Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
For to år siden kunne vi gå på fine trapper langt på vei opp mot Siggjo på Bømlo. Nå er vi spente på om det planlagte arbeidet med trapp til topps er ferdig, og det skulle vise seg å være riktig.
Vi kan nå gå hele veien til topps på det som kalles "Laksetrappa" og hjelper folk til det flotte feilmerket og på toppen av Bømlo.
Nå er det også planer om nødbud/dagsturhytte på Bømlo, og da gjenstå vel bare gondol, restaurant, hotell og zipline, så nærmer det seg turisme....
Vi har kommet til mai du skjønne milde, og har ordnet oss avspasering og mange inneklemte fridager. På Bømlo er det både padlemuligheter og turmuligheter, så vi etablerer basecamp midt i Kuleseidkanalen. Herfra skal vi utforske Bømlo høyt og lavt, inn og ut, sør og nord, øst og vest.
Tur 5: Siggjo
Vår andre dag på Bømlo sikter vi til topps. Siggjo er et landemerke fra Haugalandet i sør til Sotra i nord og er det høyeste punktet på Bømlo. Det er meldt brukelig vær på ettermiddagen, så da er det bare sette i gang når de første solstrålene kommer. Vi har vært etpar ganger på Siggjo før, men denne gangen skal vi bli positivt overrasket av tilrettelegging de siste åtte årene. Det er nå 2 parkeringsplasser som hører til bakketuren. Vi tester ut den nye, selvsagt.
Denne tar oss med rett på grusveien som vi må slite oss opp på de første 100 høydemetrene. Det er vår i full yring, og hvitveisen lyser mot oss på det vårgrønne teppet de vokser på. Da nyter man at sommeren er på vei, og bakkene blir ikke så harde.
Den neste positive oveerraskelsen er at det har blitt bygget sherpatrapper gjennom hele skogområdet opp mot berget. Disse ble åpnet for bare et halvt år siden, så vi er blant de første 60.000 som skal prøve ut disse i år. Trappene er av god kvalitet, Rette, jevne og vi tripper oppover, spesielt trappejenta Ingeborg.
Selv om traseen er lagt noe annerledes enn den gamle stien, har de fått med seg de fine utsiktspunktene vi husker så godt fra sist. Dette gjør turen opp ekstra trivelig.
Når vi kommer over tregrensa kjenner vi oss igjen. Her går vi på berg, med gode gamle bruer over de vanskeligste partiene, og med kjettinger til hjelp i de bratteste partiene. Turen til topps er en fryd og kan passe bra når vi kommer igjen om 80 år..
På toppen er alt som før. Der er den samme masta, hytta og sitteplassene. I dag har vi med oss middag til topps. På primusen blir det kremet pytt i panne, med både svin og bacon. Sånn blir det en virkelig gotur.
Det var godt vær i vente.... i morgen. Lenge siden noen av oss hadde vært på tur, og fjelltoppen på øya i nord hadde lenge forlokket oss. Selv er jeg jo ganske verdensvant i området, med min tidligere erfaring opp til Bømlos topp. Men nå ville altså Godama beseire berget, og vi tok den lange kjøreturen til Bømlo. Jah, så fikk vi oss en kjøretur også (!)
Fine grusveier fra parkeringsplassen
Turen til Bømlos topp kan enkelt beskrives med: bratt bakke på berg og i barskog. Det er nemlig sannheten. Men på Goturen beskriver vi med innlevelse og en smule overdrivelse, så her er den litterære versjonen:
Fuktig i skogen i dag
Vi startet fra en god parkeringsplass ved Ospelia, og opp gjennom skogen til vi kom inn på en gruset skogsvei. Denne kan man gå fra bilveien, dersom man bare starter 200m lenger sør. Da holder man seg hvertfall tørrskodd, for i skogen her var det rimelig gjørmete og bekken hadde høy vannføring.
Skogsveien går bratt oppover Ospelia, noen hundre meter, før den bratte stien virkelig begynner. Langs veien så det ut som troll hadde trampet ned trærne i lia. Trærne lå i hytt og pine, med opprevne røtter, eller brekte stammer. Det var nok en storm som hadde herjet siden jeg var her sist.
Ved toppunktet av skogsveien, er det godt skiltet og opp mot høyre. Nå begynner den virkelige stigningen. Først etpar hundre meter gjennom barskogen, før man kommer ut på fjellet, og får vidsyn i alle retninger, spesielt sør og øst.
Noen regndråper kjente vi oppover fjellet. Det merkes at det er bratt oppover, for utsikten blir raskt bedre når man karrer seg oppover fjellsida. Enkelte plasser er fjellet utstyrt med flotte trebruer, som forenkler oppstigningen.
