Trodla-Tysdal

Det er sjeldent vi er i forbifarten i Hjelmeland, men vi har gode minner fra goturen i fjor, med vakre Viglesdalen og turen til Skomakarnibbå. Så i vår ferdsel fra Stavanger til Sauda finner vi et turmål på vei gjennom Ryfylke. Det er et turmål vi fikk for flere år siden av den dyktige landskapsfotografen Trygve Berget. En isolert gard innerst i et langstrukket vatn i hjertet av Hjelmeland kommune.

Gården Trodla-Tysdal regnes som Rogalands mest isolerte gård, men har hatt bosetning helt fra steinalderen. Gården drives i dag av bygutten Kjell Tysdal (tidl.Mikkelsen) og fikk oppmerksomhet av NRK i deres første sesong av "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Han driver gården og har i tillegg etablert turiststasjon etter DNT-standard. Når vi ringte om overnatting var det fullbooket, så for oss blir turen inn en dagstur.

Vi vurderte å padle fra Årdal i Hjelmeland og inn Øvre Tysdalsvatn, men slo det fra oss uten grunnlag. Dermed ble valget å gå den 7 km lange turen fra Kleivane i Vormedal og gjennom kulturlandskapet ned til Trodla Tysdal. Noe vi ikke angrer på.

Oppstart er i Kleivane i Vormedal, en halv times kjøring fra Hjelmeland sentrum. Der er det god parkeringsplass og godt skiltet til flere turmål. (PS! Parkeringen er noe lenger inne enn turbeskrivelsen på Ut.no)

Kleivane

Vi følger en god gårdsvei en kilometer innover i dalen, før en liten avstikker følger oss et par hundre meter til en annen skogsvei. Foreløpig er terrenget forholdsvis flatt, så det er lettgått.

Kløvabrekka i sikte

Vi fortsetter flatt innover skogsveien noen hundre meter til, før vi krysser en bekk og går inn i tett granskog gjennom en god allé.

Men nå bakker det seg til. Turen over Kløvabrekka har ikke mer enn 130 meter stigning, men nok til at vi blir andpusten. Opp bakkene er det gode, men litt steinete stier. Så åpenbarer dagens første idyll seg. Vi passerer Kløvatjørna som naturlig nok hører til den fraflytta gården Kløv. Tjernet speiler terrenget, og selv om ikke septemberfargene er i full prakt enda, blir dette et nydelig motiv for fotografen.

Kløvabrekka

Kløvtjernet

Reinsholten

Fra Kløv er det en kort bakke opp til toppunktet på 425 moh. Og det blir vi bevisstgjort med et godt informasjonsskilt.

I jevn nedoverbakke, delvis bratt, går vi ned til Helgaland, som er for en støl å regne, med beitende sauer mellom turistene. I natt er det nemlig uteligger-natta, der det gjelder å sove i telt eller under åpen himmel. Uten grunnlag har vi valgt å ikke sove ute. Men vi passerer et par uteliggere her nede på Helgeland.

Helgaland

Svandalsbekken kommer ned fossen fra Djupadalsvatnet, og etter å ha roet seg på Helgeland fosser den videre gjennom Øya, som er en bratt dal ned til Øvre Tysdalsvatn. Denne lia blir dagens bratteste, og vi begynner å tenke på at vi skal samme vei tilbake. For turmålet er dagens laveste punkt 67 moh. Nede i bratta passerer vi det vakre brudesløret Øyafossen, På returen ser vi bruden skinne i kobberfarger, og det er for rene "gullfossen" å regne. Jeg døper dermed fossen "Gullbrura", og Godama står brud.

Vi fortsetter ned i bratt terreng før stien flater noe ut, og vi krysser over bekken på en gyngete bru.

Herfra og ned er det tydelige spor etter et nylig ras over stien. Øyahidleren er en av de største kampesteinene jeg har sett, og vi går under denne, før vi må ta en omvei rundt noen blokker som sperrer stien. Rett nedenfor er "Dommedagssteinane" hvor det nok er et eller annet sag om at de faller og dommedagen kommer. Det blir sikker mange dommedager fremover i denne dalen...

