Svalbards villmark

Svalbard ekspedisjonen

Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager med et strålende og kaldt vær som skal gi oppholdet en ekstra bonus.

---

dag III

Svalbards villmark

I dag skal Goturlaget på sin lengste arktiske ekspedisjon. Vi skal følge øde daler og isbreer til østkysten av Spitsbergen. I utgangspunktet ønsker vi å ta denne turen til bens. Men vi har ikke tid, så da blir det snøscooter. Uffda...

Vi har to guider med rifle i front og bak, som passer på at vi ikke blir en del av tomheten i den enorme ødemarka. Vi kjører raskt gjennom Adventdalen, noe som er helt greit, for den har vi sett i hundekjøretempo for to dager siden.

Adventdalen

Deretter videre til ødemarken, hvor tomheten på Svalbard overvelder oss. Å kjøre gjennom det råe landskapet gjennom Eskerdalen er som å komme til en annen planet, som å være de første som setter sin fot her. Glemmer vi snøscootersporene er vi i et av verdens villeste og mest uberørte landskap. Det er ikke tegn til annen menneskelig aktivitet. Og vi vet at dersom et snøvær kommer er alle spor hvisket ut.

Eskerdalen har lave karakteristiske bergkanter som ligner et elveleie. Det er et arktisk "prærien,  der vi rir gjennom dalen med stålhestene våre i vår egen lille caravan. Så dreier vi opp på en høyde og får utsyn over hele dalen. Jeg får sjansen til å fiske opp et ordentlig kamera.

Eskerdalen

Vi durer videre østover og kommer snart til mektige Sassendalen, som strekker seg fra Sassenfjorden til Sabine land. Det er en åpen, vid og hvit dal uten noe tegn til liv. I nord ser vi Templet på andre siden av fjorden, mens Coloradofjella er på andre siden av dalen.

Sassendalen, Sassenfjorden. Templet i midten

Templet 

Sticky Keep

Etappen gjennom Sassendalen er lang. I horisonten ser vi Sabine Land, der isbreen har lagt en arm ned mot dalen. Det blåser friskt og vi ser antydning til varder langs sporene. Det skal vise seg å  være forlatte snøscootere. Det er vel jegere eller turfolk som har latt de stå igjen. Evt et motorstopp som venter på berging.

Sassendalen

Innerst i dalen kommer vi til et mer kupert område, der kjøreteknikken får testet seg, Her er det kolossale isterning-berg som ligger og seigliver seg. De er marmorert med grus og sand, men er ellers helt blanke. Vi tar en stopp og våger oss inn i en isgrotte som er spektakulær mat for fotografen.

Sabine Land

Nå fortsetter vi avgårde til Königsbergbreen, og humper over isen med en tett snøføyk i slalombrillene. Plutselig blir det opplett og vi får oppleve arktisk bisol. En halo av lysring gir oss et måpende motiv. Så vi stopper og fotograferer igjen.

Bisol

Ned fra breen igjen må guiden lete etter veier gjennom en steinur, og vi fortsetter til en høyde hvor vi stopper for lunsj. Det blir "instant" turmat og varm drikke. Men her får også en av snøscooteren motorstopp. Den har vært nedi litt overvann og er gjennombløt og vil ikke mer, så pausen blir forlenget, mens guidene prøver å fikse den. Noe veibergnig finnes ikke, og vi er 10 mil fra nærmeste spor av sivilisasjon. Men været er godt, og fotografen benytter tiden til det omliggende.

Lunsj og motorhavari ved Jebsenfjellet

Foran oss har vi den vide Mohnbukta, flat og isdekket, med isfjell strødd utover. I nord ser vi Hayesbreen som har vært mer enn ivrig på å kalve. Dette er en annen type bre enn den vi gikk på i går. I motsetning til den faste og trygge overflaten på Larsbreen, har denne store sprekker, som er farlig å ferdes på uten kjentfolk.