Siggjo er et populært turmål, spesielt for Bømlingene. I dag møtte vi mange. Halvparten i treningsdress, som trente foran Siggjoløpet 15.mai. Andre ikledd bikkjer, som de løsnet på i utide, mens noen småhunder måtte bæres, stakkars. Ellers møtte vi gamle og erfarne turmennesker. De er jo alltid hyggelig å snakke med, og man kan lære mye om lokalområdet, ved å ta seg tid til en prat.
Ved ca. 300 moh lå snøen som et nydekt teppe over lynga, og vitnet om at vinteren fremdeles ikke hadde gitt seg. Stien var snøfri, men i lufta kjente vi et drev av sludd...
Vi brukte ca.1,5 t i rolig tempo til toppen. Oppoverbakken er langs østsiden av fjellet, og dermed i le for vestavinden som stort sett regjerer her. Men i det vi så masta på toppen og rundet toppen av bakken blåste det kraftig mot oss. Vi famlet oss fort frem til høydepunktet, som er en diskusjon i seg selv. Mitt spørsmål til publikum er: 473, 474 eller 476 moh?
På toppen var vi hvertfall. Men det bøåste så kraftig, at vi fant ly på trappa til Telenorhytta der oppe. Den er vendt østover og vi kjente dermed ikke vinden mens vi drakk kaffe...
Nydelig utsikt langs østsida av Siggjo
Pausen ble ikke lang før vi gikk nedover igjen. Men da oppdaget jeg den karakteristiske grønnfargen av Rhyolitt, som kommer av vulkansk aktivitet i skapelsen, og som har blitt brakt rundt i distriktet helt fra steinalderen...
Håper alle la merke til ordspillet i overskriften. Den var vel gjennomtenkt, nemlig.
Siggjo
Før påske var goturlaget på Rogalands best kjente seilemerke: Bokn. Denne gangen tok vi Sunnhordalands best kjente seilemerke; Siggjo. Toppen er nesten 200 meter høyere en Bokn, med sine 474 moh. Og stigningen fra parkeringen er på ca.400 meter. Det er en god tursti på 1,8 km til toppen, i nærmest konstant oppoverbakke, men med fine avsatser, hyller og plankebroer, som er overkommelig for de fleste, med unntak av folk som ikke vil. Turen er også lagt inn som en av turmålene i Hordalands intiativ Bilvandring
Bratt stigning opp fra grusveien
Parkeringen og utgangspunktet for turen, er ved Bømlos trekantforbindelse og litt til, langs fv 542, på vei mot Bremnes.
Fredrik hadde utstyrt seg med full nykjøpt sekk. Her hadde han både stormkjøkken, mat, kaffe, klær, stålbestikk og toalettpapir, så han så riktig "tursk" ut. Undertegnende hadde en liten sekk med sjokolade, varmt vann, kjeks og sjokolade jeg bare selv likte. Heldig med den!
En imponerende Henry (5) gikk på egne småbein hele veien til toppen, hvor han like før toppen sa: "Her var det ingen utsikt!" Ikke like imponerende var det at 60-70 år gamle gamlinger kom løpende oss i møte, for de har jo hatt hele livet på å trene (!).
Fredrik og Henry på en av de mange plankebroene
Flere reaksjoner ble det ikke på veien opp, annet enn at fotografen lot seg imponere av en utrolig fin utsikt i alle himmelretninger, jo lenger man nærmet seg toppen. Hordaland ER vakkert, og i dette fantastiske vårværet ble blå himmel og hav en ekstra bonus.
Utsikt mot Mosterhamn osv
Oppe på toppen glimtet Fredrik til med stormkjøkkenet, vel forberedt på å lage en 3-retters middag, for 2-retters eksisterer ikke, sånn rent prinsipielt. Så her er oppskriften:
Forrett: Spekeskinke og honningmelon - pent dandert i biter på et plastfat av en nordlending
Hovedrett: Pannekaker med sukker - møysommelig stekt med tidvis riktig varme, og servert rykende.
Dessert: Bakt banan med kokesjokolade - Varmet opp, til tiden renner ut, og man må skynde seg ned fra fjellet.
Og dermed var sulten mettet og maten syltet, så da var det bare å finne "geocachen" som lå i et område med en skala på 1-10, under en sten og fire støvleskaft unna angitte punkt.
For å lette på tidspress og kona til Fredrik, delte vi på den voksne rollen, å bære Henry ned fjellstien, like til veiens ende, og litt lenger med bil... Been there. Done that!
Turen opp med 5 -åring tok 1,5t. Nedover tok vi ikke tiden. En obligatorisk tur for alle i høvelig avstand, og omreisende.
