Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



Viser innlegg med etiketten Gjendesheim. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gjendesheim. Vis alle innlegg

mandag 4. juli 2016

Besseggen


Så er vi der endelig. Klar for å stemple inn på Besseggen, en av Norges mest populære goturer. Det er morgen på Memurubu, sola skinner fra alle kanter, og bakken ligger foran oss. Reinen Iver har kommet til gards for å snoke i sekkene til alle turistene. Nå er den ikke søt lenger.
Med oss har vi niste og en god frokost i magen. Foran oss en god stigning og omlag 3 timers gange før vi når målet. Etterpå 3 timers gange til Gjendesheim, hvor bilen står.

Vi starter oppstigningen fra Memurubu kl.9.00. Oppe i bakken har første båtlass med turister kommet i gang, inkludert en gruppe med delvis motiverte elever; alt fra sprintere til snegler, men med tålmodige ledere med turvisdom og hjerterom.

Velgåtte stier fra Memurubu


Det tar oss en god halvtime å klatre opp den bratte bakken på 300 høydemeter. Oppe på kanten ser vi tydelig Sjugurdtinden fra i går. Nederst i bakken begynner Memurubu å bli mindre, og det er heller ikke vanskelig å se hvordan Muru fargelegger Gjende.

Sjugurdtinden som vi kom ned fra i bakgrunnen
Muru som fargelegger Gjende med isbrevatn
Det slakker ut nå og vi går rett mot Besseggen. Men det er Besshøe som dominerer utsikten oppover. Besshøe er 2258 moh og er best å "toppe" fre Gjendesheim. En annen gang, kanskje...

Høyreiste Besshøe i bakgrunnen
Nærmere halvveis til Besseggen passerer vi et lite tjern. På andre siden av Gjende har den karakteristiske Knutshøe blitt lav og vi ser ned på den i en nydelig vinkel, der den ligger med vatnet Øvre Leirungen ved sin fot.

Knutshøe midt i bildet
Gjendine blir liten fra denne høyden
Ikke lenge etter passerer vi Bjørnbøltjønne. Tjernet som har en bøl som minner om bjørn, eller noe. Det er bratt i fjellveggen ned mot Gjende, og bakken opp til neste høyde (ca.1550 moh) er ikke så verst bratt den heller. Men ikke så lang. På toppen får vi eggen rett i fleisen, rett ned i neste dalsøkke. Det nærmer seg...

Bjørnbøltjønne
Besseggen sett mot øst
Vi får litt utfordringer med snøfonnene ned mot Bessvatnet, men ikke så mye som paret foran oss. Der har sjokket og redselen kommet, og de står fast. Vi sier "det går nok bra..." og finner vår egen vei gjennom fonna ned til Bessvatnet. Dette vatnet regnes som Norges (og kanskje verdens?) klareste vatn, med en dypdesikt på 30 meter (!). Dette på grunn av at det er svært næringsfattig. Dette vet jeg når jeg tar frem drikkeflaska og fyller opp "bessvatn".



Ved Bessvatnets sørside ligger også "Bandet". Det ligger som en demning og forhindrer vatnet å renne ut i Gjende. Det er bar noen få meter bredt, og kanten ut mot Gjende er stupbratt. Tid for "selfies"!

Bandet har en stupbratt fjellside 
Nå klatrer vi opp eggen. Den er ikke spesielt skremmende de første metrene, og vi kommer fort 100 meter over Bessvatnet. Der er det bredt nok til at vi finner oss en rasteplass og tar frem raskmat og kaffe,  - og utsikt.


Trang lunsj på Besseggen
Det er tid for den bratteste delen. Det er et kort stykke, men luftig nok når man klatrer med hender og føtter. Folk er flinke til å vente på tur, og det at man har folk bak seg i køen gir et ekstra puff, slik at det ikke er mulig å trekke seg. For det kan være skummelt for noen, skumlere for andre.. For oss går det raskt, og vi innrømmer ikke høydeskrekken før en time senere.