Mohnbukta

Hayesbreen

Bak oss har vi høyreiste Jebensfjellet. Det ligger nå bare der. Jeg skuer etter isbjørn, men de har gjemt seg eller befinner seg en plass med større potensiale for middag. Imens har guidene hatt konferanse over satellitt-telefon, og bestemt at de skal slepe den havarerte scooteren de 10 milene tilbake. Men det stopper ikke omvisningen i øst. Nå kjører vi nemlig ut på havisen i Mohnbukta og finner et isfjell liggende midt i bukta. Det har frøset fast, så vi kan gå helt inn til det. Et spektakulært skue. Jeg døper det til Donald Trumpfjellet, for selv dette skal forsvinne en dag...

Mohnbukta

Vi fortsetter inn mot Hayesbreen, hvor vi tar en stopp og ser på kalving som har stoppet opp. Store stupbratte isformasjoner er rett foran oss, og vi må frem med fotoapparatet igjen.

Hayesbreen

Det er på tide med retur. Vi tar fart og kjører over Hayesbreen. Det er en trygg passasje ved foten av Jebensfjellet, så det blir ingen fall i sprekker, og turen går som planlagt. Veien tilbake føles endeløs, men vi nyter hvert øyeblikk her i ødet, og beundrer hver nye fjelltopp og isbre som vi kanskje aldri får se igjen, selv om vi har aldri så lyst...

"Ensomfjellet"

Tilbake i Sassendalen, øyner vi Templet i nydelig ettermiddagslys, og fortsetter innover i Eskerdalen. Midt i dalen ser vi noen villrein som har funnet noe å beite. Reinsdyra på Svalbard lar seg ikke forstyrre av motordur, eller jublende kommentarer fra turistene. De har i grunnen ikke så mange fiender eller trusler her oppe, og er en eldgammel stamme, som man ikke kan nøste fortiden til. Dermed blir de ikke skremte. Ikke engang en rype i vinterdrakt distraherer reinsdyrene. Rypa, derimot, flakser avgårde etter at den, i seneste laget, oppdager at det er folk på ferde.

Nå er dagen fullkommen. Vi har fått enormt mange inntrykk på en dag, og etter mer enn 20 mil på snøscooter er vi både trette og fornøyde. I solnedgangen "rir" vi gjennom Adventdalen og det blir rene julaften med middag i Longyearbyen, på en god bistro,  etter en Longday...

Tid: 10 timer
Avstand: 200 -230 km
Terreng: Flatt, kuperte partier, isbre, havis
Vanskelighetsgrad: Middels slitsom

Dette er vår siste ekspedisjon på Svalbard, og selv om vi har tenkt at det var en engangshendelse, merker vi at Arktisbassillen har bitt oss. Vi sier derfor bare "på gjensyn".... og litt forsiktig "adjø"...

Hundekjøring i Adventdalen

Svalbard ekspedisjonen

Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager i strålende og kaldt vær skal gi oppholdet en ekstra bonus.

Å ankomme Longyearbyen klokka 01.00 er et eventyr i seg selv. Polarnatta med fullmåne gir oss klar sikt over landskapet vi skal boltre oss i de neste dagene.

Vi får en fantastisk suite på Radisson Blue hotell med utsikt over Adventfjorden, Adventdalen, Hiortfjellet og Operafjellet, og blir stående en stund å måpe, før vi må legge oss. I morgen skal vi nemlig på vår første polarekspedisjon. Og vi våkner til strålende kaldt vær:

Longyearbyen, Adventdalen

---

dag I

Hundekjøring i Adventdalen

Vi møter opp i en stor hundegård drevet av Svalbard Villmarksenter, der dedikerte hundepassere veileder oss til å kjøre hundeslede, og fester på oss teletubbies-drakter slik at vi ikke skal fryse. Det er   17 minusgrader i lufta, men lite vind, og sola presser seg frem.

Å kjøre hundespann i rekke er ikke å spøke med. Hundene er satt opp som lag, og konkurrerer med livet som innsats. Kommer de for nære hverandre, kan de begynne å slåss. Og hundeslåsskamp er en blodig sak, får vi beskjed om. Vi må holde god avstand og ikke la hundene komme nær hverandre.
Etter en god instruksjon, får vi litt tid til å bli kjent med hundene, og klapper, og snakker motiverende til de. Men de er allerede mer enn motiverte. Det hjelper likevel for å tøyle disse arbeidsvillige muskeldyrene. Med myndighet og kjærlighet skal de ledes gjennom en hel dag med arbeidsinnsats.

