunne vi se hele nordenden av vatnet, og fikk glimt av sollyset som skinte lavt på andre siden.
Vi tuslet videre på traktorvei, men i skyggen, og håpte det snart skulle bli en lysning for sola. Etter 1 km kom vi til Mørkatjørna, og forstod med ett navnet, for i kant med vatnet stod Bjørshøgda som en 150 meter vegg over vatnet, og skygget for trivelig lys. Likevel lyste det noen stråler på veien vi gikk, slik at varmen kjentes og fotografen fikk gode motiv.
Etter å ha prøvd ut istykkelsen med stein og grein, fortsatte vi i en brå sving vestover, og mot Joavatnet igjen. Denne gangen gjennom furuskog, noe som jeg synes er flott å se på, når man ellers går gjennom mørk granskog. Traktene, haugene og vatnene minnet litt om hjemplassen min, Alta, selv om trærne tydeligvis var mer vekstvillige og tettvokste enn hjemme.
Liervatnet
Gjennom skogen kom vi ned til Liervatnet, et langt større vann sør for vårt turmål. Vi var på riktig vei, men å se vatn i alle retninger var en positiv opplevelse, og en kald en, fikk Fredrik erfare, med sitt hovmod, og dets fall. Til ære for hans såre utfordringer, har Goturen dedikert filmen "Mann og gutt mot natur"
Mellom Liervatnet og Joavatnet går det en liten bekk som sildrer, og her fikk vi nye fine motiv, før et nytt drama møtte oss, der barnekasting ble nødvendig for å komme over bekken. Mer drama enn det var det ikke, men du verden, hvor mye man kan skrive om gitt!
På tyn is ved Joavatnet
På vestsiden av Joavatnet var det lite vatn å se. Her gikk vi på gode bilveier av grus, og når vi hadde tatt dagens kaffe i veikanten, gikk vi til nordenden av vatnet, der fv.1 var asfaltert. Her glimtett vi vatnet, men med stadig skygge, så bilen var god å ha for Fredriks forfrosne ben.
For en skikkelig gotur, vil jeg anbefale å kjøre veien inn mot Lier, og stanse ved sørvestenden av vatnet, og gå den lille biten ned mot Liervatnet, for rundt Joavatnet i seg selv, er det mye trær som skygger for utsikten, mens ned mot Liervatnet har man glede av sildrende bekk og utsikt mot vatnet.