Standard Bessegn-selfie, her med fotomodell Ingeborg
Det tar ikke lang tid før vi er på neste "selfiepunkt" og kan ta dette klassiske bildet, med Bessvatnet så blått, så blått, og Gjende, så grønt, så grønt. I midten Besseggen. Herfra ser vi hele ruta som vi startet på fra Gjendebu i går. Ser lite ut herfra, men er ikke det, til info.

Vi stiger opp den neste kneika og er på Veslfjellet. Veslfjellet er en røys. Etter flere hundre tusen vandrende fotturister, og jevnt ryddearbeid i over hundre år er stiene som en motorvei å regne. Vi vandrer i friskt tempo og når toppunktet på 1743 moh. etter en halvtime.


Toppen av Veslfjellet 1743 moh, vokst til 1746....
Nå ligger "motorveien" tydelig foran oss, en lys stripe gjennom ura. Det er bare å sette i gang. Vi er såvidt over halvveis totalt.



Inklusive fotopauser tar det oss 45 minutter å krysse fjellet, før den bratte nedstigningen begynner. Denne virker lengre enn vi tror. Gjendesheim ser man hele tiden, og tenker at man snart er nede. Det stemmer ikke.
Langt ned til Gjendesheim

Det tar oss en god time å komme ned til hytta, og med sure ben som på to dager har tilbakelagt 24 km med opp og nedstigninger, er vi fornøyde.

Heile skiten ferdiggått 
Gjendesheim
Disse to turene er av Norges mest ikoniske, og man føler seg ikke mer nordmann eller internasjonal turist, enn etter å ha gått her. Anbefales både som jomfrutur og rundbrenning. Greit å ha gått litt tur før man gir seg ut på denne. Likevel er det mange amatører som klarer seg helt fint. Turen gikk fint tidlig i juli, og august - september er nok enda bedre, med mindre snøfonner.

Krevende:
Tid: 6-8 timer
Distanse: 14 km
Terreng: Bratt, berg, røys, gode merkede stier

søndag 3. juli 2016

Bukkelægeret



Vi er rastløse når vi sitter i regnværet på hytta i Sauda og lengter etter Jotunheimen. Helt siden våre første fjellturer sammen har vi snakket om å gå Besseggen. Men hvert år har vi blitt forhindret av tid, sted eller vær. Vi tar en titt på værmeldingen igjen og ser det er en mulighet for klarvær i Jotunheimen denne helga. Impulsiviteten har lønt seg før, og vi tar sjansen igjen. Allerede neste morgen er vi på vei til høyfjellet, en 7-8 timer biltur fra Sørvestlandet, men verdt det, sånn omtrent. Vi har bestilt rom på Bessheim, slik at vi kan komme med første båt over Gjende. Det er dyre hytter på fjellet, selv på DNT-hyttene, men selvfølgelig verdt det, sånn omtrent, når man skal oppleve verdens vakreste eventyr: Norge.

Knutshøe

Neste morgen er det tidlig opp. Båten går kl.7.45 og vi vil bruke dagen i fjellet og ikke på båten. Værvarslingen varsler at det er mulighet for to dager oppholdsvær, og den siste som den beste. Dermed bestemmer vi oss for å ta båten inn til Gjendebu, og klatre opp Bukkelægeret første dag.
Denne ruta gikk Goturlaget i 2011 under Jotunheimskringla, med stor suksess og høydeadrenalin.

Gjendine
Etter tre kvarter med Gjendine har vi seilt over Gjende, og havnet på Gjendebu. Merkelig at så mange navn her har bokstaven "j" i seg (!?) På Gjendebu har det dagen før vært bryllup, og mot oss kommer en flokk turtrister og bakrusede mennesker med trillekoffert. Tror ikke de skal hverken over Bukkelægeret eller Besseggen. Håper ikke det hvertfall.

