Kongeørn, Vassenden og Natterhuk

To nye ruter i kveld. Men det beste var en ørn som flakset bar titalls meter i lav høyde over meg. Havørn eller kongeørn? Tror ikke du blir klokere av dette innlegget....

Jeg tok meg en kveldstur fra Burmaveien på Karmøy. Målet var en sti som jeg ikke har gått før. Denne går mot Vassenden, dvs. enden av Hilleslandvatnet i Skudenes. Oppstarten av stien er "Karmøymarsjen", gruseveiene som følger Holmavatnene etpar kilometer. Bare noen få hundre meter innover veien, er det skiltet til Vassenden, en mer kjerrete vei.

Jeg hadde akkurat begynt å vurdere turen våt, pga store vanndammer i veien, som ga utfordring for slitne fjellsko med lekkasje, da jeg så denne mektige rovfuglen fly fryktløs mot med på min venstre side. Heldigvis hadde jeg kamera klart, og begynte å knipse. Den regjerende kongen brukte sine enorme vinger til å holde seg lavt over bakken, og fulgte meg med rolige hodebevegelser, så nær at jeg ble helt satt ut, imponert over suvereniteten.

...En liten digresjon her: Er dette en kongeørn eller en havørn? Den beste forklaringen fant jeg på rovdata.no:

---

Havørn og kongeørn er relativt like av utseende, spesielt hvis de blir sett på litt avstand, og forveksles derfor ofte av menigmann. Det beste kjennetegnet for å skille dem fra hverandre når de er i flukt er lengden og formen på stjerten. Det er også forskjell på hvordan de holder vingene når de ligger og seiler på vindstrømmene. Havørna har en kort, noe tilspisset stjert og holder vingene rett ut fra kroppen, mens kongeørna har en lengre stjert, som er rett i bakkant, samtidig som den holder vingene litt over kroppen i en svak V-form.

---
Jeg har altså ingen bestemmelsesnøkkel her, men vurderer den spesielt fra stjerten, som uten sammenligning er ganske rett i bakkant. Denne er trolig en ung kongeørn, men om leserne har argumenter som bestemmer dette til å være havørn, blir jeg ikke fornærmet. Hadde vært verre om dere tok meg på geografi.

Turen var allerede verdt det, og jeg myset etter kongen hele resten av turen, men så i stedet et yrende hekkeliv langs hele veien, alt for mange arter til å observere alle, og nevner derfor bare måka, som er lettere å gjenkjenne.

Jeg gikk videre, og vendte sørover, forbi berg, beiter og en myr Et noe våtere parti der stien var smalere og noe mer utydelig. Men det er godt skiltet i Skudenes, så en og annen veiviser hjalp meg videre.

Etter å ha passert myra, kom jeg inn på kjerrevei igjen, og var snart nede ved Hamravatnet. Småfugler flakset rundt meg og ga et usamstemt kor av pipelyder, ivrig på å utkonkurrere hverandre, ferdig med å gunste seg, men i full gang med brunst.

Jeg fulgte veien forbi vatnet og ned til enden av neste vatn, der kjerreveien blir til bilvei, og jeg mister interessen. Der nede lå en fin liten hytte idyllisk til midt i beitet til storfe og glanset seg i våren. Jeg var kommet til Vassenden.

Vassenden

Her nede så jeg også skilt til et nytt turmål "Natterhuk"  Til nå hadde ikke turen vært lang, og det nye turmålet fristet. Har aldri hørt om Natterhuk før, men det minnet meg om både natt og huk, så dette ble spennende...

Det ble samme kjerrevei tilbake, men kun en liten kilometer der det er skiltet videre mot Natterhuk. Fortsatt på kjerrevei, men så kommer jeg til en gjerdeklyver, og veien blir til sti. Nyryddet for braker og kratt og tydelig fremvist opp til en liten topp. Og det er dette som er Natterhuk. Et toppunkt på bare 56 meter. Jeg gikk opp dit, og fikk god oversikt over hele turen i kveld. For så god er utsikten, eventuelt så kort er turen. 

Natterhuk

Jeg fortsatte på godt ryddet sti, videre mot kjerreveien, og prøvde ut resten av denne, for på kartet skulle veien lede til Burmaveien. Og det gikk jo fint en stund, men så ble veien for våt, og jeg måtte snu bare et par hundre meter fra Burmaveien. Så da vasset jeg like godt tilbake til bilen igjen, og sa meg fornøyd.

Enkel:
Tid: ca.1t - 1,5t
Distanse: ca. 4 km rundtur
Terreng: Grusvei, kjerrevei, sti, relativt flatt

Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser

Hele Presteveien

Kvilhaug

Det er meldt delvis skyet, frisk bris, og vårvarmt i dag, så jeg bruker like godt dagen ute. Målet er å gå hele Presteveien fra Kvilhaug til Hillesland, og i tillegg gå innom Røyningsbu for å spise vafler. Jeg har ingen hast, og trenger derfor ikke følge med på klokka, men gjør det likevel av vane.

