Storaheinuten 1265 moh

I dag er værutsiktene helt optimale. Det er meldt, sol, vindstille, liten fare for ras, og i natt så vi fullmånen lyse opp snødekket i Sauda. Det betyr at vi trygt kan dra ut på en lang dagstur, på tross av at det er få lystimer. Det er likevel ikke et mål å komme ned etter solnedgang, når vi planlegger turen opp til Storaheinuten 1265 moh. 

I motsetning til de forrige toppturene er vi tidsoptimister, og tenker at dette skal vi klare innen en tidsramme på 6 timer. Vi glemmer at det er vinter i Åbødalen, og at turen derfor blir en mil lengre enn på sommerføre, for her må man parkere i Jeskedalen og gå til beins inn til Buer, hvor sommerstien starter. I tillegg er halve turen uten for løypetraséen, som ikke er like raskt...

Så da starter vi litt i seneste laget og er allerede en halvtime etter planen da vi går opp i et eventyrlig vinterlandskap langs vestsiden av Åbødalen. Her er sporet smalest og minst trafikkert. Oppe ved Klekkstølen møter vi vårt faste motiv: Den hytta alle vil ha hvis den blir til salgs... Og lenger opp den spektakulære stølen ved Jøsteinen.

Klekkstølen

Jøsteinen

Men i dag er blikket festet på fjellene rundt Fossdalen, som vi forsøker å analysere. Storaheinuten er ikke Saudas mest kjente topp. Det er ikke merket sti, turbeskrivelser eller andre forsøk på å lokke turister opp hit. Vi fikk vite om toppen via Sauda 7 Summits. Det er idrettslaget sin egen utfordring, der flere av toppene ligger utenfor de vanligste stiene. 

Storheinuten 1265 moh

Vi kommer opp i det høyeste punktet på vestsiden; Kuvestølen, der vi på en høyde 490 moh ser bort på Buhiller og liene vi skal fortsette uten spor. Lia bort til Buhiller ser fin ut, og uten tegn til rasfare. Borti bakken ser vi også skispor langs dalsiden, og tenker at dette kan være en god ledetråd på dagens mål. Vi våger oss strake veien i samme høyde bort til sporet og følger deretter det enkle skisporet.

Kuvestølen

Buhiller 500 moh

Skisporet vi velger å følge

En kjentmann passerer oss, og vi fisker litt kunnskap om veien oppover. Først bekrefter han at vi er på rett vei og at sporet trolig leder oss til topps. Han forteller oss om at lia foran oss kan være rasfarlige, men ser ikke noen tegn til rasfare i dag, spesielt pga. av liten snømengde. I tillegg sier han at alle venter på at den første skal gå opp, og at skisporene vitner om at det har gått en person opp i dag. 

Kjentmannen får lov å  passere oss og vi følger etter på trygg avstand. Vi holder oss på omtrent 500 moh et stykke innover lia, og får snart oversikt over Takhidler, som er et kjent punkt innerst i Åbødalen. Nå ser vi også Reinakvamsbrekka, som er den første brattbakken vi skal opp i dag, men først må vi gå denne kilometeren bortover lia. Noen hundre meter borte begynner vi å gå i sikksakk noen høydemeter før vi fortsetter litt flatere mot Reinakvamsbrekka. 

Denne lia er rasutsatt, men er trygg i dag

Reinakvamsbrekka i sikte

Bakken opp til Reinakvam har helling over 30 grader og kan derfor være rasutsatt dersom det fokker og flaker seg, men i dag har vi hellet med oss og kan stige opp bakken i sikksakk opp til Reinakvamstølen uten problemer. I bakken møter vi den omtalte "første mannen på toppen", som gleder seg over å ha vært først oppe på Storaheinuten i dag. Han betrygger oss om at det er godt føre og ingen tegn til ras på vei til topps. Vi er så heldige i dag...(!) Nå kan vi bare følge skisporene hans...

På Reinakvam åpenbarer fjellterrenget seg, og fjellene har allerede begynt å legge skyggesiden over terrenget. Vi har nå 2,5 time til solnedgang, og tenker vi rekker til topps innen kl.15.00. Da har vi en soltime til å renne ned igjen, så får vi måneskinnstur de siste 5 kilometerne på opptråkkede løyper etterpå. Vel, det er hvertfall teorien....

