Bukkelægeret

Vi er rastløse når vi sitter i regnværet på hytta i Sauda og lengter etter Jotunheimen. Helt siden våre første fjellturer sammen har vi snakket om å gå Besseggen. Men hvert år har vi blitt forhindret av tid, sted eller vær. Vi tar en titt på værmeldingen igjen og ser det er en mulighet for klarvær i Jotunheimen denne helga. Impulsiviteten har lønt seg før, og vi tar sjansen igjen. Allerede neste morgen er vi på vei til høyfjellet, en 7-8 timer biltur fra Sørvestlandet, men verdt det, sånn omtrent. Vi har bestilt rom på Bessheim, slik at vi kan komme med første båt over Gjende. Det er dyre hytter på fjellet, selv på DNT-hyttene, men selvfølgelig verdt det, sånn omtrent, når man skal oppleve verdens vakreste eventyr: Norge.

Knutshøe

Neste morgen er det tidlig opp. Båten går kl.7.45 og vi vil bruke dagen i fjellet og ikke på båten. Værvarslingen varsler at det er mulighet for to dager oppholdsvær, og den siste som den beste. Dermed bestemmer vi oss for å ta båten inn til Gjendebu, og klatre opp Bukkelægeret første dag.
Denne ruta gikk Goturlaget i 2011 under Jotunheimskringla, med stor suksess og høydeadrenalin.

Gjendine

Etter tre kvarter med Gjendine har vi seilt over Gjende, og havnet på Gjendebu. Merkelig at så mange navn her har bokstaven "j" i seg (!?) På Gjendebu har det dagen før vært bryllup, og mot oss kommer en flokk turtrister og bakrusede mennesker med trillekoffert. Tror ikke de skal hverken over Bukkelægeret eller Besseggen. Håper ikke det hvertfall.

Gjendebu

Det er litt tungt vær denne morgenen. Regnet faller ivrig, og vi ser ingen tegn til at skyene letter. Så da koser vi oss en stund inne på Gjendebu, tester ut gammeldags utedo, og betrakter været innimellom. Etter en time er tålmodigheten slutt, og regnet ser ut til å være lei av å regne, sånn omtrent. Vi setter i gang dagens fjellovergang. Denne er opp Bukkelægeret og ned Memurutunga. Jeg tar en sjekk med bestyreren før vi går. Må forsikre meg om at det er trygt å gå opp de bratte stiene når det har vært så fuktig som nå. Han betrygger oss med at det går helt fint, sånn omtrent. Så da er det ikke mer å vente på.

I lett duskregn går vi på gode stier bort til brygga, og deretter på skogstier inn til foten av Bukkelægeret, omlag 2 km og en halvtimes gange.

Så ligger bakken der foran oss. Dvs. over oss. Nedenfra ser den helt ufremkommelig ut, men jeg vet bedre, og derfor peser vi i gang. Jeg lar godama gå foran, og hun lar meg gå bak. Dermed er vi enig i hierarkiet. Det er små korte slynger i stien, og vi kjenner på at lufta blir tynnere. Hvertfall psykisk....eller muskulært...

Ved foten av Bukkelægeret

Men gasellen klatrer sprekt foran meg. 20 minutter opp i bakken kommer de første virkelig smale hyllene og bergene stuper bratt.

Like etterpå begynner vi på den første klatringen. Det henger kjettinger klare i fjellet. Steinene er litt glatte i dag, så vi er takknemlige for at vi har noe å holde oss fast i. Men det går overraskende greit. Geit?

Og slik er Bukkelægeret: Smale hyller, noen klatreløyper. Litt luftig, men det føles trygt. Og utsikten er det som tar oppmerksomheten vår aller mest. Jotunheimen er utrolig vakkert, og det fineste av Jotunheimen, etter min mening, er omtrent her: Bukkelægeret, Gjende og Memurutunga. Men ikke si det til noen. Etter 1 time er vi oppe på toppen av bakken.

Stien videre går i slak nedoverbakke i et vidt dalsøkke på Memurutunga. Været blir gradvis bedre, men vi kjenner ingen behov for pause, så vi freider med friskt mot.

Memurutunga

Nederst i dalsøkket kan man ta stivalget ned til Memurudalen og den livlige elva Muru som bringer mineraler fra isbreen og fargelegger Gjende grønn. Men vi vil gå langs fjellryggen og fortsetter på stien oppover mot Sjugurdtinden.

I den slakke motbakken møter vi på noen utenlandske turister osm blir forfulgt av en rein. Det ser nesten ut som stereotypiske samer, tatt rett ut fra O-fag-bøkene fra 1978. Men i realiteten ser det egentlig merkelig ut. Reinsdyret klenger seg til de to turistene, og de forsikrer oss om at de hverken er samer, eller eiere av dyret. Det blir i alle fall et øyeblikk med nærkontakt av naturen. Selvsagt er det matlukt den kjenner, og derfor hverken mystisk eller unaturlig. Men vi kalller det like godt mystisk, sånn omtrent.

Reinen Iver

Vi fortsetter hvertfall videre og nå siste lange nedstigning til Memurubu. Dette er den mest spektakulære delen av turen. Sjugurdtinden består av en tindrekke av småtopper og føles som om de aldri tar slutt. Men utsikten og området er så vakkert at man hverken tenker på tiden eller alle de små motbakkene man får med seg langs nedstigningen.