Det skal bli en hel dag ute. Bilen er opptatt, så jeg vekker sykkelen fra vinterdvale og sykler fra Sevland til Kvilhaug, en liten mil. En fin tur langs "47" med vind i ryggen. Fordelen med sykkel er at jeg er uavhengig av parkeringsplass, og kommer dermed nært inn på marka, før jeg begynner å spasere. Jeg sykler forbi Ferkingstad kirke og opp Sjerpevegen ned til der det er skiltet med nettopp "Presteveien".

For 3 år siden gikk Goturlaget nesten hele ruta, men snudde ved Røyningsbu. Da jukser man med ca. 3 km. Det er hele distansen som gjelder i dag.

Det begynner bra. Sola skinner i det jeg starter fra Kvilhaug, og åkrene som strever med å få grønnfarge, ligger der pent med en kjerrevei som slynger seg mellom dem. Jeg går omlag 800 meter over åkrene før den omvandles til en mer fuktig sti, og leder meg inn i skogen. Da kommer dagens bratteste parti, og leder meg helt til topps gjennom skogen. Vel ute av skogen åpenbarer det seg god utsikt, som jeg nyter. Jeg ser lyngheier foran meg og Mjåvatnveien langt der nede. I vest hele Kvilhaug. Det er bare å fortsette.

Kvilhaug

Midt i Lyngheiene deler stien seg, og jeg ser ingen merking videre. Stien ser mest brukt ut til venstre, og følger høyden, så jeg tar sjansen på å gå denne. Stien er fin og vandrevennlig, men umerket, så jeg går med håpet som motivasjon. Lenger borte skimter jeg Butjørn, og er redd for at jeg har gått feil. Jeg kommer til et nytt stikryss, og velger stien til høyre, i ren panikk. Til sammen går jeg i uvissheten en hel kilomter, men er lettet når jeg ser gjerdeklyver og skilt til Presteveien. Jeg kommer meg ut på Mjåvatnvegen og ser at det nok var feil sti jeg valgte. På den annen side var stien bra, og jeg holdt meg i høyden, så angrer gjør jeg ikke (!).

Mjåvatnvegen

Jeg krysser veien og legger ut på neste etappe. Det er en god bakke opp igjen, men så holder jeg meg i høyden, hele 80 moh, omtrent resten av turen. Fra bakken det nokså flatt inn 2 kilometer til Røyningsbu.

Stien går mest gjennom skog, med noen åpne og myrlendte lysninger. Stien er godt opparbeidet og med gode plankebroer, slik at man nesten kan gå tørrskodd hele veien inn til hytta. Langs leden passerer jeg stikryss med kjente navn som Haga, Vikra, Sandve, Mjåvatn, Mjåvatn en gang til, Skudenehavn og til slutt skiltet mot Røyningsbu, hvor jeg nå bestemmer meg for å ta meg en kake eller en vaffel. Fra Presteveien er det 500 meter inn til hytta, men vel verdt omveien.

Inne på hytta sitter disse trofaste pensjonistene og betjener hytta hver søndag mellom 11 og 14. Jeg hadde forventninger om bakverk, men det var det visst slutt på, så jeg måtte nøye meg med fordøyelseskjeks. Heldigvis var det rikelig med kaffe, så jeg forsynte meg uforskammet, mens jeg rundsnakket de gamle med 2.verdenskrig og de greiene der. Fjellaget skal ha ros. De står på med skilting, bygging av plankebroer og rydding av stiene hele tiden. Det er dette de ånder og lever for, og forklarer alt med sin gode tid, og sin enorme vilje til å bevare stiene.

Men kaffen danner mye luft i magen, så jeg freser videre på min ekspedisjon. Nå går jeg kjerreveien mot Hillesland, og tar til venstre i krysset på myrene der hvor stiene til "Vårspretten" leder tilbake til Skudeneshavn.

Røyningsvatnet

Da er det bare en liten halvkilometer til jeg kommer inn på Presteveien igjen og staker kursen videre mot Hillesland. Denne delen av stien går gjennom kratt, skog og småmyrer. Litt fuktigere og litt mer tilgrodd, men fin å gå på. Nå ender jeg nede ved Matiasgjerdet, hvor det er gårdsvei ned til Hilleslandsvatnet. Kun en kilometer, dette strekket. Turen fra Røyningsbu er på 2,5 kilometer.

Matiasgjerdet

Hillesland

Nede ved Hilleslandvatnet bestemmer jeg meg for å ta strake veien tilbake til Kvilhaug. Returen går på sørsiden av Røyningsvatnet, hvor jeg passerer med blikk for hele anlegget på avstand.

Røyningsbu

Tilbake på Mjåvatnvegen velger jeg den skiltede stien tilbake mot Kvilhaug. Bare 20 meter etter skiltet blir jeg forvirret igjen. Ingen merking, og en kjerrevei gå på tvers av retningen. Men jeg forsøker meg forsiktig fremover, og sikter på strøm-mastene. Det gjorde jeg rett i, for rett der borte er en gjerdeklyver.