Sporene leder oss inn i skyggenes dal tett opp til den bratte ryggen av fjellet. Vi følger skisporene i sikksakk oppover elveskaret. Fjellryggen har lagt dalsøkket i skygge, men det er fortsattt lys dag ellers, så skyggene er ikke mørke, og etter kort tid har vi klatret oss inn i sola ca. 850 moh.

Men den ene bakken følger etter den andre og sulten inntar oss, for nå har vi vært ute i 4 timer, og klatret halve høyden til fjells. Vi tar oss en rask matbit og begynner akutt å fryse på fingrene. Det er under 10 kuldegrader så selv i godværet er det kaldt. Spesielt i skyggen. Det er bare å komme seg i aktivitet igjen.

Da fortsetter vi klatringen opp til en avsats 1050 moh (Brekke/Grønahei) der vi møter vår første kjentmann på vei ned. Vi forhører oss om lengde og føre, og han påstår  at vi rekker toppen til solnedgang. På høyden ser vi nå måneoppgangen i nord og tenker vi uansett skal få godt lys på vei ned igjen.

Nå går vi inn i den bratteste lia på dagens tur. Langs lia er det 40 graders helling, og vi ville nok ikke gått her under farligere forhold, men i dag er reisen velsignet og optimal, så i solnedgangens motlys fortsetter vi oppover til neste platå 1180 moh med månens baklys i ryggen. Nå ser vi toppen tydelig, men ikke varden. 

Storaheinuten

Lyset fanger oppmerksomheten vår nå, for i sørvest er sola på sitt laveste før solnedgnangen og fargelegger fjellsidene i pastellfarger, mens himmelen blir mer og mer blå med månen lysende i nord. Det er et mykt og deilig fargespill og vi står midt i det, og føler oss som de heldigste i verden. Tiden, derimot går raskere enn forventet, og i dette eventyret går vi saktere, stopper opp, tar bilder, går to skritt, opp igjen med kamera. Sakte kommer vi oss omsider til topps, og ser ikke varden før vi er 50 meter unna. 

Vi rekker akkurat bort til varden før de siste solstrålene treffer oss. Sola er i sør, og nattens første månestråler i nord. Et gyllent øyeblikk....

Det er på tide med returen. Vi vil nødig bruke hodelyktene for tidlig, men heller venne oss til blåtimen, og biter oss fast i troen på at månelyset skal være bra nok ned fjellsidene. Retningen på lyset stemmer godt overens med dalsidene, så vi kan se at lyset rekker helt ned til Reinakvam. Likevel ser vi ikke konturene detaljert nok i landskapet, og må styre nøysomt etter sporene vi har laget. Nedturen går derfor saktere enn forventet og styrer oss forsiktig ned alle bakkene. 

Når vi kommer ned fra Reinakvamsbrekka har det gått 4 timer siden vi spiste, så vi tar oss medbrakt chiligryte før vi renner ned de siste bakkene til Buhiller. Det er fortsatt godt månelys helt ned til dalbunnen. Men vi bestemmer oss for å returnere på de bredeste skisporene gjennom hyttegrenda i Åbødalen. Men da går vi inn i skyggen, og hodelyktene må på de siste 3 kilometerene. Etter 9 timer, 21 kilometer og over 1000 høydemeter på tur returnerer vi til bilen, slitne og klare for masse snop på basecamp Gohytta, resten av kvelden....

Meget krevende

Tid: 6-8 timer t/r

Distanse: 21 km t/r

Høydeforskjell: 980 m (1300 m totalt)

Terreng: Skiløype, off-piste, umerket, bratt, skog, dal, li, fjell, utsikt

Ut.no

Skiparadis Sauda: Åbødalen

I Sauda ligger vår basecamp Gohytta. Selv om hytta er plassert i turistdalen Svandalen, har vi mål om å ta en skitur året i de omliggende dalene rundt Sauda. Dette året har jeg tatt med filmkamera og drone på tur, og forsøkt å dokumentere skiparadis med lyd og bilde. 