Øyahidleren

Dommedagssteinane

I siste helling ned til Trodla-Tysdal ser vi tydelig Nonsfjellet stikke opp med seine karakteristiske pigger på andre siden av vatnet, og snart ser vi elvesletta der den gamle gården ligger. Ned til dalen er det fin drifteveg, bygget gjennom ura. Vi har nå brukt drøye 2,5 timer på goturen.

Før vi kommer til gards bestemmer vi oss for å stoppe, og ta dagens rast med enkel matpakke. Her har vi fin utsikt inn dalen, ned til gården og utover det langstrakte vatnet. "Foggelen" blir sendt opp og gir oss enda bedre oversikt. Langs stranda nede på sletta har flere uteliggere etablert seg. Noen har kommet hit med kajakk, og vi tenker litt på den grunnløse avgjørelsen om å ikke padle.

Trodla-Tysdal

Før ettermiddagen blir kveld tar vi vendereis, og klatrer de 400 høydemetrene opp til Kløvabrekka. I gevinst får vi kveldslys gjennom hele returen. Tempoet er høyt, tross motbakkene, og vi returner på drøye 2 timer tilbake til parkeringsplassen i Kleivane.

Middels

Tid: 4-5 timer t/r
Distanse: ca.14 km t/r

Høydeforskjell: 350 meter

Terreng: Grusvei, skogsvei, skogsti, delvis bratt

Turbeskrivelse Ut.no

Vakre Viglesdalen

I landskapsvernområdet Lusaheia i Hjelmeland ligger en av Stavanger turistforening mest populære turistmål, Viglesdalen. Opp Viglesdalen ble det for over hundre år siden laget en driftevei for sau, og svenske slusker bygde veien opp dit.

Vi er helgeturister i området og dette blir vår andre tur, etter gårsdagens tur til Skomakarnibbå. Ikke langt fra basecamp er startpunktet for dagens tur, Nes. Der er det god parkering, en idyllisk liten gård, og en bru som leder oss over Storåna, elva vi skal følge gjennom dalen.

Vi starter opp ved grønne enger, men legger oss ikke der. Derimot går vi opp en god stigning på en særegen steinlagt vei, og noe på svaberg. På vår venstre side har vi det høyreiste Tverrfjellet som sperrer vannet fra Øvre Tysdalsvatn.

Etter en halvtime på tur, blir vi villedet til en jettegryte som har lurt seg utpå kanten av et stup. En bjørk står i veien, men gryta er likevel et imponerende kunstverk av naturen selv.

Vi fortsetter oppover. Det blir aldri spesielt bratt, men en jevn stigning er det, og snart får vi se en nydelig foss nede i dalsida. Det er Sendingsfossen som snirkler seg mellom og over glatte berg. Denne fossen kan visst ha voldsom vannføring med enorme krefter og et spektakulært skue, men vi synes den er vakker som den er, etter noen tørre dager i fjellet.

Sluskeveien

Sendingsfossen

Etter "skuet" havner vi på et lite platå, og følger løvskogen videre inn mot neste bakke som leder oss på siden av Hiafossen. Den har et mer kraftig uttrykk, og fosser ivrig i et lite fall. Vi får nærkontakt med kreftene, og våger oss ut på kanten.

Hiafossen 

Fra Hiafossen kommer vi på et nytt platå, med en kombinasjon av myr og svaberg. Stien er fortsatt enkel å gå på, selv om sporene etter driftevei er mindre synlig opp mot Hiavatnet. Det er mer som skogsti å regne. På begge sider er det bratte fjellsider som vokser jo nærmere vi kommer, og et vatn åpenbarer seg ydmykt nedenfor stupene.

Granfossene

Lenger borte ser vi et solid byggverk av en bru. Gjennom dalen har vi overraskende blitt velsignet av sol, selv om vi forventet skygge med disse høye fjellsidene. Dalen har god timing. Vi går bort til brua og tar en liten pause. En sauefamilie prøver å snike seg forbi oss, men de blir fanget av kamera, og må innfinne seg å komme på Facebook uten å ha blitt spurt.