Så starter vi. Godama får først ansvaret for å rydde opp i spannet, mens jeg skal holde en fot på bremsen, og forsøke å holde sleden stående. Vårt spann har ikke lederhund, så de er kun dresserte til å følge etter, dra og løpe. Det er kun lederhund i det første spannet, som ledes av en guiden vår.
Og løpe er noe hundene mildt sagt gjør. Bena går i turbo, og de lar seg bare stoppe av en heftig brems, som jeg holder foten på hele tiden.

Bremsen er som automatgir. Jeg slipper den og hundene gir full gass. Jeg bremser forsiktig, og holder hundekreftene tilbake. Jeg bremser hardt, og de forstår at de skal stoppe. Genialt, men Godama synes synd på hundene som gir jernet uansett hvor mye vi hindrer de...
Guiden vår sier det er vanskelig føre i år. Det har vært mildvær, som har gitt regn og deretter isdekke i dalbunnen. Et lite snøfall har gitt et tynt lag med styresnø oppå isen. Det er anstrengende for hundene å løpe på dette underlaget, så vi får beskjed om å holde farten nede.

Etter å ha kjørt oss inn litt, og automatisert teknikken, begynner vi å  bruke sansene på omgivelsene. Adventdalen strekker seg fra Longyearbyen og østover. En dal som ikke ser så enorm ut fra hotellvinduet, men å befinne oss midt i den er overveldende. Dalen er vid og hvit, med røffe livløse fjell som omkranser den 30 kilometer innover dalen. Fjellene har rekker med rasrenner langs fjellsidene, og vitner om at det er relativt kort tid siden isbreene trakk seg tilbake. 

Målardalen, med Operafjellet t.h.

Vi krysser dalen og sniker oss opp til Målardalen, som er et lite dalføre mellom Hiortfjellet og Operafjellet. Der er det ganske mye steinrøys som stikker opp av snøen, og vi må navigere forsiktig mellom steinene. Godama tar over styringen, og svinger oss mellom de vanskelige kjøreforholdene, mens jeg koser meg med å ta bilder, og lar meg imponere av hundenes innsats.

Målardalen

Ut i Adventdalen igjen er det vidt, hvitt og vilt. Vi følger i hælene på hundespannene foran oss. Horisontlinjen ser ikke ut til å nærme seg, så vi begynner å fatte hvor lang og vid dalen er.

Operafjellet

Etter en stund runder vi og havner ved en liten kapsel i nærheten av "Førstehytta", som like gjerne kunne vært på mars. At vi går i teletubbies-drakter gjør ikke inntrykket mindre, og vi føler oss allerede på en annen planet, bare noen kilometer fra byen. Her inntar vi lunsj, som ikke er like imponerende, men varmen gjør godt i kroppen, og med litt solbærtoddy til drikke, er vi klare for å kjøre videre.

Fremme ved planeten Mars

På utsiden observerer hundene mennesker, og varsel tydelig. Når vi kommer ut av kapselen, er de mer enn klare og vil løpe. Jeg tar rydder litt opp i spannet og så kjører vi i retning Longyearbyen igjen. Det blir en nydelig tur i strålende solskinn, og utsikten er uslåelig. Det e en lang tur tilbake, og vi forstår dimensjonene i Svalbards villmark, selv så nære byen. 

Hiortfjellet, Adventdalen 

Adventdalen, mot øst

Lindholmhøgda

Ved turens beste panoramautsikt tar vi en god fotostopp og lager en del skrytebilder. Vi lar oss stadig imponere av naturen. Villere enn vi noen gang har sett.

Det er langt tilbake, og nå tar vi strake retningen. Godama er fører og jeg er fotograf, og vi nyter hvert minutt av returen.

Tilbake på villmarkssenteret får vi i oppgave å rydde opp i hundespannene og skryte av hundene, før vi setter de i bur. Det har vært en fantastisk oppstart på eventyret i nord. I morgen skal vi bruke egen motorkraft...

Tid: 6 timer

Distanse: ca. 20 km

Terreng: Flatt

Vanskelighetsgrad: Enkel og kald