Middels

Tid: 2-3 timer

Distanse: 9 km rundtur

Høydeforskjell: 190 m

Terreng: Skispor, skiltet, skog, myr, bratte partier

UT.no

Åbødalen vest

Sauda glimrer til med et vinter undreland og etter den positive overraskelsen i går, er motivasjonen på topp for en dag til på skitur. Denne gangen skal vi gå i Åbødalen, som vi ikke har gjort på 3 år. Her har det de siste årene blitt oppgradert med flere oppkjørte løyper, slik at man kan virre rundt i dalen etter eget ønske, og uten gamasjer. Vi er nysgjerrig på vestsiden av dalen, der vi ikke har gått før. Etter beregninger av solas gang velger vi å starte i vest. Denne ruta leder mot Kvanndal, Fossdal og ender opp ved Buer. 

Det er en eventyrlig ekspedisjon vi har satt ut på. Bakkene opp på vestsiden av dalen er slakere og i et overraskende annerledes terreng enn på østsiden. Vi starter i blandet skog, der væromslag har pyntet trærne med fastfryse snøklumper i løvtrærne, mens bartrærne står i sin ordinære vinterdrakt.

Innimellom åpner terrenget seg i den slake motbakken. Det er en del myrer i Åbødalen, så vi ressonerer oss frem til akkurat det. Rundt oss på alle kanter har vi fjelltopper og bratte fjellsider. Det er likevel Storaheinuten (1248 moh) som forfølger oss gjennom dagen, og sniker seg inn som linselus overalt.

400 meter over havet kommer vi til et stikryss. Det er et godt nettverk av oppkjørte løyper nå, og vi kan velge å gå inn til hovedtraséen, men nyter dagen for godt til å gjøre det. Klekkstølen harmonerer med omgivelsene og innbyr til motiv...

I dag kan vi ikke få nok av skitur, og trasker videre opp lia, gjennom en liten dump og opp til Jøstein som har sagn og beskytter ei stue for nordavinden. Kort fortalt handler egnet om ei fornærma jente som kastet tingen så den landet på toppen av steinen. Utilgjengelig som den er skal steinen visst ha symbolisert med hvor utilgjengelig hun ble. Stølen er plassert ved utgangen av Kvanndalen og ligger nydelig til på en høyde. Disse gamle stølene og hyttene skaper en egen stemning i Åbødalen, og vi nyter hvert foto vi tar. 

Nå rumler det i magen, så vi fortsetter mens vi skuer etter rasteplass. I bakken bak Jøsteinen finner vi sol, utsikt og kakao.

Med mat kommer mer motivasjon. Her i dalen kunne vi vært hele dagen, og blir det, sånn omtrent. Vi fortsetter videre og høyrere og ved turens toppunkt (480 moh) passerer vi Fossdalsfossen (Fossen i dalen med fossen) som nå er skulpturert av is. 

Herfra er det noen svinger ned mot Buer, men jeg ser også puddersnø mellom svingene i bakken, og leker telemark gjennom sukkeret. Vi når bunnen av dalen samtidig, så diskuterer ikke hva som var mest effektivt, men krangler høylytt om hva som var mest morsomt...

Flaten vi kommer ned til heter Flotebogjen (trolig en forenkling av et ord på dialekt). Herfra kan vi velge hovedtraséen på østsiden av dalen, men vi ser en alternativ rute som leder midt i dalen, og prøver ut denne.

Mad falskt minne og dårlig husk, tenker vi at vi har gått her før, men har nok glemt detaljene og lagt igjen bevisene på Internett. Løypa er uansett idyllisk i seg selv. Den er småkupert, men flatere enn bakkene vi har gått oppover dalen i vest. Vi går lett ned på myrer og renner rolig ned småbakker. Dagen i dag er en ren lykkefølelse. Tror ikke noen er så glad i vinter som nordmenn. De vi møter smiler fra øre til øre, og ler fra øyne til øyne.

Noen hundre meter før vi når hyttefelt og hovedtraséen, kjenner vi et lite vindpust gjennom dalen. Denne helga er det meldt opp til stiv kuling, men det er visst bare dette været har å by på...

Snart er vi ved Storemyr, hvor hyttene ligger tett, og nybygging er på gang. Det er mer folksomt her, og vi fortsetter videre til utforkjøring ned til Jeskedalen, etter en kort visualisering av svingene, på Jansrud-vis.

Denne turen kan man bli overlykkelig av. Et variert og lett terreng å gå i, med mange utsiktspunkter og hundrevis av motiv. Frister til gjentakelse...

Middels

Tid: 2-3 timer rundtur

Distanse: 10 km rundtur

Høydeforskjell: 200 meter

Terreng: oppkjørte skiløyper, bakketerreng, kupert