Gjendebu

Det er litt tungt vær denne morgenen. Regnet faller ivrig, og vi ser ingen tegn til at skyene letter. Så da koser vi oss en stund inne på Gjendebu, tester ut gammeldags utedo, og betrakter været innimellom. Etter en time er tålmodigheten slutt, og regnet ser ut til å være lei av å regne, sånn omtrent. Vi setter i gang dagens fjellovergang. Denne er opp Bukkelægeret og ned Memurutunga. Jeg tar en sjekk med bestyreren før vi går. Må forsikre meg om at det er trygt å gå opp de bratte stiene når det har vært så fuktig som nå. Han betrygger oss med at det går helt fint, sånn omtrent. Så da er det ikke mer å vente på.


I lett duskregn går vi på gode stier bort til brygga, og deretter på skogstier inn til foten av Bukkelægeret, omlag 2 km og en halvtimes gange.


Så ligger bakken der foran oss. Dvs. over oss. Nedenfra ser den helt ufremkommelig ut, men jeg vet bedre, og derfor peser vi i gang. Jeg lar godama gå foran, og hun lar meg gå bak. Dermed er vi enig i hierarkiet. Det er små korte slynger i stien, og vi kjenner på at lufta blir tynnere. Hvertfall psykisk....eller muskulært...

Ved foten av Bukkelægeret
Men gasellen klatrer sprekt foran meg. 20 minutter opp i bakken kommer de første virkelig smale hyllene og bergene stuper bratt.

Like etterpå begynner vi på den første klatringen. Det henger kjettinger klare i fjellet. Steinene er litt glatte i dag, så vi er takknemlige for at vi har noe å holde oss fast i. Men det går overraskende greit. Geit?






Og slik er Bukkelægeret: Smale hyller, noen klatreløyper. Litt luftig, men det føles trygt. Og utsikten er det som tar oppmerksomheten vår aller mest. Jotunheimen er utrolig vakkert, og det fineste av Jotunheimen, etter min mening, er omtrent her: Bukkelægeret, Gjende og Memurutunga. Men ikke si det til noen. Etter 1 time er vi oppe på toppen av bakken.


Stien videre går i slak nedoverbakke i et vidt dalsøkke på Memurutunga. Været blir gradvis bedre, men vi kjenner ingen behov for pause, så vi freider med friskt mot.

Memurutunga
Nederst i dalsøkket kan man ta stivalget ned til Memurudalen og den livlige elva Muru som bringer mineraler fra isbreen og fargelegger Gjende grønn. Men vi vil gå langs fjellryggen og fortsetter på stien oppover mot Sjugurdtinden.


I den slakke motbakken møter vi på noen utenlandske turister osm blir forfulgt av en rein. Det ser nesten ut som stereotypiske samer, tatt rett ut fra O-fag-bøkene fra 1978. Men i realiteten ser det egentlig merkelig ut. Reinsdyret klenger seg til de to turistene, og de forsikrer oss om at de hverken er samer, eller eiere av dyret. Det blir i alle fall et øyeblikk med nærkontakt av naturen. Selvsagt er det matlukt den kjenner, og derfor hverken mystisk eller unaturlig. Men vi kalller det like godt mystisk, sånn omtrent.

Reinen Iver
Vi fortsetter hvertfall videre og nå siste lange nedstigning til Memurubu. Dette er den mest spektakulære delen av turen. Sjugurdtinden består av en tindrekke av småtopper og føles som om de aldri tar slutt. Men utsikten og området er så vakkert at man hverken tenker på tiden eller alle de små motbakkene man får med seg langs nedstigningen.


Sjugurdtinden
På enden, selve Sjugurdtinden er vi klare for pause. Med utsikt over Memurubu, Gjende, Besshøe og Besseggen, tar vi en rask mellommiddag rett i koppen, sånn omtrent.


Besshøe, Memurubu midt i bildet, Besseggen tv.
Og der blir vi sittende en time, før vi tar den bratte bakken ned mot Memurubu, og over den stridige Muru.


Muru
Ved Memurubu

Middels
Tid: 5-6 t
Distanse: 10 km
Terreng: Bratt, gode stier, sikret