Det forundrer meg at den merkede stien er i mye dårligere forfatning enn den umerkede. Stien holder på å gro igjen og er tilsynelatende lite brukt. I tillegg er den svært fuktig og myrlendt, uten planker eller broer til hjelp... Det later til at folk foretrekker den øverste stien jeg valgte tidligere i dag. Kanskje ikke et problem i verdensdebatten, men jeg ble engasjert like fullt. Så da blir dette min anbefaling. Følg de øverste stien!

Etter å ha tilbakelagt 18 km på sykkel og 16 km i marka var jeg fornøyd. Hele dagen ble tilbragt ute. En skikkelig Gotur.

Tid: 5t t/r

Distanse: ca. 15 km t/r

Terreng: Traktorvei, skogssti, småkupert, stort sett tørt

vanskelighetsgrad: Middels pga. lengden

På fire hjul til Røyningsbu

Hillesland

Alle tenåringene er med oss i dag, etter suksessen i det gode vårværet i går. Denne gangen kommer vi oss tidligere avgårde. Vi kjører til Hillesland for å gå (og kjøre) opp kjerreveiene til Røyningsbu.

Det er kanskje enda mer strålende vær i dag, og våren viser tydleige tegn. Fuglene kvitrer ivrig rundt oss og gjødsellukta er påtrengende. Markene er jo stadig vekk grønne på Karmøy, men kanskje ekstra lysende nå i vårtiden. Jeg har opplevd vår mange steder i landet, men er overbevist om at våren i Rogaland er best (!) 

Fra Kvitamyr

Det er noen få parkeringsplasser ved Hilleslandvatnet, og ved den private gårdsveien opp mot Røyningsbu. Den første kilometeren på tur går på godt grusdekke, og Jørgen har ingen problemer med å holde farta opp mot Kvitamyr. Herfra er det kjerrevei resten av ruta inn mot Røyningsbu. Benedikte får med seg alle detaljene langs veikanten, og spretter rundt med iphone-kamera og spesial-linse, og fotograferer det småe i storformat.

Mikrofotografering

Oppe på myrene står hinderene i kø for permobilen. Det er steinete i kjerreveien og fare for bunnskraping. Men Jørgen viser talent og tar det rolig over steinene, slik at permobilen er like hel. På myrene er det fortsatt vått og gjørmete i kjerreveien, og tørken den siste uka har ikke vært nok til å tørke opp alt. Men med litt slalom og unnamanøver får Jørgen permobilen trygt gjennom hinderene.

Tøffing på hjul

Da er det nesten bare lett kjøring inn til Røyningsbu, hvor solveggen venter, og vi setter oss ned for en god rast etter vel gjennomført farting.

Målgang Røyningsbu 

Solgang Røyningsbu

Veien tilbake gikk omtrent helt likt. Mikrofotografen oppdager både padde i pytt og froske-egg i samme farvann.

Padde i pytt

Froske-egg i samme farvenn

Vi finner også ut at Jørgen har blitt et humpetroll på de ujevne veiene. En tøff offroad-sjåfør. Til slutt er vi tilbake på parkeringen. Alle like hele, velberget, og enda lettere til sinns... Det er vår....

Distanse: 5 km t/r

Tid: 1 t t/r

Terreng: Svak helling og flatt, Gårdsvei, kjerrevei, noen fuktige partier

Vanskelighetsgrad: Enkel

Korteste vei til Røyningsbu

Sjenet

Jeg har lenge trodd at stien fra Mjåvatn var den korteste veien til Røynigsbu, men i det siste har det kommet opp for meg at det faktisk er en enda kortere rute til fjellags-hytta. Denne er fra Sjenet ved Hilleslandsvatnet, og måtte utprøves.

Dagen var blå, med strålende solskinn og lurevår i lufta. Joachim sluttet seg til turlaget i dag, og ble med pappen sin på tur.

Vi kjørte forbi steinbrudd og beiter, før en grind med en tydelig kjerrevei kom til syne på vår venstre side. Veien gikk gjennom et lite beite, med langhåret villsau på, og på toppen av bakken fortsatte beitet helt av seg selv.

Mot Hillesland og Dale 

Verre var det ikke enn at vi nå var på hovedleden fra Hillesland, som er en rute goturlaget har brukt mye. Det betydde at vi var oppe på de øverste myrene, og bare kunne spasere rett inn til Røyningsbu på kjente veier.

Turen var unnagjort på 20 minutter, men vi tok likevel en rast i solveggen, med medbrakt sjokoladebolle og "statoilkopp" som såvidt holdt varmen etter påfyllingen.

Det var en herlig dag å steike seg i sola, noe vi ikke hadde tålmodighet til. Dermed var bolla nesten ikke svelget da vi returnerte tilbake til Sjenet, bare distrahert av en vær som bruste med ulla, og gomlet gress.

Denne turen er perfekt for småbarnsfamilier. En lett tur med flott utsikt til vest, og en deilig rast på idylliske Røyningsbu. Dessverre ikke trillbar, da det er litt vått øverst i beitet, og en gjerdeklyver sperrer veien inn mot myrene

Lenke til UT.no - kart

Tid: 30 - 45 min t/r

Distanse: 3 km t/r

Terreng: Kjerrevei, Beite, flatt

Vanskelighetsgrad: Enkel