Sjugurdtinden

På enden, selve Sjugurdtinden er vi klare for pause. Med utsikt over Memurubu, Gjende, Besshøe og Besseggen, tar vi en rask mellommiddag rett i koppen, sånn omtrent.

Besshøe, Memurubu midt i bildet, Besseggen tv.

Og der blir vi sittende en time, før vi tar den bratte bakken ned mot Memurubu, og over den stridige Muru.

Muru

Ved Memurubu

Middels

Tid: 5-6 t

Distanse: 10 km

Terreng: Bratt, gode stier, sikret

Sjugurdstinden (Jotunheimskringla del 2)

Sjugurdtinden

Etter en god stigning opp bratte Bukkelægeret, hadde vi oss en god matpause, før turen gikk videre over Memurutunga. Før vi satte rett kurs, gikk vi den alternative ruta mot Gjendebu, for å bestige toppen rett bak der (1514 moh). Det tok like lang tid som Fredrik hadde beregnet, og bare en halvtime forlengelse av turen. Nå krysset vi over den vidstrakte Memurutunga, og fikk et Jotunheims skue i alle grader. Dette gjorde at vi snudde oss og pekte i alle retninger, tok bilder, filmet og gjorde alt vi kunne for å "memurere" turen.

Memurubreen

Langtjønne, Gjende i bakgrunnen

Det ble en kupert nedstigning til omtrent 1350 moh, før en slakk lang motbakke var foran oss, mot Sjugurdtinden. Et par timer tråkk i stein (Jah, vil du ikke ha stein; gå på hardangervidda!!), og nær den siste stigningen, stelte vi i stand friluftkjøkkenet, og lagde oss mat på 7.30 min. Rart i grunnen at maten skal være så effektiv, når resten av turen er rimelg bedagelig (!?). En god drøs ble det i alle fall opp ved Sjugudstindtjønna (1443 moh) og litt lykkelig over at neset i vatnet ikke hadde navn. Det ville i så fall blitt "Sjugurdtintjønnaneset" og strandlinja på neset ville blitt kalt "Sjugurdtindtjønnanesfjæra" (enda verre!!)

Sjugurd....osv

SÅ: lykkelig ove at dette ikke ble nevnt på turen, pakket vi maten sammen og satte i gang med siste etappe. Det tok ikke lang tid før vi toppet den siste toppen, og et skue av en utsikt åpnet seg foran øynene våre. Vi var kommet til Sjugurdtinden, en kupert rekke av topper som reiser seg fra vatn og  dal, slik at man blir gående på en egg, før man bratt må ned til vannkanten. Litt lammet, ruslet vi stille nedover dette vakre landskapet, over alle toppene, før vi kom til siste kneika, og nedstigningen til Memurubu, som ligger ved elva Muru i Memurudalen.

Memurudalen

Memurubu rett der nede

500 meter fra hytta kunne Fredrik stadfeste at "Dette kommer vi til å klare!" ....og det gjorde vi.

(fortsettelse)

Bukkelægeret (Jotunheimskringla - del I )

Solnedang over Gjende

Første del i kringla om Jotunheimen. Vi ankom med bil til Gjendesheim 11. august, og overnattet i sovesal uten særlig søvn, av frykt for tyveri og sinte innkommende, siden vi snek oss til plass nr. 23 og 24, i stedet for 10 og 11. Det var trangt om plassen, og vi snorket på skift, før morgenen innhentet oss, og frokost med utsikt, matpakke med utsikt ble unnagjort.

Gjendine

Båten Gjendine (med utsikt) tok oss tidlig om morgenen innover vannet, inn i nasjonalparken, via Memurubu, dagens mål, og inn til Gjendebu, dagens utgangspunkt. Vi passerte både vakre og overveldende fjellsider, mens vi diskuterte høydeskrekk vs. natropplevelse.

Fra brygga ved Gjendebu, gikk vi inn til turisthytta med så lang historie og utedo. Vannflaskene ble fylt med lemenpest-vatn, i stor tro på at den kanskje ikke var så ille, før nesen og beina pekte mot den stupbratte lia vi skulle forsere.

Vi gikk forbi et rasområde, og plutselig hadde vi tatt igjen noen røykende middelaldrende damer, og var stolt av at goturtempoet hadde økt, siden oppstarten for noen få år siden.

Bukkelægeret

Der lå stien rett opp lia, og det var bare å trå til. Stien slynget eg gjennom lyng og busker, til vi kom til første klatre-etappe. Med kjetting og høydeskrekk karret vi os oppover, delvis med klatring, delvis med balansering på de 40cm brede hyllene opp den stupbratte lia. Halvveis oppe i veggen, flatet stien noe ut, før det igjen ble bratt med galter og klatrekjettinger.

Det tok 2 timer fra bunn til hylla helt oppe på underkant av 1500 moh og 500 m over vannet, da vi tok en velfortjent hvil, lunsj og drøs.

(fortsettelse)

Jotunheimskringla

Besseggen

En drøm om goturer i Jotunheimen ble oppfylt i august i år. Vi hadde planer om en femdagerstur, men meldinger om snøvær og vind, gjorde at vi forenklet og forkortet oppholdet til å bestige hovedattraksjonene Besseggen og Galdhøpiggen. Likevel tok vi også med oss Bukkelægeret, som er mindre kjent, men vel så spennende. Her en liten smakebit. Detaljene følger etterhvert..