Brua og vegen videre inn Viglesdalen vitner om en imponerende innsats og godt håndverk. I den voldsomme ura med klippestørrelser av nedfalt stein, har sluskene klart å bygge en god bred driftevei, med jevn stigning, som slynger seg gjennom det ulendte landskapet.

Midtveis på vatnet passerer vi Kyrkjesteinene; noen kampesteiner som har rullet ut i vatnet og dannet holmer formet som kirketak. Kanskje derfor de kalles osv. Nå og da overrasker vi noen sauefamilier, som blir villrede og prøver å gjemme seg i kratt, eller snur, som om vi gjeter dem. Vi er jo på en driftevei, tross alt.

Kyrkjesteinane

Enorme klipper har falt av fjellet

Det er mektig å gå under disse stupbratte fjellsidene, og takknemlig at sola likevel skinner på oss. Det er over 2 km fra brua og inn til flatene innerst i dalen. Vi lar oss imponere for hver meter vi følger veien, og omgivelsene er fullspekket av motiv.

Før vi kommer til slettene innerst i Viglesdalen lager vi kaos. En saueflokk irriterer seg over at vi kommer i mot de, men snur likevel, i frykt for å bli pinnekjøtt. Bak de kommer et fiskerlag, med høyttalende fornøyde menn, som sperrer utveien deres. Da blir dyrene villrede, og klarer ikke bestemme seg for hvilke onder de skal velge. De surrer seg mellom lammefrikassé og fårikål, men ender opp med å ta fenalåret fatt, og gjemmer seg i kålrotstappe og poteter.

På sletta ser vi enda flere sau, som uvitende koser seg i en kjølig bris, når vi vurderer ulltrøye. Men magen sier fårepølse, så vi setter oss ned i et inngjerdet hytteområde. Vi har kommet til DNT-hyttene. Det er såvidt sol når vi setter oss ned for en rask havregrøt. Noen skyer truer oppe fra fjellene, og snart kjenner vi noen dråper, og trekker inn i hytta.

På utsiden prøver et sort får, forkledd som en vanlig sau, å snike seg inn på hyttetunet. Den har hoppet over gjerdet, i håp om at vi sovner under tellingen, men vi oppdager den likevel. Med så mange sau i fjellet, er det nok en god idé å gjerde inn hyttetunet, men denne følger altså ikke helt reglene, og er både sprek og sulten. Vi forsøker å jage den ut grinda, men den vil bruke spenst og hopper like godt tilbake der den kom fra. Vi returnerer. I det vi går ut av hyttetunet, hører vi en lyd bak oss, og forstår at fåret er tilbake i forbrytelsens verden. Konsekvenser er nytteløse...

DNT hyttene

Godt utgangspunkt for lengre turer

Vi forlater sauenes verden til en nydelig retur ned dalen. Sola forlater oss aldri, men lenger nede i dalen får vi en absurd væropplevelse. Over oss er det blå himmel. Skyene ligger i horisonten, men likevel kjenner vi det regner. Jeg tar et nettsøk, og det viser seg å være umulig...

Viglesdalen var helgas gavepakke. Vi forventet en middels lett tur inn på en god rallarveg, men opplevde i tillegg overveldende omgivelser av fantastisk natur. Og vi gjentar oss selv til stadighet, at vi aldri er langt fra store naturopplevelser. Utfordringen er hvor mye vi rekker å oppleve av landet vårt mens vi tråkker rundt her...

Tid: 5-6t t/r
Distanse: 14 km t/r
Høydeforskjell: 300 meter
Terreng: Gode skogsstier, kjerrevei, noen få fuktige partier, jevn stigning
Vanskelighetsgrad: Middels

September og Hjelmeland viste seg fra sin beste side denne helga: Solrikt, naturskjønt og fredelig. Hjelmeland har et kupert landskap, og det er ikke vanskelig å få utsikt, uansett hvor du går. Tysdal camping er en enkel campingplass men dekker alle behov for oss fotturister. Den ligger i fantastiske omgivelser omkranset av stupbratte karakteristiske fjell. Sola forsvinner tidlig på kvelden ved Tysdalsvatnet, men etter en dag på tur, har vi likevel fått nok luft....

Tysdalsvatnet